25.5 Spesielle statsministermetoder I

Ingjald Ørbeck Sørheim1 er født 1937 på Østre Toten (sønn av skoledirektør Kristen Ørbeck Sørheim og lærer Hjørdis Engelsen), enkemann etter adjunkt Kari Schou. Han tok artium i 1956 og E-stabens språkkurs i russisk 1958 (dvs. på Forsvarets skole i E–og S-tjeneste (FSES)), studerte i Moskva i 1960 (selvsagt med oppdrag fra E-tjenesten i disse spennende tider med U-2 etc.) og ble cand. jur. i 1965.

Sørheim var vit. Ass. ved Juridisk fakultet 1964 og sekretær for videreutdanningskomitéen av 1965. Han var sekretær for Aps stortingsgruppe 1966-69, seksjonsleder (distriktshøyskoler) i Kirke- og Undervisningsdepartementet fra 1969, ekspedisjonssjef i Handelsdepartementet fra 1975 og i Miljøverndepartementet under bl.a. Gro Harlem Brundtland 1979-1982, med unntak av perioden med Gro Harlem Brundtlands første statsministerperiode i 1981, da han fulgte med som hennes politiske rådgiver. I Miljøverndepartementet var han kollega av ekspedisjonssjef Hans Chr Bugge, en annen fremtredende Ap-byråkrat, nå medlem av Aps utenrikspolitiske utvalg der Trond Johansen har dominert i all sin tid. Bugge har også vært i Redd Barna og vært statssekretær for Ap i Departementet for utviklingshjelp 1986-87.

En annen av Sørheims kolleger fra Miljøverndepartementet er Tore-Jarl Christensen, som var statssekretær der 1975-79 under Gro Harlem Brundtland og senere statssekretær i Justisdepartementet under Helen Bøsterud2 (1986-89) og Kari Gjesteby (1990-92) som fikk Mossad/asylsøkersaken å hanskes med. Fra 1990 har Christensen vært lagdommer i Agder – førstestatsadvokat Edward Dahls rike.

I 1982 ble Sørheim adm. dir. ved Studentsamskipnaden i Oslo, og tok opp advokatpraksis fra 1983 som partner i advokatfirmaet Lyng & Co (Jon Lyng, statssekretær i Justisdepartementet 1985-86 for Høyre), der en annen partner er en annen av Aps etterretningsmenn, tidligere byrettsjustitiarius og statssekretær i Justisdepartementet for Ap, blant de som har avsagt rettslige kjennelser for overvåking, Hans Bendiksby (se kap. 24.12). Bendiksby markerte seg spesielt da Agnes Nygaard Haug krevet rettslige avhør som skulle tvinge frem kilder som meget berettiget ikke hadde tillit hverken til henne eller hennes utvalg.

Nylig har Sørheim valgt seg en annen av Høyres politikeradvokater som partner, nemlig Morten Steenstrup, tidligere stortingsrepresentant og statssekretær i Finansdepartementet 1985-86 og ved statsministerens kontor i 1986.

Sørheim var formann i Det norske Studentersamfund 1963, formann i Kringkastingsrådet 1963-70, formann Oslo Arbeidersamfunn 1968-69, vararepresentant til Stortinget 1969-73, styremedlem Pax forlag 1969-74, sekretær Aps prinsipprogramkomité 1978-81, medlem av Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd 1979-83, nestleder styret Oslo Nye Teater fra 1988 og styremedlem Det Norske Oljeselskap (DNO) fra 1993.

Sørheim ble utnevnt til styremedlem i Den norske Bank i 1993, sammen med sin partifelle, rådmann (i Ap-høyborgen Gjøvik) Kari Blegen, statsekretær i Industridepartementet 1986-87 og søster av den mer kjente Aud Blegen Svindland, som representanter for majoritetseieren, staten v/Gros superstatskapitalist Tormod Hermansen (se kap. 25.9). I Den norske Bank finner man forøvrig også som en av toppdirektørene Jens Ulrik Holst, som er fetter av Johan Jørgen Holst. Sørheim var en livslang venn av Johan Jørgen Holst, herunder klassekamerat på FSES. Etter Holsts død var det Sørheim som var advokat for «Johan Jørgen Holsts minnefond».

