En annen sak som til slutt ble oppklart, men aldri gjort opp, er den såkalte «Rittmester Normann-saken»¹. Historien er til slutt skrevet av rittmesterens sønn og behøver derfor ikke være helt objektiv.

Rittmester Harald Normann var sjef for Hærens flyskole på Kjeller da krigen kom i 1940. Han var blant de ta som tidlig innså risikoen for et tysk angrep, og sørget 8. april for å bringe en del av flyparken i kamuflert sikkerhet på et nærliggende vann. Uavhengig av dette kom han i en situasjon der han måtte arrestere enkelte lensmenn pga. irregulær opptreden ifbm Kongens fluktrute, men saken ble oppklart og lensmennene satt fri samme dag. Noen dager senere tok rittmesteren i mangel av klare ordre fra Oslo det standpunkt at hele flyparken måtte bringes i sikkerhet i Sverige, og fikk delvis gjennomført dette før han plutselig ble arrestert. Arrestordren var utstedt av general Otto Ruge pga. den siste forflyttingen av flyene fordi den var gjort uten etter ordre. Først 50 år senere kom den sannsynlige forklaringen på dette: En besøkende offiser fra Oslo, oberst Thomas Hartvig Gulliksen, hadde bragt inn mistanke om at rittmesteren visste om invasjonen, og derfor kunne være femtekolonnist. Men i mangel av bevis kom dette ikke med i saksdokumentene.

Etter noen måneder i fangenskap sammen med NS-medlemmer, der rittmesteren ble tvangsparadert til spott og spe for hele lokalbefolkningen, ble saken droppet, og etter krigen fikk rittmesteren fullt medhold i alle sine tjenstlige disposisjoner. Men i den påfølgende tiden var han paria for de norske motstandsfolkene, og både han og hans familie stemplet som nazister pga. arrestasjonen. I fortvilelse over dømmesyken fra de gode nordmenn sendte han i et uoverveiet øyeblikk inn søknad om medlemsskap i NS, men trakk søknaden tilbake etter noen få dager. I mellomtiden var den blitt avslått av NS fordi han ble regnet som farlig for dem. Normann dro til Sverige men kom senere tilbake på tokt til Norge, ble arrestert av tyskerne og satt det meste av krigen i tysk krigsfangenskap.

Han var altså blant de få som tok ansvar og handlet riktig i aprildagene, og skulle også vært krigshelt etter påfølgende handlinger og mange års krigsfangenskap i Tyskland. Men etter krigen ble han møtt med prosess etter landssvikloven.

Selv om han ble frikjent av den militære undersøkelseskommisjonen som vurderte hans tjenestlige disposisjoner, ble landssviktiltalen opprettholdt i mange år, og familien fikk oppleve å bli nektet arbeid, konfiskasjon av bankkonti, rettsløshet og mobbing inntil saken til slutt ble henlagt. Likevel gjensto ett nåløye: Forsvarsminister Jens Chr. Hauge skulle personlig avgjøre om hver enkelt offiser med den minste kritikk mot seg skulle beholde jobben eller «utrenskes». Rittmesteren fikk foretrede for Hauge, som i et foreløpig svarbrev klart erkjente at han hadde satt seg inn i saken. Likevel ble rittmesteren «utrensket», slik at vanæren besto inntil avskjeden i 1975 ble omgjort til «avskjed i nåde».

Poenget i denne sammenheng er at den iskalde Jens Chr Hauge selv i 1949 ikke var i stand til å se bort fra ett lite feilskjær under en desperasjon som Hauges egen side var skyld i, mot en bakgrunn av 99% heltemodig krigsinnsats. Hauges generelle motvilje mot yrkesoffiserer hadde sikkert sammenheng med dette, men i tillegg viser det en maskinmessig tenkning og en systematisk gjennomføring av en strategi med «høyere hensikt» som ikke inneholdt det minste rom for alminnelig menneskelig omtanke og omsorg. Systemet knuste en hel familie, og sa aldri en gang unnskyld. Dette illustrerer en anti-individualisme og bulldozer-mentalitet i den antatt gode saks hensikt som kvalitativt moralsk ikke skiller seg mye fra de totalitære regimer man sier seg å bekjempe, selv om konsekvensene selvsagt var mye mindre.