Vi har i kapittel 17 gjennomgått Nygaard Haug-utvalget som dekkaksjon, og alle de forunderlige tabber dette utvalget klarte å gjøre før det ble tvangsnedlagt av Stortinget. Selve oppnevnelsen av et utvalg som fra begynnelsen av skulle være en dekkaksjon, er et gedigent Grogate i seg selv. Men en bestemt episode er i virkeligheten så alvorlig at den i seg selv burde medføre statsministerens avgang.

I mai 1994 ble det kjent¹ at førstelagmann Agnes Nygaard Haug i sin egenskap som formann for et regjeringsoppnevnt utvalg hadde stevnet stortingsrepresentant Ingvald Godal for retten. Hun ville at retten skulle pålegge ham å oppgi identiteten til personer som hadde viktig informasjon, men som ikke var villige til å møte hos Nygaard Haug. Derimot ville de gjerne møte i Lund-kommisjonen. Godal regnet dette som et tillitsforhold til norske borgere som stolte på sin stortingsrepresentant, og nektet helt korrekt å oppgi navnene.

Vi har tidligere – i forbindelse med at fhv overvåkingssjef i Nord-Norge Helge Claussen nektet å bryte sin taushetsplikt overfor Lund-Kommisjonen – vært inne på dette spørsmålet, som ingen skal si er enkelt når det gjelder vanlige borgere. På den ene side er det opplagt at samfunnet i sin etterforskning av forbrytelser ikke kan la seg stanse av fortrolighetsavtaler som er inngått mellom private parter. De kan jo være kjeltringer begge to! Det er derfor i prinsippet helt riktig at domstoler og eventuelt granskningsutvalg skal kunne pålegge folk å fortelle hele sannheten. Hvis taushetsplikten i forhold til f.eks. arbeidsgiver er opphevet, er det jo ikke problem i forhold til denne, men hvis man har hatt med privatpersoner å gjøre, og disse har stolt på konfidensialiteten, kan man komme i samvittighetskonflikt, som Claussen gjorde. Her kan det som er god moral for individet komme i konflikt med som er god moral for samfunnet. Opptrer begge med vett og forstand kan man komme langt, men det er ofte ingen annen løsning enn å la konflikten spille seg ut, hvordan den nå måtte ende.

En stortingsrepresentant er i prinsippet ikke i noen annen posisjon. Også en stortingsrepresentant kan være en kjeltring, eller ha for samfunnet uakseptable grunner til å holde informasjon for seg selv. Men samtidig er Stortinget landets øverste statsmakt og skal som institusjon aldri kunne tvinges hverken av Regjeringen eller domstolene. Enkeltrepresentantene kommer ikke under denne regel hvis de opptrer som privatpersoner – da er de som oss andre – men det kan ikke skilles mellom enkeltrepresentanter i embets medfør og institusjonen som sådan, da var det jo bare å tvinge tilstrekkelig mange enkeltrepresentanter. Derfor har Grunnloven gitt Stortinget egen jurisdiksjon over sine egne medlemmer når de opptrer i embets medfør.

Det betyr selvsagt ikke at representantene kan gjøre hva de vil. Det betyr bare at aktørene endrer seg. Den sivile påtalemyndighet byttes ut med Odelstinget, og domstolen med Riksretten, som er sammensatt fra Stortinget og Høyesterett. Det er Odelstinget – ikke organer under Regjeringens kontroll – som skal avgjøre om sak skal reises.

Samtidig er Stortinget i vårt kompliserte samfunn den siste kilde for rettsvern for borgerne. Enten man har omfattende statskriminalitet, som vi dessverre har i Norge nå, eller det bare er enkeltsaker som blir behandlet av skjødesløse, uinteresserte eller forutinntatte saksbehandlere og dommere, er det en sikker tradisjon i alle vestlige samfunn at man skal kunne gå til sin stortingsrepresentant, sammenlign ikke minst med USA og Storbritannia. Det må man selvsagt kunne gjøre i trygghet mot at «fiendene» i statsforvaltningen får vite om det.

Stortingets egen jurisdiksjon over egne medlemmer er derfor av helt avgjørende betydning for tre sentrale prinsipper i rettsstaten:

Uavhengighet mellom statsmaktene

Stortinget som første statsmakt

Individets rettssikkerhet

Det er disse livsviktige prinsipper for et demokrati tidligere førstelagmann, da utvalgsleder og nå høyesterettsdommer Agnes Nygaard Haug satte i gang å tråkke på med dommerstøvlene sine. Hennes resonnement var enkelt som en 1. avdelings seminarists: Han har sagt han vet om straffbare forhold, og kan som alle andre pålegges vitneplikt. Bare ikke med hennes medvirkning.

Hun kunne like gjerne trampet tvers gjennom en glassbutikk, slik reaksjonene ble.

Kjell Magne Bondevik (KrF) uttrykte dette klart²:

«Stevningen av en stortingsrepresentant gjør at saken har fått et forhold til Stortinget. Hvis ikke stevningen trekkes tilbake, havner Stortinget i en høyst spesiell situasjon. Da må vi sette oss ned og drøfte tingene, sier Kjell Magne Bondevik som aldri har opplevd noe lignende i løpet av sine tyve år på Stortinget.»