Sørheim er en slags Aps «altmuligmann» i grenselandet politikk/næringsliv/Aps hemmelige tjenester. Han fremtrer som en meget likandes og jovial hurragutt på Aps ytterste høyreside med sans for kjappe og spenstige business-arrangementer.

Ingjald Ørbeck Sørheim er ikke bare en nær nabo av Gro Harlem Brundtland politisk og arbeidsmessig, men også fysisk og sosialt. Han bor et stenkast unna familiens Brundtland på Bygdøy og er en fast deltaker i Ap-toppenes selskapsliv som alltid kretser rundt Gro (se f.eks. Reiulf Steen: «Maktkamp»3).

Mange sier at et besøk fra Sørheim er så nær et besøk fra Gro selv som det lar seg gjøre!

Da Nordli og Steen skulle kastes av Aps bakmenn – «den fjerde tjeneste» – i 1981, og Gro skulle settes inn, sto Sørheim sentralt (se kap. 8.13).

Ifølge Steen var det opprettet en ‘aksjonsledelse’ i Arbeidernes Pressekontor. I denne forbindelse nevnes Alf Hildrum. som Steen beskriver som Hallvard Bakkes tidligere nære medarbeider. Hovedpersonen var redaktør Arvid Jacobsen (gikk Forsvarets Høgskole i 1975), som benyttet sin redaksjonssekretær Arne Karstad (statssekretær i Forsvarsdepartementet 1986-88 i Gros annen regjering) til å gjøre grovarbeidet, mens Alf Hildrum var kontaktmann til Hallvard Bakke og Ingjald Ørbeck Sørheim. Sørheims oppgave besto bl.a. i å ringe landet rundt til hundrevis av partifeller, partilag og helgekurs for å få dem til å vedta resolusjoner og sende støttetelegrammer for Gro som statsminister til partikontoret i Oslo4:

«På Bygdøy satt (Gros) ivrige nabo og partivenn Ingjald Ørbeck Sørheim og ringte for å få enda flere telegrammer. I løpet av helga kom det inn 100 telegrammer til partikontoret i Oslo med krav om at hun måtte bli statsminister».

Vi minner om at Sørheims samarbeidspartner Arne Karstad senere ble formann for Karstad-utvalget, som fikk i oppdrag å begrave eller kremere deler av Tronds ytre apparat (som besto av ca. 3400 personer «inne» og «ute») der det var for utsatt og få Tronds medarbeidere «ute i det blå» inn i faste jobber og/eller faste pensjonsforhold.

Steen antar altså at disse fem var en slags operativ hovedgruppe for den aksjonen som ble innsatt. Også Gros far, Gudmund Harlem, var med. «Gubben» hadde også et direkte forhold til Trond – som Gro arvet – fra den tid han var med på å bygge opp Tronds apparat ute i det blå. Den sentrale spilleren i topplanet for Ap/LO’s beslutningsprosess var imidlertid Rolf Hansen, som i sin tid som forsvarsminister hadde vært helt avhengig av Trond Johansen i en lang rekke saker (se kap. 8.13, der det fremgår at også Trond personlig opptrådte som operatør for å fjerne Steen). Hansen førte nesten hele Ap/LO-ledelsen, som aldeles ikke ønsket Gro som statsminister, bak lyset ved å si at han ville påta seg dette vervet selv, for så å gå inn for Gro i aller siste runde, hvilket Gro selv hadde kjent til hele tiden. Denne form for provokatorisk opptreden overfor toppene i eget parti ville Hansen aldri funnet på alene, eller en gang vurdert å utføre uten meget sterk henstilling fra meget bestemte personer. Siden «alle ønsket» ønsket ham og ikke Gro, er den eneste som kan ha anmodet Hansen om å gjøre det Jens Chr Hauge personlig.

