Selve stortingsdebatten om overvåkingspolitiets virksomhet markerte avslutningen på «den hete våren» 1993 i Stortinget (se kap. 14). Forut hadde man hatt en komitébehandling preget av uvanlige motsetninger og mistenksomhet etter avsløringen av dekkaksjoner i vår sak og lite troverdige uttalelser fra justisministeren og hennes følge. Vi serverte det som ble oppfattet som sterke påstander om «den fjerde», E-tjenesten og Mossad.

Ytterligere to medlemmer av Kontrollutvalget med ansikter i bekymrede folder: Anne-Lise Steinbach (A). 2 rekke t.v. og til høyre for henne formannen, Hans Stenberg-Nilsen. Det er ikke rart at de er bekymret: Hele Kontrollutvalget ble avsatt denne kvelden. Men her er også (øverste rekke) to fra POT som er like bekymrede:
Overvåkingssjef Hans Olav Østgaard og politiinspektør Odd Berner Malme. Hvorfor det? Og hvorfor er statssekretær Ingeborg Moen Borgerud (3. rekke t.v.), politisk rådgiver Erik Nadheim, ekspedisjonssjef Ingelin Killengren (til høyre for Stenberg-Nilsen) og nå avdøde departementsråd Leif Eldring (ved siden av Killengren), alle Justisdepartementet, også bekymrede? Selv statssekretær Svein Roald Hansen ved Statsministerens Kontor (3. rekke t.v.) er bekymret. Men hva gjør statssekretær Ellen Strengehagen fra helsedelen av Sosialdepartementet (ved siden av Hansen) her under en overvåkingsdebatt – og hvorfor er hun bekymret? Les videre!

Stortingets reaksjon på unnvikelser, kamp mot alt slags innsyn etc. var krav om et nytt og bedre kontrollutvalg som skulle omfatte alle tre tjenestene, dvs. også E-tjenesten og Tronds agenter og utnevnes av Stortinget.

Denne dagen var diplomatlosjen preget av usedvanlig bekymrede ansikter (se bildene).

Det er ikke så rart at Kontrollutvalgets medlemmer, formannen, Hans Stenberg-Nilsen, Kjell Magne Fredheim, Brit Seim Jahre og Anne-Lise Steinbach var bekymret. De ble jo oppsagt denne kvelden. Det er vel heller ikke å undres over at overvåkingssjef Hans Olav Østgaard og politiinspektør Odd Berner Malme fra POT var bekymret. De hadde hatt det svært så hyggelig med sitt gamle og samarbeidsvillige Kontrollutvalg, og fryktet hva Stortinget kunne komme til å sette på dem. Det gjorde nok også statssekretær Ingeborg Moen Borgerud, departementsråd Leiv Eldring og ekspedisjonssjef Ingelin Killengren fra Justisdepartementet, og sikkert også Svein Roald Hansen fra Statsministerens Kontor.

Det er heller ikke så rart at departementsråd i Forsvarsdepartementet, Åge Danielsen, var bekymret. Hans E-stab skulle jo for første gang bli utsatt for ytre kontroll!

Men hva gjorde statssekretær Ellen Strengehagen fra helsedelen av Sosialdepartementet her denne kvelden? Hennes sjef var helseminister Werner Christie, som er sønn av generalmajor Johan Koren Christie, sjef for Luftforsvarets Forsyningskommando 1963-74, styremedlem og nøkkelperson i Norges første vernede bedrift, Norasonde, som er avslørt av oss i denne boken som E-stabens dekkbedrift. Han var også nevø av generalmajor Werner Christie, som bl.a. var kommandør for Luftstridskreftene i Sør-Norge 1972-77¹.

Det gir kanskje en ledetråd for hvorfor Strengehagen var så bekymret?

Det Stortinget ikke var klar over, var at man ikke bare var i ferd med å trumfe gjennom kontroll med E-staben for første gang, men i realiteten et Kontrollutvalg for hele Ap-regjeringen, og denne gang kontroll der det smerter mest, de hemmelige bakdører til og fra det hemmelige Norge. Skikkelig kontroll av Tronds verden ville nemlig føre til at man oppdaget hemmelige budsjetter, E-folk i en rekke departementer, hel- og halvoffentlige dekkbedrifter, «vernede bedrifter» som Norasonde, private dekkbedrifter med hyggelige oppdrag fra det offentlige, som Kjettingfabrikken (Tronds avd. Spilhaug), statsbetalte og Ap-styrte infiltratører og provokatører med oppdrag å villede, passivisere og desinformere Stortinget osv osv. En rekke personer i en rekke departementer ville komme under lupen – og deres politiske sjefer.

Slik som i Helsedepartementet, der det sitter en statsråd hvis far var sentral i ledelse, drift, finansiering og oppdrag til minst én dekkbedrift for E-staben.

Det var nok ikke eneste grunnen til Strengehagens bekymring. Vi kan gi et eksempel på en agent/provokatør som har vært finansiert over helsebudsjettet i mer enn 25 år! Hans navn er Jarl Inge Johnsen – fra «Villa Husly». Vi skal komme tilbake til ham og andre smakebiter fra Aps sosial- og helseverden.

Hvis det hadde vært mulig å stable en ikke-sosialistisk regjering på beina etter 93-valget, ville det vært lettere å følge sporene inn i alle departementer. Nå er nok mye kostet og ryddet bort, men selv idag vet vi hvordan man skal gå frem.

