25.24.7 Konklusjon

Senterpartiets tidligere leder, Johan J. Jacobsen sa til Adresseavisen i april 19931:

«- Indisiene for at tidligere statsminister Per Borten hadde rett i sine antydninger om overvåkning, blir styrket når det viser seg å ha vært så nært forhold mellom overvåkningen og arbeiderbevegelsen, sier Jacobsen, som deler Høyres oppfatning av alvoret i denne saken. Han ser derfor behov for granskning. …»

Det er en stor tragedie for Norge at det ikke ble lyttet mer til Per Borten. Dessverre var nok hans iblant litt uklare tale i en viss grad medvirkende. Det er ingen god nok unnskyldning. Borten hadde konkrete opplysninger som kunne blitt verifisert ved offensiv granskning. Alle vi som på denne tiden valgte å «ikke tro» er medskyldige i at uvesenet har fått fortsette alt for lenge.

Vi viser også til Knutstad-saken (se kap. 21.1), som vi mener vi nå vet nok om til å konstatere at den fra litt før 1970 fremvoksende «fjerde tjeneste» benyttet en forståelig rettslig kjennelse til å fortsette overvåking av Per Bortens nære medarbeider, byråsjef Erik Knutstad, lenge etter at den viste at Knutstad var uskyldig, og da som kanskje den første virkelig systematiske politiske overvåking mot en ikke-sosialistisk politiker. Behandlingen av Borten og Knutstad må sees i sammenheng. De reelle begrunnelser for kjøret mot Knutstad har helt sikkert også omfattet et ønske om å ramme Borten, Senterparti-folk og EEC-motstandere som unasjonale og upålitelige, samt ødelegge det eneste regjeringsalternativ til Ap.

Bortens troverdighet måtte svekkes. Var det bedre måte å gjøre det på enn å fatte administrativ beslutning om at Bortens nærmeste medarbeider var en gal mann?

Det er nokså opplagt at den vellykkede diskrediteringen av Knutstad ble benyttet også mot Borten, rundt om i krokene.

«Noen» har ønsket at diskrediteringen av Borten skulle fortsette helt opp i vår tid: Først ble Edward Dahls etterforskere sendt hjem til ham til gards, og senere ble han trukket inn til møter med Nygaard Haugs tildekkingsutvalg i Oslo. Begge utvalg var forhåndsbestemt til ikke å finne noe, og derved ville Borten pånytt bli sittende tilbake med sine «påstander» som skjegg i postkassen. Siden både Dahl og Nygaard Haug visste hva de drev med, tviler vi på at de har gjort dette mot en tidligere statsminister uten etter samråd med den sittende. Et minstemål av protokoll har vel vært tilbake? I alle fall har Gro også her indirekte ansvar ved at det ene utvalget kom som ledd i Regjeringens eget spill, det andre var direkte underlagt Regjeringen og tok instrukser fra den til tross for at det motsatte ble hevdet. En tredje Ap-statsminister lar nå – med vitende og vilje – en forhenværende ikke-sosialistisk statsminister steke.

1 Adresseavisen 22. april 1993.