Vi forstår derfor godt at Borten lyttet med interesse til sin ekspedisjonssjef Andreas Andersen.
Andreas Andersen1 (f. 1903 i Kristiansand) hadde vært motdagist før krigen. Han kom i 1944 inn i Aps Landsutvalg som da ble organisert i Stockholm for å forberede gjenreisningen etter krigen, samt studieutvalget under dette2. I begge disse utvalg satt han forøvrig sammen med Omar Gjesteby3, far til Kari Gjesteby som har hatt en lang rekke posisjoner i Aps regjeringer, bl.a. som handelsminister og justisminister. Etter krigen var han bl.a. formann i Vestfold Ap. I 1946 ble han studierektor for Arbeidernes Opplysningsforbund, i 1950 rektor ved Forsvarets sivile skoler og senere sekretær for et hemmelig utvalg (koordineringskomitéen) som skulle utrede den videre oppbygging av overvåkings- og etterretningsarbeidet for forsvarsminister Jens Chr. Hauge4, som han var statssekretær hos 1951-52. Han ble så direktør for beredskapsavdelingen ved Statsministerens kontor (1953) og var i disse egenskaper nær sagt sjef for tjenestene helt fra 50-årene. Fra 1956 hadde han tittel som ekspedisjonssjef for samme avdeling. Etterhvert ble Aps bruk av det hemmelige Norge i meste laget for ham, og han lettet seg straks for sin nye sjef, og meldte seg ut av Ap i protest i 19675.
Om dette fortalte Borten mye senere – i 1991 – til Alf R Jacobsen i boken «Iskyss»6:
«Andreas Andersen … hadde lang erfaring som sekretær for Regjeringens sikkerhetsutvalg. Andersen var uhyre betenkt over utviklingen og var kommet i strid med seg selv på 60-tallet. Han var humanist og fryktet bl.a. Haakon Lies kontakt med Overvåkingen, noe som jo var en kreftbyll – og som medvirket til at Andersen forlot partiet få år senere.»
I 1993 fortalte Borten til Dagbladet mer om hva Andersen hadde sagt7:
«Andersen kjente til den nære forbindelsen mellom ‘haukene i partiet’, Jens Chr Hauge, Haakon Lie, Konrad Nordahl og etterretningstjenesten, som ifølge Andersen samarbeidet meget tett.»
«Blant annet kunne Andersen fortelle meg at partiet fikk penger av etterretningstjenesten til å ansette sekretærer. Andersen kjente til dette i detalj og informerte meg om saken, forteller Borten. Borten kjenner også til at Andersen selv ble etterforsket av de hemmelige tjenester.»
Borten forlangte nå at Jens Christian Hauge og Haakon Lie måtte stå frem og fortelle det de visste – og det visste Borten var mye. Han la til at en mann som Thorvald Stoltenberg også måtte bære på hemmeligheter, så langt han kunne forstå hans nære forhold til seksjonssjef Trond Johansen.
Det var også ved denne anledningen Borten fortalte om sitt besøk av to amerikanske etterretningsfolk, som Borten mente skulle «installere det mest avanserte avlyttingsutstyr på mitt kontor» (se kap. 21.35).
1 Personopplysninger fra Hvem er Hvem 1973.
2 Vidar Haugen: «Det norske Arbeiderparti 1940-45». Tiden 1983. Side 72 og 88 f.
3 Haugen, side 72 og 88.
4 Ronald Bye med Finn Sjue og Alf R Jacobsen som medforfattere: «De visste alt». Tiden forlag 1994. Side 37.
5 Haakon Lie: «… slik jeg ser det». Tiden 1975, s. 356.
6 Alf R Jacobsen: «Iskyss». Aschehoug 1991, s. 183.
7 Dagbladet 2. desember 1993 s. 12.