Publikumsgalleriet var heller sparsomt besøkt til tross for temperaturen i debatten. Overvåkingssaker var fortsatt ikke blitt noen stor publikumssuksess. Vi fanget ikke opp mer enn fem-seks ansikter. De måtte være spesielt interesserte!

En svært interessert og like interessant person som valgte å holde seg beskjedent på publikumsgalleriet var informasjonssjef Frøy Kannert fra Justisdepartementet (bildet neste side).

Frøy Kannert hadde meget gode grunner for å være tilstede – og være bekymret. Hun er født i 1949 i Oslo og var cand. mag. i 1975 med fagene sosiologi, kriminologi og journalistikk. Hun har vært programsekretær i NRK/Østlandssendingen og NRK/Telemark 1976-82, programsekretær i NRKs utenriksavdeling 1982-84 (på slutten av denne perioden var hun i Gdansk der hun intervjuet Lech Walesa for NRK etter at Dag Halvorsen hadde trukket seg som korrespondent pga. arbeidsforholdene og forsøkte å forhindre at Kannen reiste²) og journalist i Aftenposten 1987 og Dagbladet fra 1988. Fra pressen ble hun i 1992 – samme dag Mossad/asylsøkersaken sprakk³ – rekruttert inn i Justisdepartementet, først som personlig rådgiver og senere som informasjonssjef.

Derfra ble hun rekruttert videre (meget uvanlig!) til avdelingssjef hos sysselmannen på Svalbard, Leif Eldrings gamle kongerike, der alle blir eksponert grundig for de hemmelige tjenester. Sysselmannsapparatet er underlagt Polaravdelingen i Departementet, der overvåkingssjef Hans Olav Østgaard hadde vært sjef.

Kannert har nylig fått den mektige og ansvarsfulle jobben som informasjonssjef i Arbeiderpartiet – i det innerste kammeret! Det er tydelig at Ap har forstått hva som blir den viktigste informasjonskampen fremover!

Frøy Kannert har en særdeles interessant utdanningsbakgrunn, og befant seg på Universitetet i den tiden Spilhaug/Stay Behind/Ripel & Co rekrutterte agenter i universitetsmiljøet⁴. Hennes fagbakgrunn passer meget godt for endel av de arbeidsområder som Ap brukte Spilhaug-apparatet på. Dessuten infiltrerte Spilhaug NRK og hadde også agenter i Øst-Europa.

Er det tilfeldig at hun trekkes inn i Justisdepartementet som informasjonssjef mens det koker bl.a. i kjølvannet av Mossad/asylsøkersaken, deretter følger overvåkingsdebatten i Stortinget (bl.a. om vår sak og «den fjerde tjeneste») diskret fra publikumsgalleriet, så får et opphold i Eldring/Østgaard-Iand på Svalbard i samarbeide med E-tjenesten og endelig blir informasjonssjef i Ap når det skal gjøres forberedelser for å møte ubehagelige avsløringer fra Lund. Vi bare spør! Hun så ihvertfall meget bekymret ut.

Som erfaren journalist og vel innkjørt informasjonssjef forviller man seg ikke opp på publikumsgalleriet fordi man ikke vet bedre. Faktisk har departementets medarbeider vanligvis plikt til å være der for å assistere statsråden. Hennes kollega fra justisledelsen, politisk rådgiver Erik Nadheim. satt langt mer komfortabelt – og pliktoppfyllende! – på første benk i Diplomatlosjen (se bildet et par sider foran)!

På publikumsgalleriet fant vi også en like bekymret førstestatsadvokat Tor-Geir Myhrer (bildet) fra Riksadvokatens kontor. Også dit går, som vi vet, tråder fra Trond og «den fjerde» som man ikke ønsker rullet opp. Hvorfor en så beskjeden representant for Riksadvokaten? Det var jo god plass i Diplomatlosjen, der han hadde all verdens adgang, og mange interessante folk å snakke med i stortingsrestauranten. Siden Riksadvokatens kontor nettopp hadde påtatt seg oppgaven om å etterforske vår sak på vegne av Stortinget, er det naturlig at han utviste interesse, men enda mer naturlig om han f.eks. hadde benyttet anledningen til å ta en prat med stortingsrepresentantene, slik at man senere slapp den kjedelige misforståelsen at man ikke etterforsket hverken justisvesenet, etterretningsstaben eller noen annen offentlig etat!

Og mest bekymret, men kun for fotografen, er stor-provokatøren og fengselsfuglen Egil Hølmo, lokalpolitikeren fra Nitedal Ap (bildet) som da hadde operert med falske navn og desinformasjon overfor en rekke stortingsrepresentanter (sågar også tidligere statsminister Per Borten!), også han på publikumsgalleriet – ved siden av førstestatsadvokat Myhrer fra Riksadvokaten! Han var der for å skolere seg samt identifisere hvilke opposisjonsrepresentanter som engasjerte seg og som han skulle «gå på» for å desinformere og skremme fra gransking, etter oppdrag fra Trond – og lønnet over statsbudsjettet!

Det var kort avstand fra Riksadvokaten, som nettopp hadde stjålet vår sak, til provokatøren denne ettermiddagen. De burde ha forlatt galleriet enda tettere – den ene i håndjern! Det skjedde ikke da, og heller ikke ved en rekke senere anledninger da sjansen bød seg. I det minste forstår vi vel nå alle hvorfor.