25.20 Grogate – verre enn Watergate

La oss minne om hva Watergate handlet om: Det materielle var at det regjeringsbærende parti foretok innbrudd hos opposisjonspartiet og installerte mikrofoner slik at man fikk vite hva som ble planlagt særlig i valgkampen. Den forverrede omstendighet var at det langt fra var klare skott mellom den republikanske aksjonen og de statlige hemmelige tjenester. Det som toppet saken var all manøvreringen for å tildekke. Mens de fleste aksepterte at president Richard Nixon ikke kjente til innbruddet og avlyttingen, var det ingen som trodde at han var ukjent med tildekkingen.

Grogate handler ihvertfall om det samme: Politisk overvåking og avlytting. Bruk av de statlige hemmelige tjenester til partipolitiske formål. Aktiv tildekking med opplagt medvirkning på regjeringsnivå.

Det er flere likhetstrekk. Da de første avsløringene kom, forlangte Nixon alle kort på bordet! Han hadde intet å skjule – her skulle det granskes! Archibald Cox ble oppnevnt som spesialetterforsker under instruks av riksadvokaten, Elliot L. Richardson og hans nestkommanderende, William D. Ruckelshaus. Sett inn Brundtland/Kosmo/Faremo for Nixon, Dahl for Cox, Rieber-Mohn for Richardson og Busch/Qvigstad for Ruckelshaus, så ser man hva vi mener!

Da tildekkingen ble åpenbar, måtte Nixon etter press fra Kongressen sparke Cox, Richardson og Ruckelshaus i et forsøk på å redde seg selv. Det minner oss om hvordan regjeringen Brundtland måtte bøye av fra presset fra Stortinget om å få stanset Nygaard Haug-pinlighetene, og ga Nygaard Haug ordre om bråstopp. Kanskje litt mer «the Norwegian way», men samme realitet.

Vi er kommet mye kortere i prosessen i Norge, men alle har for lengst forstått at mistankene sitter dypt hos Stortingets flertall.

Det er det grunnlag for. Vi mener vi kan vise at Grogate er mye verre enn Watergate. Det hemmelige nettverket er ikke etablert ad hoc foran ett enkelt valg, men bygget opp som et permanent system basert på 50 års historie om å trygge Arbeiderpartiets makt. Det har vokst seg inn i mye større deler av statsforvaltningen, justisvesenet og de hemmelige tjenester enn i USA. Det brukes virkemidler av langt grovere kaliber enn den «stakkarslige» avlyttingen av Watergate-bygningen. Vi har ikke sagt at man helt til topps har kjennskap til alle virkemidlene, men ihvertfall kjennskap nok til å bruke systemet når det passer og innkassere fordelene av resultatene i den grad det måtte operere på egen hånd. Og konsekvensene for Rikets sikkerhet er helt annerledes enn i USA – det har regjeringstalsmenn redegjort for selv.

Riktignok ble disse konsekvensene benyttet av disse talsmennene til å legge press på Stortinget og andre om å holde fingrene fra fatet. Her har vi et nytt likhetstegn med Watergate: Nixon gjorde også i sakens første fase forsøk på å kriminalisere avslørerne Bob Woodward og Carl Bernstein. Vi kjenner oss igjen selv også. Vi har papir på at dette er brukt mot oss.

Vi kan også bevise at det er benyttet provokatører mot Stortinget. Disse har hatt til hensikt å villede og diskreditere stortingsrepresentanter, gi falske opplysninger og drive etterretning, og har drevet dels med bruk av falskt navn, dels under dekke av journalistisk virksomhet. Vi vet at etterforskning vil vise at disse direkte eller indirekte er betalt med offentlige midler, og at de har arbeidet direkte eller indirekte under Regjeringens ledelse. Dette er en side av saken som gjør Grogate meget mer alvorlig enn Watergate.

Et fellestrekk med Watergate er at Grogate gjelder dagsaktuelle forhold. Vi fristes til å gjøre som daværende journalist, nå redaksjonssjef Halvor Elvik i Dagbladet gjorde i sin bok «Politi – Presse – Overvåking»1: sitere fra en «Ny Tid»-kommentar fra 19772:

«Det er all grunn til å tru at det i 1990-åra vil dukke opp fakta om kva dei hemmelege tenester i Noreg sette i gang i 70-åra som ingen idag (1977) kan tenkje seg skjer akkurat no. Det avskrekkande ved Watergate var at saka vart rulla opp før ho vart gamal. Før det var mogleg å skrive Watergate på liste over ‘fortidas synder’.»

Velkommen til 90-årene! Det er vel først og fremst Ronald Bye som har rett til å formulere en slik hilsen til Ny Tid og Elvik av 1977. Vi har ikke tenkt å vente på en ny Ronald Bye anno 2015!

Men vi ser ikke bort fra at det kan komme en eller flere nye Ronald Bye anno 1995. Det var det som skjedde i USA etter at presset hadde begynt å bygge seg opp gjennom media og Washington Post. Et av de viktigste nøkkelvitnene for senatskomitéen under Sam Ervin som til slutt rullet opp saken var John Dean, da avsatt juridisk rådgiver for Nixon. Slik beskriver Tor Strand Deans vitnemål i 19733:

«… Dean var selv klar over sin situasjon da han sa: ‘Det kommer til å bli mitt ord mot én manns ord, det kommer til å bli mitt ord mot to manns, det kommer til å bli mitt ord mot tre manns, og sannsynligvis, i noen tilfeller kommer det til å bli mitt ord mot fire manns.’ Men likevel måtte sannheten fortelles. ‘Jeg er bedt om å fortelle sannheten, og jeg har fortalt den nøyaktig slik jeg kjenner den.’

