Ifølge Israel Krupp skal han etter drapet ha kontaktet «Forsvarsstaben» for å varsle om besøket en måned tidligere og det etterfølgende møtet på «Birkebeineren». Men han sa ikke hvem han ringte i «Forsvarsstaben». Av replikken «Jeg er ikke ansatt i politiet» kan vi imidlertid utlede at han gikk tjenestevei – dvs. til Stay Behind-sjefen Sven Ollestad eller til Trond Johansen selv. Men fortalte han da også om hva han ikke hadde vært «for feig» til?

Like fullt var det jo politiet han burde ha kontaktet. Det hadde funnet sted en henrettelse, og det ble straks iverksatt etterforskning av politiet. Uansett om man er ansatt i den lokale melkebutikken eller av E-staben er det politiet som skal ha opplysninger om en pågående drapsetterforskning. Han skulle selvsagt gjort det såsnart han forsto at han hadde informasjon av betydning.

Men uansett når denne informasjonen fra Krupp ble gitt, kom den aldri videre fra E-staben til politiet. Det er velkjent at denne kanalen var tett, se f.eks. Tinnin¹:

«Norsk kontraetterretning … nektet å samarbeide med det norske politiet under etterforskningen og unnlot å informere statsadvokat Håkon Wiker om etterretningsaspektene rundt saken.»

Tinnin bruker ofte uttrykket «Norwegian counterintelligence», men presiserer aldri hva han mener med det. Normalt ville vi i norsk sammenheng tenkt på POT. Men det dypeste og sterkeste samarbeidet med Mossad gikk via E-tjenesten og Trond Johansen. Det var E-staben som var lekekamerater i Mossads vektklasse, ikke lille POT.

Det ble forøvrig opplyst i radio i 1996² at denne omtalen – som ble oppfattet som en omtale av POT – ble tatt ut av den norske utgaven etter at det ble holdt et møte på forhånd med regjeringsrepresentanter for å be om dette. Dette er meget uvanlig fremgangsmåte. Den norske medforfatteren, Aftenpostens Dag Christensen, var imidlertid enig. Lillehammer-sakens aktor, Håkon Wiker, understreket i sine uttalelser samtidig at han var trygg på POT, men holdt det åpent hva E-tjenesten hadde vært med på. Han sa også at han ikke på noe tidspunkt hadde hatt kontakt med den militære etterretningen³.

Dette kan tyde på at Tinnin i virkeligheten siktet til E-tjenesten, ikke POT.

Det er imidlertid ikke avgjørende hva Tinnin egentlig mener. Vi slutter oss til at det er all grunn til å tro at E-tjenesten var på mange ville veier, men vi ser heller ingen grunn til å frikjenne POT. (Men Heradstveit frikjente begge i «Hemmelige tjenester» etter én uke!)

Vi konstaterer imidlertid igjen at hverken Krupp eller hans overordnede (Ollestad/Trond) varslet etterforskerne om at det hadde vært seks identifiserte Mossad-folk i Lillehammer-traktene en måned før, åpenbart i planleggingshensikt. De varslet heller ikke om møtet på «Birkebeineren». Det er opplagt at dette hadde vært svært viktige informasjoner for etterforskerne. Hvem var de, hvor kom de fra, brukte de leiebil, hvor lenge var de i Norge? Hvordan kunne Krupp vite at det hadde sammenheng med drapet? Hvorfor var han redd for å være feig?

Hvor mye visste Trond før drapet? – og hva gjorde han? Fikk han også besøk av en av de ukjente (mest sannsynlig Zamir og Harari) som besøkte Krupp? Fikk han besøk av Zamir som ledd i de samtalene med norske tjenester som andre kilder tidfester til 1-2 måneder før drapet? Sannsynligvis fant begge besøkene sted under samme Norges-turen – det ville vært helt unaturlig av Zamir å besøke Krupp uten å treffe Trond!

Kanskje etterforskerne ikke hadde funnet det så troverdig om Krupp hadde fortalt om et haste-besøk fra noen Mossad-topper som ikke klarte å få frem hensikten med besøket? Kanskje de hadde funnet det underlig med et slikt besøk dersom Krupp og hans folk ikke skulle spille noen rolle? Kanskje de ville ha spurt hva slags rolle Mossad Norge, Stay Behind og E-staben hadde fått seg tildelt fra Mossad i aksjonen? Kanskje å bistå med evakueringen?