25.9.4.1 Avlyttet privat

Selv sa han ifølge Bergens Tidende1 at han hadde vært utsatt for romavlytting hjemme på Kløfta. Mens han var departementsråd og senere som teledirektør hadde han stadig opplevd mistenkelige forhold knyttet til telefonen.

Ifølge Hermansens opplysninger hadde de en tid hatt en serie merkelige opplevelser med telefonen i privatboligen på Kløfta, både tilbakespilling av tidligere samtaler og annet, slik som endret frekvens og «klikk». I 1984 fant hans kone to «sukkerbiter» innmontert i telefonrøret. «Vi rørte ikke telefonen, og jeg informerte departementsråd Leif Eldring i Justisdepartementet», sa Hermansen i 1993. Eldring kontaktet Overvåkingspolitiet som kom et par dager senere. Da var «sukkerbitene» borte, men de fant spor av at noe hadde vært innmontert. På grunnlag av konas forklaring kom det til at det måtte ha vært en mikrofon og en radiosender.

Dette var i så fall meget enkelt avlyttingsutstyr, som hvem som helst kan bestille nærmest på postordre. Denne teknologien muliggjør ikke at den avlyttede hører tilbakespilte samtaler. I så fall må Hermansen også ha vært romavlyttet via. Men Hermansen trekker selv ikke den konklusjonen. Er det med avspilte samtaler bare lagt på som godt mål, kanskje først 10 år senere for å være mer «trendy» med de andre avlyttede?

I alle fall var det noen usedvanlig snedige postordreavlyttere, som både hadde sneket seg inn i Hermansens hjem for å plassere utstyret, og dessuten sett sitt snitt til å fjerne det etter at det ble oppdaget og ekteparet var på vakt, men før POT rakk frem!

Hermansen skal ha varslet sin kollega, departementsråd Leif Eldring i Justisdepartementet. Eldring husket overfor Bergens Tidende denne henvendelsen, og at han hadde bedt Hermansen kontakte politiet. Ifølge Eldring fikk han aldri den konkrete informasjonen om de to «sukkerbitene» og heller ikke noen tilbakemelding om hva politiet fant ut.

Derimot skriver Bergens Tidende for egen regning at Eldring ba Hermansen kontakte daværende ekspedisjonssjef Dag Berggrav ved Statsministerens kontor. Berggrav kan imidlertid på spørsmål fra BT ikke huske at han fikk noen slik henvendelse fra Hermansen. Eldring er tydeligvis heller ikke BT’s kilde for denne opplysningen. Da gjenstår bare Hermansen selv, men hverken han eller BT sier noe om hvorvidt han virkelig gjorde det.

Hvorfor skulle Hermansen forøvrig kontakte Berggrav? Det ville vært naturlig, f.eks. for å varsle om at «den fjerde tjeneste» hadde fått uventet konkurranse, hvis Eldring/Hermansen visste det vi vet, at Andreas Andersen og senere Dag Berggrav var koordinatorene for de hemmelige tjenestene ved Statsministerens kontor samt krumtapper i «den fjerde tjeneste». Ordinær tjenestevei fra Eldring ville jo ellers vært til POT, som Eldring også selv sier. Skal vi anta at Hermansen kom i skade for å gi BT denne følsomme opplysningen, men siden fikk kalde føtter og ba om ikke å bli sitert, fordi han skjønte at han lik Eldring burde holdt ham utenfor?

Eller skal vi ta det i beste mening og anta at Hermansen varslet Berggrav for at Berggrav skulle advare statsministeren om at en av hans sentrale embetsmenn var avlyttet, og at andre da kunne være det også? I så fall blir neste spørsmål hvorfor Berggrav i tilfelle ikke husker noe av saken – var det nettopp fordi han ikke hadde varslet Willoch, for det er det jo åpenbart at han ikke gjorde!

Uansett hvor mange Ap-departementsråder som nå visste, delte de ikke denne kunnskapen med sin regjering.

Vi minner om at Eldring for sin del ikke husket at han en gang i 1985-86 hadde varslet daværende justisminister Wenche Frogn Sellæg om at hennes statsrådskontor ikke var trygt nok for møter med POT-sjefen, og heller ikke at hun hadde overrasket ham sammen med to andre menn som utførte operasjoner på hennes telefon (ifølge Eldring den gangen, fortalt av Sellæg, for kryptering, som ikke ble installert hos noen andre statsråder og aldri tatt i bruk). Heller ikke noe av dette ble meldt til statsministeren, fordi Sellæg ikke rakk å gruble seg ferdig med episodene før regjeringen gikk av.

1 Bergens Tidende 4. desember 1995.