Alt tyder således på at Ingjald Ørbeck Sørheim var med på et organisert komplott ledet av Aps bakmenn ved Jens Chr Hauge, kanskje også Haakon Lie og Einar Gerhardsen, og nokså sikkert Gudmund Harlem, for å velge best mulig tid for Nordlis avsettelse slik at Gro kunne settes inn uten innblanding av Aps landsmøte. Dette er også «den fjerde tjeneste» i aksjon innen eget parti. (Om hele historien, se kap. 8.13).

Av Steens bok fremgår det også at Sørheim må ha vært en svært sentral deltaker5:

«Det var bygd opp et uformelt nettverk der bl.a. Ingjald Ørbeck Sørheim … spilte en operativ rolle. l hans leilighet på Bygdøy, der han var en av Gros naboer, møttes en gruppe med jevne mellomrom i 1980 og 1981. Først ble det planlagt hvordan Gro skulle bli statsminister. Deretter hvordan hun skulle bli formann i partiet.

Et ledd i arbeidet for å svekke min (Steens) posisjon var å fjerne meg fra Oslo Arbeiderpartis liste før stortingsvalget 1981. Den notoriske Per Karlsen skrev sammen med et par andre et brev til Oslo Arbeiderparti om at jeg måtte ut. Per Karlsen forsøkte også å organisere en aksjon i fagbevegelsen i Oslo, men den ble helt mislykket. Arvid Jacobsen møtte opp i sitt partilag … Han ble nedstemt. Ingjald Ørbeck Sørheim gjorde et tilsvarende fremstøt i Oslo Arbeidersamfunn, landets største partiavdeling. Heller ikke det førte fram.»

Her bringer Steen også inn Per Karlsen, en av de store overvåkere i Ap/LO-tjenesten og kontaktmann til Iver Frigaard i POT. Enda en aktør var Per Brunvand (sønn av sjefsovervåker Olav Brunvand). Arbeiderbladets sjefredaktør som skulle presse Steen fra å stille til gjenvalg ved å true med å trykke et intervju med Einar Gerhardsen (se fortsatt kap. 8.13) og som derved opptrådte rent provokatorisk og utvilsomt i strid med redaktørplakaten. Steen antydet i sitt Engen-brev at Sørheim kjente til hvordan også Brunvand var organisert inn i planen6:

«Ingjald Ørbeck Sørheim, som i flere henseende er et barn, unnså seg ikke i seierens øyeblikk for å skryte av metodene som var blitt benyttet. Dette var vel bakgrunnen for at historien om intervjuet med Einar Gerhardsen lekket ut og ble kjent av pressefolk under landsmøtet.»

La oss også minne om Bengt Calmeyers analyse7:

«(Reiulf Steen) kunne, hvis han ville, fortelle, han hadde selv vært med på å opprette den nære forbindelsen, eller i det minste kjente han til hvordan Frydenlund hadde fått trukket Trond Johansen inn i utenrikspolitisk utvalg, og hvordan dette samarbeidet var blitt utviklet, og der en stadig større krets av fremadstormende partimenn og redaktører og politiske journalister var trukket inn. Dette apparatet hadde i sin tid arbeidet for Steens kandidatur som partiformann, men da frustrasjonen med ham ble for stor, vendte det seg mot ham og beseglet reelt hans skjebne.»

Vi ser altså at Sørheim må ha vært del av det meget interne nettverk som sto for operasjonen om å innsette Gro som statsminister mot det meste av Ap/LO-miljøenes vilje, og uten å spørre Ap-landsmøtet. Dette var et nettverk ledet av bakmenn som Hauge, Lie, Gerhardsen, Trond, «Gubben» Harlem m.fl., med Rolf Hansen som viktigste operatør, Bakke, Jacobsen og Sørheim som mellomledere og Per Karlsen, Hildrum, Karstad, Brunvand m.fl. som fotfolk – dvs. en side av «den fjerde tjeneste».

