I mai 1993 – mens det bygget seg opp i Stortinget – var vi utsatt for en av de flommer av henvendelser fra alle kanter av landet som inntraff iblant, av personer som skulle fortelle om sine overvåkingserfaringer og anmode oss om hjelp. Dette var en blanding av virkelige saker, den mer virkelighetsfjerne garde og rene provokatører, utsendt fra POT og E-tjenesten, med godkjennelse helt fra toppen, men det tok tid å skille mellom disse. Vi holdt så mange møter som vi rakk over, og avleverte i juli 1993 en rekke saker til Riksadvokatens granskningsutvalg (Dahl-utvalget): Dels til førstestatsadvokat Edward Dahl direkte, dels til etterforskerne Sturla Osen og Bjørn Tvete-Berger og dels til andre av Dahls etterforskere.

Blant sakene som Dahl fikk uten endelig konklusjon (som etterforskerne ønsket, «for å spare tid»), var en som var presentert av skoletannlege Alfred Nordeide, ansatt i Oslo Kommune¹. Samtidig ble de gitt en grundig orientering om at Nordeide også hadde vært på Stortinget, i likhet med de klare provokatørene Roy Skoglund og Egil Hølmo (se kap. 20.6), og muligheten for at han var provokatør.

For oss ble det etterhvert helt tydelig at Nordeide var provokatør. Hele Nordeide-historien er beskrevet i kap. 20.6.1.3.

Vi minner om de ulike formål med Nordeide som provokatør:

Overfor oss i første fase etterretning, og i neste desinformasjon ved at vurderinger av og informasjoner om nøkkelpersoner ble presentert motsatt av våre egne konklusjoner slik at vi skulle bli usikre på disse

Overfor Stortinget i første fase desinformasjon for å oppnå diskreditering, dvs. lokke representanter ut på glattisen ved å komme med en historie som lett kunne skytes ned; i neste omgang diskreditering av oss ved at han selv fremsto som gal og samtidig «på vårt lag»

Overfor Stortingets granskningskommisjon åpenbart den samme diskreditering av oss som i forrige punkt, meget grundig gjort, men også avslørende

Vi minner også om at det ikke finnes noen annen måte å tolke Nordeide på enn som provokatør. Det er alt for stor avstand mellom innholdet av hans «galeste» brev, hans mer troverdige brev og særlig hans ordinære posisjon i samfunnet som betrodd skoletannlege, til at han virkelig er gal. Det er også alt for mange konkrete informasjoner som er riktige og som kun kan komme fra sentralt innvidde og/eller via telefonavlytting til at de er gal manns oppdiktede verk. Et helt avgjørende eksempel er at han vet om at systemene hadde konvertert ulovlige overvåkingsaksjoner m.v. til «lovlig» politimessig overvåking på oppkonstruert grunnlag mens vi selv bare hadde mistanker som vi holdt for oss selv og lenge før vi fikk dette bekreftet! Hva får en normalt begavet tannlege til å skape det misvisende inntrykk at han er forrykt? Hvordan kan en normal tannlege vite alt han vet av riktige ting når han ønsker å opptre troverdig? Det er åpenbart at han driver et provokatorisk spill, og det må være på vegne av og i regi av dem som skaffer ham informasjoner!

La oss nå minne om at Lund-kommisjonens to hovedetterforskere, Sturla Osen og Bjørn Tvete-Berger, var vel kjent med tannlege Nordeide. De ble begge manøvrert over fra Dahl-gruppen med god hjelp av Klassekampens Finn Sjue, som alle nok nå kjenner godt. De kjente til hele Nordeides «sak» (vi har deres personlige kvittering for mottakelsen av bl.a. tannlegesaken datert 15. juni 1993) og visste at vi holdt god og armlengdes avstand til ham. Vi hadde jo overlevert hele tannlegen med alle hans dokumenter pluss redegjørelse til nettopp disse to i egenskap av Riksadvokatens nøkkeletterforskere, og sterkt understreket mulighetene for at tannlegen var provokatør, og at provokasjonene i så fall også var rettet mot Stortinget, som han trafikerte grundig. Disse to kjente jo også vår sak ut og inn, og derfor ihvertfall hva vi mente var opprinnelsen og bakgrunnen for dette – og det var aldeles ikke en prat mellom en lærer og en tannlege på et lærerværelse! De kjente også meget godt til at det løp andre provokatører i Stortinget. Minst én (Egil Hølmo) opererte under falskt navn (Holstad), én (Roy Skoglund) under falskt flagg og flere kom med falske historier/dokumenter.

