Vi skal nå nærme oss poenget fra en annen synsvinkel, nemlig dokumentere en rekke eksempler på at det har foregått overvåking av stortingsrepresentanter i alle år (legalt eller illegalt; riktig eller galt):

I de første periodene etter krigen var Norges Kommunistiske Parti representert på Stortinget. NKP-medlemmer var – i praksis! – overvåkingsobjekter pr. definisjon. Det sier seg selv at disse ble overvåket og avlyttet – også på Stortinget.

Fra før kjenner vi til at POT-sjef Asbjørn Bryhn iverksatte overvåking av daværende sekretær i Stortingets utenrikskomité, Erik Nord, og at han på forhånd hadde drøftet saken med, Per Monsen og Haakon Lie. Det siste fortalte han til daværende justisminister Jens Haugland, (om hele denne saken, se kap. 8.6¹)

I oktober 1977, ved konstitueringen av det nyvalgte Stortinget, ble stortingsrepresentant Tor Oftedal (A) degradert fra formann i utenrikskomiteen til nestformann i kontrollkomiteen (en mye mindre betydningsfull kontrollkomité enn idag) pga. den pågående spionjakten som senere konsentrerte seg om Treholt. Oftedal hadde hatt svært mye omgang med en av Gunvor Galtung Haaviks føringsoffiserer, Gennadij Titov (også, som det viste seg senere, Treholts føringsoffiser). Overvåkingspolitiet ville ha ham på en liste over personer som skulle overvåkes etter rettslig kjennelse, men Trond Johansen og Knut Frydenlund intervenerte: Oftedal var utenkelig. Man hadde allerede full oversikt over hans forbindelser med Titov². Det kunne bare bety én ting: Oftedal var allerede under overvåking – av Tronds apparat!

Tidligere stortingsrepresentant Otto Lyng (H) har fortalt at da han kom innom sitt kontor i Stortinget klokken to en natt i 1962, fant han safen åpen og to mann som viste seg å være fra E- og S-tjenesten romsterende rundt alle hans papirer. Lyng var da nestformann i Stortingets militærkomité (senere forsvarskomitéen) (om hele denne saken, se kap. 21.14).

Stortingsrepresentant Berit Ås (SV) sto frem i media og fortalte at hun var blitt advart av en Televerks-ansatt om at hun ble avlyttet/overvåket på Stortinget. Hun hadde dessuten registreringer i forbindelse med sin private bolig og sin telefon/telefonlinje. Hennes historie virket meget solid. Dagbladet fikk dette bekreftet fra to andre uavhengige kilder som opplyste at hennes kontor ble kalt «kommunistkontoret» fordi det lå i samme fløy og etasje som NKPs grupperom og kontorer etter krigen. Dagbladets kilder sa at dette rommet hadde vært avlyttet i alle år siden. I 1993 var dette rommet tildelt en av SVs gruppesekretærer³.

Mange episoder rundt Reiulf Steen viser at han var under overvåking på Stortinget. I en telefonsamtale i desember 1988 fortalte Arvid Engen Steen at «han ble fulgt godt med». Engen kunne da oppgi en rekke detaljer vedrørende Steens liv på Stortinget. I en annen samtale mellom Engen og Per Karlsen samme år opplyser Karlsen at Steen har vært «under oppsikt» i mange år av POT, mistenkt for å være «påvirkningsagent» – og Engen visste det fra før!⁴ Per Karlsen var Ap/LO-systemets kontaktmann til POT og visste hva han snakket om

Allerede i 1990 – før overvåkingsdebatten tok til for alvor, og lenge før Stay Behind ble trykket sterkt inn, opplyste VG i forbindelse med et intervju med CIA-sjefen William Colby (som hadde vært med på oppbyggingen av Stay Behind i Norge) at Stay Behind-agenter «avlyttet blant andre politikere på Stortinget»⁵.

Som nevnt tar ikke vi stilling til om disse avlyttings- og overvåkningsaksjonene har vært med rettslig kjennelse eller ikke, legitime eller ikke. Det er heller ikke poenget. Det viktigste i denne sammenheng er at det må ha eksistert rutiner for samarbeid i det minste mellom sikkerhetssjefene på Stortinget og de hemmelige tjenestene for slike tilfeller.

Vi må huske på at overvåking/avlytting av stortingsrepresentanter for forhold innenfor deres gjerning, dvs. alt knyttet til politikken, ikke er noe hverdagsfenomen. Etter Grunnlovens Riksretts-bestemmelser er stortingsrepresentanter da underlagt Stortingets egen jurisdiksjon, ved at Odelstinget er påtalemyndighet. Statsrettslig må det følge av dette at egnede organer i Stortinget – dvs. Presidentskapet – på en eller annen måte må være innforstått med operasjonene. Hvis ikke foreligger det selvsagt et grovt overtramp fra den utøvende statsmakt mot den overordnede lovgivende statsmakt.

Dette innebærer at Presidentskapet også må ha en saksbehandler for slike saker; det kan gjerne kalles liason til POT. Det er nødvendigvis Stortingets sikkerhetssjef, eller tilsvarende før egen stilling for dette ble opprettet. Det er tenkelig at vedkommende har fått delegert vid myndighet.

Det er helt umulig å tenke seg at f.eks. de som ble påtruffet av Otto Lyng på hans kontor var der uten at noen innenfor Stortinget etter fullmakt fra Presidentskapet hadde gitt dem adgang.

Steen-historien impliserer mer. Med den detaljrikdom Engen serverer⁶, snakker vi faktisk om nærmest løpende observasjon fra dag til dag, time til time, ihvertfall i den aktuelle periode. Det kan neppe utføres uten ved hjelp av personell som arbeider i Stortinget, f.eks. en gruppesekretær i Aps stortingsgruppe! Men igjen, siden opplysningene kommer via de hemmelige tjenester, med en form for medvirkning av Stortingets offisielt ansvarlige, og da kommer man ikke forbi Stortingets sikkerhetssjef!