Fra kap. 20.6.1.4 minner vi om at Sørheim har hatt god og vennskapelig kontakt med Ap-provokatøren Tor Thomassen, som har hatt desinformasjon overfor Stortinget som en hovedoppgave, siden de traff hverandre på partikanaler senest i 1982. I 1984 begynte de sammen å interessere seg for høyteknologimiljøet på Byremo i Vest-Agder. I begynnelsen av 1985 stiftet Thomassen firmaet Data Visual A/S8, med Sørheim som advokat. Samme år tok Thomassen initiativ til å stifte investeringsselskapet Sørlnvest A/S på Byremo. Sørheim ble også dette selskapets advokat og koordinator for initiativgruppen9 som ikke omfattet Thomassen, men en rekke fremtredende næringslivsfolk i Vest-Agder. Gudmund Harlem ble hentet inn. sikkert av Sørheim, for å være selskapets styreformann. Begge prosjektene gikk meget dårlig, inklusive et forsøk på å etablere en filial av Data Visual i Polen. Det var etter det at Thomassen fikk E-sjef Alf Roar Berg via brev fra Osmund Faremo til å iverksette en etterretningsaksjon i Polen for Thomassens private interesser (se kap. 25.12). Senere ble Thomassen provokatør for E-staben, mot Stortinget, Lund-kommisjonen og oss (se kap. 20.6.1.4). Det er etter det vi vet om Sørheims deltakelse i operasjonen for å få valgt Gro og hans bakgrunn forøvrig all grunn til å spørre om Sørheim i praksis har vært en slags «føringsoffiser» også for Thomassen i hans provokatør-virksomhet mot folkets representanter i Stortinget.

Med Sørheims utdannelse ved FSES, hans opptreden på det politiske plan, opphold i Moskva og russiskkunnskaper gjenstår spørsmålet om også han inngår i Stay Behinds Lindus-apparat. Vi minner i denne sammenhengen også om Johan Jørgen Holst, Kristen Ringvold og Einar Førde; alle med utdannelse fra E-staben (russiskkurset) og deres påviste forbindelser med E-staben/Trond.

Bengt Calmeyers karakteristikk «elementer i den militære etterretningstjeneste»10 er den mest presise beskrivelsen av den virksomhet og de omgivelser som Sørheim befant seg i den gang og gjør idag. «Elementet» Sørheim er representativ for det vi kaller «den fjerde tjeneste».

Ingjald Ørbeck Sørheim er observert i kulissene i forbindelse med vår sak også i en annen sammenheng. Det er tydelig at den «fjerde tjeneste» finner ham meget anvendelig.

1 De fleste personopplysningene fra Hvem er Hvem 1984 og 1994.

2 Stortingsrepresentant 1977-93, bl.a. leder for justiskomitéen 1981-85 og nestleder for forsvarskomitéen 1989-93.

3 Reiulf Steen: «Maktkamp». Tiden 1989. Side 201.

4 Sitatet er fra Steinar Hansson og Ingolf Håkon Teigene: «Makt og mannefall». Cappelen 1992. Side 112. Se også Steen, side 263.

5 Steen, s. 231.

6 Steen, s. 265.

7 Bengt Calmeyer: «Forsinket oppgjør. Arbeiderbevegelsen og den politiske overvåking». Aschehoug 1993. Side 90 ff.

8 Samme.

9 «Offentlig emisjon – aksjetegning SørInvest A/S under stiftelse.» Tilrettelagt av Sparebanken Sør i samarbeid med ABC-bank, Aksjonærservice. Tegningstid 18.-29. november 1985. Se også f.eks. brev fra Finansdepartementet til initiativgruppen v/Sørheim av 10. mai 1985.

10 Calmeyer, side 90.