Hvis disse ønsket å oppklare, var jo dette en gylden anledning, for de visste jo at mannen ikke var på lag med oss, slik den uinformerte måtte tro. De måtte også se at tannlegen hadde mottatt endel kunnskaper som bare kunne komme fra overvåkerhold. Disse to etterforskerne hadde derfor alle forutsetninger for å avsløre tannlegen som provokatør, og til å konstatere at han opererte mot oss, tidligere mot Dahl, mot Stortinget og nå mot Lund. Hva burde de gjort? Selvsagt varslet oss, varslet Lund og varslet Stortinget. Men vi har ihvertfall ikke hørt noe, selv om Osen og Tvete-Berger måneden etter at tannlegens brev var levert Lund-kommisjonen (mens det var ukjent for oss), var på besøk hos oss på Slemdal, der de uttrykkelig ble spurt om kommisjonen hadde mottatt noe som kunne virke diskrediterende mot oss, men forsikret at det ikke hadde vært et knyst!

Under Dahl var Osen/Tvete-Berger med på å unnlate å avhøre helt opplagte provokatører som Roy Skoglund og Egil Hølmo, til tross for at de hadde alle muligheter og på forhånd hadde sverget at det skulle de ihvertfall gjøre. Skoglund er vel nå repatriert under Lund-kommisjonen? Hva med Nordeide? Har de avhørt noen av de ofre som de har vært satt på, slik som oss som kan fortelle om flere, eller noen av stortingsrepresentantene som de skulle diskreditere og/eller desinformere? Ikke som vi vet om.

Det de i realiteten gjør, er å fortsette sin jobb fra Dahl – å etablere kringvern for provokatørenes virksomhet. Nordeides innspill hadde til hensikt å forhindre oppklaring av vår sak som de to allerede har tildekket selv. De har således egeninteresse i å beskytte Nordeide – de assisteres de facto av Nordeide

Spørsmålet er nå om også Lund-kommisjonen har mottatt noen av brevene som skal fjerne all tvil om at Nordeide er gal. Har de f.eks. etterhvert mottatt kopi av brevene til politimester Tore Johnsen, tidligere nestkommanderende i POT og sjef for Iver Frigaard? Har de da stilt noen spørsmål om Johnsens rolle oppi dette? Vi ser frem til å få vite mer om dette! Det er vi overbevist om at Stortinget mener skulle ha vært blant Lund-kommisjonens viktigste oppgaver.

Avhør av provokatører – og vi har i arkiv mange flere i tannlegekategorien – konfrontert med deres ofre, som svært ofte har vært stortingsrepresentanter bl.a. i forsvars- og justiskomitéen – er en helt sikker vei til å få avdekket deres oppdragsgivere, og dermed til avsløring av den kriminalitet anno 1996 som Lund hittil ikke har vært i nærheten av, såvidt vi vet. Hvilken rolle spiller Osen/Tvete-Berger her? Har de desinformert Lund og resten av utvalget? Hvem er i så fall deres virkelige oppdragsgivere?

Hvordan kan det ha seg at vi ikke er det minste forbauset over at det var Finn Sjue som satte inn det sentrale støt for å få disse to inn til Lund, og at vi hører at det fortsatt rett som det er, er hyppige møter mellom Osen og Sjue?

En avsløring av Nordeide vil også medføre avsløring av Osen og Tvete-Berger: To tilsynelatende førsteklasses politimenn som etter eget utsagn «kom mellom barken og veden» og valgte barken. Er det noen som tror at deres opptreden, som har medført at Lund-kommisjonen etter alt å dømme unnlater å forfølge noen av de sikreste sporene til den mest alvorlige kriminaliteten til «den fjerde tjeneste» – den som er innrettet mot Stortinget – er mulig uten instruksjon og/eller aksept fra de høyeste hold? Husk på at dette innebærer å skjule kriminell opptreden mot Stortinget på skattebetalernes bekostning.

Vi tror ikke det. Vi vet at når stortingsflertallet en dag iverksetter etterforskning, vil man avdekke den mest alvorlige del av Grogate.

Forøvrig forutsetter vi nå at når Kripos-etterforskerne ikke etterforsker tannlegen, vil nok såvel Fylkestannlegen, Skolesjefen i Oslo, foreldrene til tannlegens pasienter. Tannlegeforeningens etiske utvalg og Resept/medisin-kontrollen starte etterforskning. Enten må tannlegen fratas hele sin tannlegeportefølje, eller så må han avsløres som provokatør fra høyeste hold for å forhindre at Stortinget får fakta på bordet. Og da får han neppe mye tid til rotfylling. Så vi tror tannlegehistorien vil finne sin løsning den ene eller den andre veien.

Men da Ingse Stabel, tydeligvis «ansvarlig» for vår sak i Lund-kommisjonen, var på besøk hos oss måneden etter at hun hadde mottatt tannlegens brev, sa hun intet om dette, selv på spørsmål om det var kommet noe til Kommisjonen som virket diskrediterende på oss. Det var til tross for at CC hadde gitt Kommisjonen og fru Stabel klar melding om at dens ettermæle ikke ville bli noe særlig hvis den ikke tok vår sak alvorlig – og CC visste hva han snakket om!

