Vi vet ikke hva Borten måtte ha plukket opp før sin statsministertid. Det er godt mulig at det kan være en hel del. La oss gjenta hva Borten i 1994 fortalte til Arbeiderblad/Romerikes Blad¹:

«- Jeg fikk tidlig en fornemmelse av at det var mye som ikke tålte dagens lys. Som et konkret eksempel på det jeg dryppvis fikk vite, husker jeg en jernbanemann fra Nord-Norge som kontaktet meg. Det var en ærlig og redelig DNA-mann som var kommet i overvåkingens arkiv fordi bestefaren hans hadde vært kommunist. Han ville ut av arkivet, men overvåkingspolitiet ga ham bare det råd at da fikk han gå til Haakon Lie for å få dette ryddet opp!»

Denne historien er karakteristisk. Borten hadde fremfor alt en profil av folkelighet. Det gikk an for «folk flest» å snakke til ham ved hesja, på samvirkelaget – eller på toget.

Mannen på toget var altså en av mange «drypp». En opptatt statsminister har selvsagt ikke muligheter for å notere ned og forsøke å få dokumentert hvert eneste «drypp». Men de blir like selvsagt sittende i bakhodet, og når det er blitt mange, trer det frem en helhet som er meget større enn enkeltbitene.

Vi noterte oss også fra intervjuet i Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad at Borten hadde forstått noe om hvorfor alt dette har skjedd: Krigens skikker var tatt med inn i etterkrigs-Norge. Dette er en meget viktig del av forklaringen, som viser at Borten ikke bare har lyttet, men også tenkt og analysert grundig.

Borten har altså vært i samme situasjon som vi på en måte var lenge: Han visste og kunne ut fra alminnelig hederlighet ikke holde det for seg selv, men han kunne ikke bevise. (Vi har hele tiden hatt mer enn nok av bevismidler, men enkelte av enkeltbevisene kunne også tenkes å ha naturlige forklaringer, slik at man måtte se mangfoldigheten og helheten for å vite. Men i en mediadebatt nytter det aldri å fremlegge så mange «tilfeldigheter» at man får overbevist folk om at de ikke er tilfeldigheter.)

Borten forsto mye mer. I Bjørn Unnebergs bok om Borten, i stor grad basert på intervjuer med Borten, forteller han²:

«Et lite sjokk fikk jeg da jeg hadde vært på besøk hos Kekkonen. Nærmest ved en tilfeldighet fortalte en kollega at etterretningstjenesten hadde fulgt meg i Finland. Det slo ned i meg: Hvem rapporterer denne tjenesten til? Til Stortinget? Hvor i det demokratiske system styres dette?»

Idag er det lettere å svare på det spørsmålet: Til Youngstorget, og særlig Aps bakmenn!

Borten sier også:

«I de senere årene har jeg vært på talløse debattmøter. Taktikken fra den annen side er dels å benekte at nordmenn overvåkes på grunnlag av sine meninger, dels å innrømme det, men føye til at det er nødvendig. Atter denne overordnede instans – hvem sier det er nødvendig? Det varmet meg at Inger Louise Valle gikk ut i Arbeiderbladet med en åpen erkjennelse av at registreringer på et slikt grunnlag finner sted. Jeg har jo mottatt temmelig sikre prov på at Nei til EF-tog ble fotografert på bestilling fra overvåkingspoIitiet.

Problemet er vel bare at det er nektbart. Kjenner du det ordet? Jeg fant det hos Bob Woodward i boken ‘CIA’s hemmelige kriger’. Der står det at et viktig trekk ved vurderingen av et prosjekt – som selvsagt ikke forelegges Kongressen og slett ikke alltid Presidenten – er om prosjektet, hvis det blir avslørt, er nektbart. Har du hørt maken til ord?»

Det er nettopp det som er poenget med å bruke Spilhaug, Mossad, Industrivernet, Norasonde, Tronds spesialløsninger ved hjelp av sønner og døtre til («forhenværende») E-folk, symbiosemiljøet med AKP(m-l) osv. Etterretning/overvåking/offensive aksjoner via stedfortreder! Blir det avslørt, er det noen private grupper, noen overivrige underordnede e.l., slik at det er benektbart hvem som egentlig står bak.