Umiddelbart etter valget 1965 var Vilhelm Evangs sekretær, Ingeborg Lygren blitt arrestert mistenkt for spionasje, men hun måtte løslates i løpet av høsten og ble erklært uskyldig. Den bitre striden mellom Evang og Bryhn ble rullet opp. Alt dette medførte umiddelbart at Borten-regjeringen som nå nettopp var tiltrådt tok opp hele «hysj-Norge» til grundig diskusjon. Forsvarsminister Otto Grieg-Tidemand ville rydde opp, og det ville statsminister Per Borten også – men han visste nok mer enn sin forsvarsminister, uten å kunne bruke det, av hensyn til lojalitet mot Andreas Andersen.

Egil Endresen (H) stilte i januar 1966 spørsmål i Stortinget til statsministeren om Regjeringen ville nedsette et utvalg til å vurdere etterretnings-, sikkerhets- og overvåkingstjenestene «for derigjennom å bidra til å styrke tilliten til disse viktige sider ved vår sikkerhetspolitikk». Dette var et «bestilt» spørsmål. Regjeringen hadde jobbet gjennom hele romjulen (og Borten hadde jobbet intenst sammen med sine rådgivere, herunder Erik Knutstad) og hadde noe å meddele. Når spørsmålet kom fra en Høyre-representant, markerte dette at Høyre-lederne John Lyng og Kåre Willoch stilte seg helt bak statsministeren.

I svaret i januar 1966 sa statsminister Borten bl.a.¹:

«Det som opptar oss alle sterkt er spørsmålet om de metoder som våre sikkerhets- og politimyndigheter anvender, er helt ut betryggende i relasjon til individets rettssikkerhet.

Overvåkingstjenestens oppgave er å forebygge og motvirke forbrytelser mot Rikets sikkerhet. Men politiet har intet med å etterforske folks overbevisninger. Det er i denne forbindelse nærliggende å sitere det gamle ordtaket om at ‘tanken er tollfri’. Kanskje kan vi idag legge til at ‘overbevisninger skal være overvåkingsfrie’. Det gjelder såvel ideologiske, politiske som religiøse overbevisninger.»

Etter dette annonserte han at Regjeringen ville nedsette et utvalg til å gjennomgå de tre tjenestene. Det ble det såkalte Mellbye-utvalget (etter høyesterettsdommer Jens Chr Mellbye). Den gamle E&S-staben var like før blitt delt i to pga. alvorlige indre motsetninger: Etterretningsstaben og Sikkerhetsstaben. På grunn av Lygren-spetakkelet ble oberst Evang og politiinspektør Bryhn frabeordret sine stillinger (se kap. 8.8).

Mellbye-utvalget² la opp endel nye føringer for samarbeidet mellom tjenestene, men fant ikke at det hadde skjedd noe galt utover det som allerede var kjent. Dvs. at utvalget ikke oppdaget f.eks. det som Ronald Bye senere har bekreftet: At det i hele denne tiden foregikk kontinuerlig ulovlig politisk overvåking ihvertfall rettet internt i egne rekker og i fagbevegelsen, i tillegg til venstresiden, og i nært samarbeid med Overvåkingspolitiet.

Mot slutten av sin statsministertid (1970-71) ble Borten den andre topp-politiker i det vi idag kan se er blitt en lang rekke som er blitt gjenstand for systematiske diskrediteringskampanjer (se kap. 21.45.2). Vi er for vår del idag ikke i tvil om at dette bl.a. har sammenheng med hva Borten visste og mente om ulovlig overvåking.