Vi er derfor glad for at det ikke var henne vi ringte i november 1994, da vi kontaktet Hovland. Hun ville selvsagt ikke utgjort noen trussel mot Nordeide og hans oppdragsgivere. Det hadde spart ham og analytikerne for mye arbeide, og vi ville ikke hatt disse bevismidlene.

En meget interessant konklusjon er at general Hovlands blotte nærvær i Lund-kommisjonen bidrar til å avsløre Regjeringens offensive tiltak, dvs. provokatører og desinformasjon, mot Stortinget og Stortingets granskningskommisjon. I tillegg avdekkes at Lund-kommisjonen er full av tildekkere som må slåss for sitt eget være eller ikke være.

Alt tyder forøvrig på at tannlegen blir dirigert av POT v/overvåkingssjef Østgaard. Det synes som om avdelingen for kontraspionasje jobber for fullt med den psykologiske krigføringen mot Stortinget (og dessuten mot oss), med provokasjons-cover for tannlegen stilt til disposisjon av politimesteren i Drammen, tidligere nestkommanderende hos POT, Tore Johnsen, som møbelhandler Arvid Engen ville ha som sjef for POT. Det tegner ikke bra for demokratiet i Norge!

Vi kan også opplyse at provokatører kommer for å villede oss og stortingsrepresentanter helt fra Hamar politidistrikt der tidligere POT-sjef Jan Grøndahl nå sitter som politimester. Om dette har sammenheng med Grøndahls trusler mot vår etterforsker Arne Tangstad og Grøndahls behov for å skremme oss, vet ikke vi, men det forekommer oss mer og mer klart at vi i toppetasjen i Politihuset er definert nærmest som en fiendtlig fremmed makt – i mangel på annet meningsfylt arbeide på området.

Når operasjonene mot Stortinget (og mot oss) ledes av POT-sjef Hans Olav Østgaard – avdøde departementsråd Eldrings, statsråd Faremos og statsminister Brundtlands mann – bl.a. ved hjelp av avdelingen for kontraspionasje, var det neppe tilfeldig at en bekymret politimann Odd Berner Malme fra POT satt ved siden av Østgaard under den hektiske avslutningen i Stortinget juni 1993.

Malme var fremme i lyset i forbindelse med Treholt-saken, der han bl.a. samarbeidet med FBI i New York². Malme var da på spionjakt!

Vi er ingen spioner. Vi arbeider kun i selvforsvar med å registrere, bearbeide og analysere POT’s egne kriminelle dumheter. På publikumsgalleriet samme aften i juni 1993, da Malme, Østgaard, Kontrollutvalget og Killengren satt i diplomatlosjen, kunne man se POT-provokatøren Egil Hølmo, som også gikk under navnet Holstad. Tilfeldigheter?

Han har vært satt inn mot Stortingets forsvarskomité, justiskomitéen, tidligere statsminister Borten, en rekke pressefolk m.v., og mot oss for å fordreie og plante informasjon, skremme og true. Dahl nektet å avhøre Hølmo til tross for at han omsider ble lokalisert i fengsel i Sverige, der han var tatt i en svindelsak. Vet kanskje Østgaard, Malme, Killengren og Faremo hvorfor Hølmo ikke ble avhørt?

I en debatt i radio der bl.a. Ramm deltok ble Østgaard av programlederen spurt om det ville vært mulig å avsløre en mulig «sub-kultur» i POT, og han svarte³:

«Med felles anstrengelse så skal man nok kunne gjøre det. Da jeg hørte om dette, var min umiddelbare reaksjon at det er nok neppe grunnlag for å ta slike påstander som Ramm kommer med her alvorlig etter mitt skjønn.

Programleder: Du avviser påstandene og mener det er tøv?

Østgaard: Det som ble antydet her, er at det er en slags avart av overvåkingstjenesten som idag fungerer på egen hånd, og det er klart at noe spor av dette har jeg ikke sett i overvåkingstjenesten.»

Da han senere i programmet ble konfrontert av Ramm om forholdene under Urdal, da Frigaard ikke informerte sin sjef om Mossad/asylsøkersaken, og heller ikke informere om Setsaas’ anmeldelser og opplysningene om Harari, svarte han til slutt:

«La meg bare kort få si at det skjer ikke sånn i dag i hvert fall.»

Østgaard har sine uttalelser på det tørre. Det som skjedde under Urdal, hadde han ikke sett, og det er ingen grunn til å tro at noen holder noe hemmelig for POT-sjefen nå. Nå er han selv del av «den fjerde» og i full kontroll av hele POT.

Og alt kan rulles opp, hvis noen som ikke bare er ute etter å tildekke iverksetter avhør av tannlegen, noen andre provokatører og de folkene de har opptrådt mot. Da ruller det fort oppover, til høyeste nivå i Regjeringen!