Det som viste seg å være styrken ved Deans vitneforklaring, var at her sto for første gang under forhørene et vitne fram og hevdet det som mange hele tiden hadde hatt en mistanke om måtte være riktig, nemlig at presidenten måtte ha hatt kjennskap til, om ikke selve watergateoperasjonen, så i alle fall til dekkoperasjonen, som ble planlagt og utført delvis fra Det hvite Hus …

Svakheten ved forklaringen var at det ikke kunne bevises at den var sann. Dean kunne ikke legge frem dokumenter eller lydbåndopptak … Man fikk tro ham eller ikke. Forhøret av Dean og utviklingen de følgende uker ble en troverdighetsprøve, i første omgang for John Dean, senere for Richard Nixon …»

Her legger vi merke til nok et likhetspunkt: Mens de første operasjonene i Watergate-saken ble iverksatt av ytre ledd, ble dekkaksjonene organisert fra Det Hvite Hus. Det er akkurat det vi har sett også. Jo mer aksjonen gikk over til å bli dekkaksjon, jo mer så vi at Justisministeren og Statsministerens kontor måtte være innblandet. «Et politisk system i krise» ble det ofte sagt i Watergate-sammenheng. Det kan vi trekke frem i Norge også.

Ifølge Tor Strand fortalte John Dean også:

«at han hadde utarbeidet et langt notat for presidenten med oversikt over personer som man fra Det Hvite Hus oppfattet som politiske motstandere. Hensikten var å legge grunnlaget for en hetskampanje når valget var over og Richard Nixon behørig gjenvalgt …

Dette var alle som Richard Nixon oppfattet som sine uvenner, folk som hadde gjort det vanskelig for ham i hans politiske karriere og som nå skulle få svi for det.»

Er det noen som er i tvil om likhetene på dette punkt? Den eneste ulikheten måtte være at Nixon var elskverdig nok til å vente til etter et valg, mens diskrediteringen av andre politikere i Grogate-systemet pågår hele tiden mot de som er aktuelle til enhver tid.

Hvem kommer til å snakke først i Grogate? Hva vet f.eks. statssekretær Øystein Singsaas ved Statsministerens kontor?

Dean sa forøvrig i sin forklaring at «det vokste en kreftsvulst på presidentembetet, og at om den ikke ble fjernet, ville presidenten selv komme til å dø av den»4. Det uttrykket er også benyttet i Norge – av Ingvald Godal5:

«Alt tyder på at det er vokst frem en kreftsvulst rundt de hemmelige tjenester. Svulsten inkluderer flere høyt plasserte personer i det norske samfunn. Denne svulsten må opereres vekk.»

Det er også avslørt mye rart i USA’s fortid, opp gjennom årene, ikke minst den fullstendig villstyrige kommunistjakten under J. Edgar Hoover i etterkrigstiden, og senere hvordan han bygget opp enorme personarkiver for å holde orden på både kreti og pleti. Men ikke noe av dette førte til noen presidents avgang. Det var først da en sittende president ble tatt med buksene nede.

Det er en viktig forskjell mellom Watergate-avslørerne i Washington Post og denne boken som Grogate-avsløring: Washington Post tok ikke hensyn til Rikets sikkerhet, men ga klar beskjed om at man prioriterte den frie presses informasjonsplikt da de rusket opp i Det hvite hus.

Vi har tatt hensyn til Rikets sikkerhet. Vi har omhyggelig vurdert hver vår taushetsplikt i forhold til det vi har fått kjennskap til i våre respektive tjenesteforhold i staten, og holdt alt dette utenfor. Under etterforskningen av aksjonene mot oss har vi kommet nær de hemmelige tjenesters muligens legitime virksomhet, men har omhyggelig stanset der vi frykter at et grensesnitt mot forhold som ikke bør avsløres nærmer seg. Det hindrer ikke at vi har bragt enkelte opplysninger som fortsatt er hemmeligstemplet, men da er det så opplagt at stemplingen ikke tjener noen hensikt for Rikets sikkerhet at vi ikke er bekymret for det, og disse få opplysningene er heller ikke frembragt på noen som helst ulovlig måte, men på vanlig journalistisk vis som heldigvis er lovlig i Norge.

Den forskjellen skal myndighetene være glad for. Det finnes nok velmenende folk som føler oss som glefsende terriere i forhold til ting de selv – ut fra uvitenhet om tingenes egentlige tilstand – helst så fikk forbli tilsløret. Da bør de tenke på hva slags rovdyr de kunne vært utsatt for. Og det egentlige ansvaret ville fortsatt måttet blitt lagt på misbrukerne av det hemmelige.

1 Halvor Elvik: «Politi, presse, overvåking». Hvitbok om listesaken. Pax 1977. Side 147.

2 Ny Tid 4. august 1977.

3 Tor Strand: «Watergate»: Aschehoug 1974. Side 56-57.

4 Tor Strand: «Watergate». Aschehoug 1974. Side 60.

5 VG 8. juni 1993.