25.9.4.3 Avlyttet som teledirektør

Hermansen forklarte til BT i 1993, da han hadde sittet som teledirektør i fire år:

«Det har også heilt fram til idag, etter at vi har flytta to gongen vore opplevingar med telefonen som kan indikere avlytting.»

Dette er jo virkelig sensasjonelt. Hadde postordreavlytteren med «sukkerbiten» i lommen fortsatt å låse seg inn i Hermansens leilighet i stadig nye boliger? I så fall – hvorfor skrudde de ikke opp mikrofonen, slik de allerede hadde gjort en gang, og oppdaget de nye «sukkerbitene»? Nei, nå må det ha vært mer avanserte avlyttere. Så avanserte at en teledirektør ikke råder over ressurser til å avsløre det? Vi vet jo fra Østgaard & Co at slike avanserte avlyttere opererer slik at det ikke er mulig å oppdage det. Men vi vet at det er fort gjort å oppdage spor etter romavlytting med telefon, f.eks. ved å høre avspilte samtaler slik Hermansen gjorde to ganger. Som teledirektør også?

Hvis dette er sant, må Hermansen etterhvert ha blitt temmelig lei. Når han så også i denne perioden fikk lese om hele den milelange serien av andre avlyttingsofre, og lest at det ihvertfall ikke var de norske profesjonelle tjenestene som sto bak, men kanskje utenlandske interesser, måtte han vel som teledirektør ha satt i gang et svært apparat for å finne ut hvem som sto bak? Nå hadde han jo både egeninteresse og almeninteresse i dette, og ikke minst et klart ansvar som sjef for servicebedriften Telenor at han leverte sine kunder «rene» produkter!

Intet tyder på at han har gjort dette. Derimot fikk han plutselig behov for å meddele seg til offentligheten om all avlyttingen gjennom nesten 10 år, han som aldri varslet sin egen regjering, han som må ha uttrykt seg så uklart om sine egne problemer at Rettedal ikke har festet seg særlig ved dem, han som aldri iverksatte noe som teledirektør, og han som aldri hadde hatt noe slikt behov i mellomtiden.

Men vi var jo vel kjent med at mange var redde for å dumme seg ut, så vi bestemte oss for å få vite mer om Hermansens sak. Var han virkelig et avlyttingsoffer, kunne vi sammen med ham i hans sterke posisjon kanskje få hull på byllen. Derfor tok vi i februar 1994 kontakt med ham pr telefax1:

«Kjære Hermansen,

Min ‘kampfelle’ Setsaas og jeg har merket oss at du ved flere anledninger har utvist en ekte vilje til å komme til bunns i bestemte saker, og at det foreligger en viss mulighet for at du har vært utsatt for forhold som er beslektet til det vi selv har opplevet.

I den anledning vil vi be om en samtale med deg. Jeg foreslår at du velger et passende tidspunkt og møtested. Beskjed kan gis pr telefon eller fax.

Beste hilsen Hans Henrik Ramm.»

Hvis Hermansen virkelig var et ufrivillig avlyttingsoffer både hjemme og i Departementet og som teledirektør, måtte han være enormt interessert i å få våre opplysninger. På dette tidspunkt hadde førstestatsadvokat Edward Dahl tatt pause, og en rekke stortingsrepresentanter og andre hadde ivrig spekulert i at «han må ha funnet noe» (se kap. 16.10). Vi var mao. fortsatt hverken henlagt eller gravlagt og burde i høyeste grad fremstå som troverdige og interessante for Hermansen.

Men det ankom aldri noe svar, og det var ikke mulig å få telefonkontakt etterpå. Dette gjorde oss bekymret.

Derimot fikk vi en annen henvendelse «fra Hermansen». Midt i en av provokatørersvermene kom to mann som presenterte seg med full Telenor-legitimasjon. De ville «hjelpe oss», og forklarte friskt om all den ulovlige avlytting som foregikk i regi av Telenor, om E-tjenestens egne folk i bedriften osv. En nærmere analyse overbeviste oss om at de i virkeligheten var innhentingsagenter. Hva visste vi? Hva kunne vi bevise?

Hvem hadde sendt dem?

1 Telefax fra oss til Tormod Hermansen av 12. februar 1994.