Som ledd i opptakten til korrupsjonssakene i Oslo Kommune skrev Erling Folkvord m.fl. i 1984 boken «Sosialsentralen»¹. Blant mange saker som tas opp der er en som gjelder en person som kalles «Geir Nilsen». Han hadde begynt som bydelspolitiker for Ap i bydelsutalget for Tøyen, Gamlebyen, Kampen, Vålerenga og Grønland. Der begikk han underslag i kassa med kr 40.000, ble oppdaget, fikk etter sterk innsats fra Ap i utvalget en ny sjanse til å betale tilbake. Aps begrunnelser var bydelsutvalgets anseelse, Aps anseelse og menneskelige hensyn. Han brukte imidlertid sjansen til å øke underslaget til 53.000 kroner Da fikk han betinget dom.

Han jobbet på husvilleherberget Kroghen i Oslo, der han raskt ble tatt for å underslå klientenes midler. Kontorsjef Sven Aarrestad ved Sosialomsorgskontoret ville gå til oppsigelse, men i Formannskapet fikk Ap overtalt resten til å være snille og bare overføre mannen til ny jobb i kommunen uten kontakt med penger. Han ble da verneassistent på Sosialsentralen. Der gjorde han seg til bestevenn med distriktsosialsjef Thorleif Aarestrup, nok en Ap-mann, og fikk etterhvert likevel sjekkfullmakt til tross for at Aarestrup hadde fått klar beskjed om det motsatte. Kommunerevisjonen reagerte, men sosialrådmannen, som nærmest hadde delegert slike saker til sin kontorsjef Håkon Lanes, en mektig Ap-pamp som var formann i Sosiale Etaters Partilag av DNA. gjorde ingen ting. «Nilsen» fortsatte med å stjele fra klientene, og ble på nytt tatt. På en eller annen måte fikk han gjort opp for seg, og Aarestrup meddelte dette til sosialsjefen. «Alle Menn» var da på sporet, og saken kunne ikke lenger holdes unna politiet. Men «Nilsen» fikk si opp selv før han ble oppsagt, og skaffet seg raskt ny jobb med pengeansvar på «Villa Ly» – en privat psykiatrisk ettervernstasjon med full statlig finansiering – ved hjelp av glimrende kommunale attester.

Saken ble omtalt i Dagbladet i 1982, og Oslo Ap v/sekretær Svein Larsen klaget til Pressens Faglige Utvalg og hevdet – også direkte i pressen – at omtalen var «å skade Ap». Moral: Underslag ved Ap-folk skal ikke omtales. Utvalget avviste selvsagt klagen.

Saken er et eksempel på hvordan Ap verner om sine på lokalplanet i politikken – til og med når de begår underslag. «Nilsen» ble beskyttet av lag på lag av det kommunale Ap-hierarki inntil det ikke gikk lenger, og deretter sluppet løs på den private sektor.

«Nilsens» virkelige navn er Tor Nordahl.

Erling Folkvord oppdaget at Nordahl hadde beskyttelse og nærmest immunitet fra Ap, men fant aldri ut den virkelige årsaken.

Tor Nordahl har nemlig vært Mossad-agent i hele sitt voksne liv, og deltok også under Lillehammer-saken med bistand til agentene som foretok henrettelsen².

I kjølvannet av Sosialsentralen kom møkkagraverne over opplysninger om at Nordahl var våpen- og sprengstoffekspert, men antok at dette kun var en myte omkring den vidløftige Nordahl. Men han er våpen- og sprengstoffekspert, sikkert med utdannelse også fra Israel. Han hadde Stay Behind-mannen, sivilingeniør Hans Otto Meyer som kontaktperson/føringsoffiser i forhold til sine Mossad-oppdrag. Meyer var selv dypt involvert med Mossad både i forbindelse med sine båter (arabiske havner!) og sine fly (transport!). Meyer var også selv dypt involvert i Lillehammer-saken, han var rekruttert av Israel Krupp!

Mossad-agenten Meyer hadde videre en periode en rolle i beredskapen for evakuering av Kongehuset!

En annen av Tor Nordahls kontaktpersoner i Mossad var den norske jøden Einar Kristofer Judén. Han hadde bak seg en meget betydelig krigsinnsats som kurer fra Sverige og senere også som soldat fra England. Hans kontakter her hjemme var i Milorg der han også traff Gunnar «Kjakan» Sønsteby og Jens Chr Hauge.

Etter krigen fikk Judén jobb i Stay Behind – senest som sjef for materiell- og transportseksjonen. Judén var forøvrig nær venn av den norske jøden Harry Rødner som var meget sentral i det jødiske samfunn i Norge. Sønn av Rødner , advokat Jan Benjamin Rødner, tidligere sentral i JUF (Jødisk ungdomsforening), senere sentral i MIFF (Med Israel For Fred), oppgis av provokatøren Roy Skoglund som kontaktmann og oppdragsgiver.

Einar Judén hadde også et meget nært forhold til Israel Krupp. Judén var ansatt i Stay Behind inntil Lillehammer-aksjonen i juli 1973 var gjennomført. Da sluttet han og ble etterfulgt av Frank Siljeholt – nestkommanderende i Spilhaug-apparatet.

Stay Behind-ledelsen måtte kvitte seg med Judén da det gikk galt på Lillehammer.

Judéns hustru hadde meget god forbindelse med den israelske ambassaden i Oslo, der hun i perioder sågar var ansatt i en deltidsstilling – en glimrende liasonkanal mellom Stay Behind og israelerne, som bl.a. viser en del av den komplette integrasjonen som har eksistert mellom Mossad og Stay Behind.

Det er altså en operatør fra dette miljøet som siden dukker opp i helse- og sosialsektoren i Oslo med jobb, lønn og så langt det bar beskyttelse mot etterforskning av hans kriminalitet garantert av Ap! Dette er en kraftig forstørrelse av Sosialsentral-skandalen som vi går ut fra at Stortinget vil ta tak i.

Det blir spennende å se hva Lund-kommisjonen klarer å finne ut av vedrørende medvirkningen ved Lillehammer-aksjonen fra Stay Behind, Trond, Hauge, Judén, Meyer og Tor Nordahl (samt noen flere her hjemme som vi vet om, men ikke vil identifisere).

Vi minner om Stay Behind-øvelsen – evakuering av nedskutte flyvere fra Femunden og østover til Sverige, og transporten ved Stay Behind fra Lillehammer til safehuset på Moelv. Hvordan kom de to henretterne videre?

Vi antar det skjedde med fly fra Hamar-området. Meyer burde kunne fortelle noe om en slik mulig transport. Dro det et amfibie/sjøfly (Cessna 185/206) fra Hamar flyplass eller Mjøsa til grensetraktene denne natten eller neste morgen? Det svenske IB sto jo beredt på sin side av grensen for å gjøre sin innsats videre.

Hvor lett det var på den tiden å foreta slik grensepassering med småfly, vistes jo med all tydelighet ved alle de flytransportene som Forsvaret og Luftfartsverket på den tiden trodde var narkotikasmuglere, men som aldri ble avslørt! Til og med mobile radarstasjoner ble benyttet for å «fange» smuglerne på 70-tallet – uten resultat. En grensepassering med to lands Stay Behind/E-staber i ryggen lot seg nok meget lett gjennomføre!