Poenget var at Agnes Nygaard Haug nå opptrådte på vegne av den andre statsmakt (den utøvende, dvs. Regjeringen) for å få den tredje statsmakt (Domstolene) til å gripe inn mot den første (Stortinget). Dette gjorde hun uten noen vurdering omkring de grunnlovsbestemmelser og den sedvanerett som er etablert for å sikre uavhengigheten mellom statsmaktene. Dette er (i beste fall) en oppsiktsvekkende vurderingssvikt av en førstelagmann som dertil senere ble høyesterettsdommer.

Med en ekstremt formalistisk holdning kan man muligens hevde at dette ikke var noen sak for Riksretten, fordi det ikke var begått noen straffbar handling. Det er imidlertid opplagt at et eventuelt forsøk på å idømme straff etter en eventuell fortsatt nektelse i retten ville være grunnlovsstridig. Saken måtte i alle tilfelle på dette tidspunkt oversendes Odelstinget. Den som har en smule vett og forstand og vet at det også finnes noe som heter konstitusjonell sedvanerett må kikke på hvilke konsekvenser grunnlovsvernet har hatt i juridisk historie og vil da oppdage at det har vært vist enorm tilbakeholdenhet med å tolke Stortingets selvjurisdiksjon innskrenkende. Denne saken illustrerer at selv antatt fremragende jurister må ha enkelte ting inn med små skjeer, og det ville derfor ikke være dumt om Stortinget sørget for en betenkning angående akkurat dette grensesnittet.

Den som beskrev situasjonen best i media, var redaktør Finn Holmer-Hoven i Fædrelandsvennen. Han skrev bl.a.³:

«Hva er det førstelagmann Agnes Nygaard Haug får seg til å gjøre? I en situasjon som allerede har eskalert til en politisk brannbombe, med to konkurrerende granskningsutvalg på de samme beitemarkene, trekker hun inn Stortingets saksordfører, Ingvald Godal, for retten fordi han nekter å oppgi en kilde han allerede har gitt til Stortingets eget granskningsutvalg.

Handlingen er politisk, selv om Nygaard Haug flagger sin politiske jomfrudyd aldri så mye. For enten er den et beregnet politisk innspill i kampen mellom regjeringen og Stortinget eller så er det uttrykk for en politisk naivitet som er så utrolig at man må undres over hvor førstelagmannen har befunnet seg de siste 30 årene.

Agnes Nygaard Haug er en jurist som er oppnevnt av Regjeringen for å granske dem selv og deres partifeller. Hun mener åpenbart at hennes dommertittel skjermer henne mot å bli oppfattet som politisk aktør i et maktspill mellom stortinget og regjeringen i denne saken. Det er dessverre den last jurister bærer med seg inn i politikkens verden. Allerede da Stortinget aksjonerte og nedsatte sitt eget granskningsutvalg for de hemmelige tjenester, burde det ha ringt alarmklokker i fagmannens ører. Fra det øyeblikket måtte Nygaard Haug-utvalget ha forstått at de deltok i et maktspill mellom Storting og Regjering …

‘Jeg er ikke politiker. Jeg kan ikke få meg til å vurdere hva som er politisk klokt og uklokt’ sier juristen Agnes Nygaard Haug, 30 år etter at Jens Arup Seip ønsket juristene velkommen til virkeligheten. Men kunne hun ikke i det minste bruke det folkevettet vi alle har?»

Stevningen ble til slutt trukket. Tilbaketoget kom imidlertid etter at Regjeringen hadde gitt full støtte til Nygaard Haugs vurdering. Selv om Nygaard Haug har hevdet at hennes utvalg var helt autonomt innenfor sitt mandat, har hun likevel i forbindelse med Lillehammer-saken innrømmet at hun tok instruks fra Regjeringen (se kap. 17.7). Dette etablerer en faktisk underordningssituasjon og dermed et klart ansvar for Regjeringen. Det kan ikke skilles mellom statsminister og utvalgsformann.

Legg så til våre anførsler under kap. 25.14.4 om den senere utnevning av Nygaard Haug til høyesterettsdommer. Ut fra alle andre sider ved utvalget, ikke minst at mange i Stortinget mener det var en ren dekkaksjon, ut fra at det er påvist at Nygaard Haug løy og justisministeren visste dette, og at Stortinget ennå ikke har behandlet saken, var dette et saftig slag i ansiktet på Stortinget.

Men det slutter ikke der.

Vi må huske på at Stortinget har definert sin egen jurisdiksjon slik at Riksretten også skal omfatte endel medlemmer av Høyesterett. Dette må sees i sammenheng med at Riksretten også skal dømme statsråder og høyesterettsdommere. Men siden høyesterettsdommere utnevnes av Regjeringen, åpner systemet for at Regjeringen kan «ta revansj» ved å utnevne «sine» høyesterettsdommere. Det er riktignok en lang prosess, og Stortinget har god tid til å gripe inn før Regjeringen kan utnevne mange nok nye medlemmer til at det får betydning, men da må Stortinget også gjøre dette.

Hvis Stortinget lar Regjeringen utnevne mange høyesterettsdommere med et annet syn på maktfordelingen i samfunnet, vil denne i praksis kunne bli forskjøvet uten etter vedtak i Stortinget. Det var ikke det Johan Sverdrup kjempet for!

Stortinget har kun ett virkemiddel for å stanse en Regjering som utnevner høyesterettsdommere som har et for Stortinget uakseptabelt syn på konstitusjonelle forhold.