I juni 1973, ca. en måned før Lillehammer-drapet, fikk Hundorp-bonden Israel Krupp en kveld varsel om at han dagen etter ville få besøk av et følge fra Israel. Dette har han selv fortalt, men først nesten 15 år etter drapet (1987), og da i et intervju med lokalavisen. Intervjuet er så interessant at vi gjengir det i sin helhet¹:

«MOSSADAGENTENE VAR HOS MEG: – Jeg har aldri vært i tvil om at de israelerne som besøkte meg sommeren 1973 hadde noe med drapet på Ahmed Bouchiki å gjøre. Jeg har aldri fått noe svar på hvorfor de kom, hvor de kom fra og hvor de dro. Hvordan fant de meg? Hva ville de meg, spør major Israel Krupp, nesten 15 år senere.

To hilsener i gjesteboken, fra sommeren 1973, en skrevet på engelsk og en skrevet på hebraisk, er vitner om besøket

Vi minner deg om at vi er de første israelere som besøker deg, står det i gjesteboka. Israel Krupp er selv jøde.

– Det kom plutselig en telefon, angivelig fra Åndalsnes, der en kvinne spurte etter ‘farmer Krupp’ på engelsk. Hun fortalte at hun og følget gjerne ville besøke meg og at de kom fra Israel. Jeg kunne ikke direkte avvise dem, sier Krupp.

Likevel fikk etterretningsveteranen Krupp kalde føtter. Han bestemte seg for å reise til Oslo. Men på vei ned til bygda, traff han en ukjent bil, en stor stasjonsvogn med gardiner i vinduene. Da han så de to i forsetet, skjønte han at det var hans anmeldte gjester.

– Jeg kunne jo ikke være feig. Jeg snudde, sier Krupp til G og LT.

På tunet ventet israelerne. De ga ingen forklaring på hvorfor de hadde kommet. De sa ikke noe om hva de ville.

– Men jeg skjønte hele tiden at det var noe de ville, at de hadde noe på hjertet Og det var trivelige folk. Jeg tilbød dem å overnatte, men det kunne de ikke. De skulle treffe noen på Birkebeineren i Lillehammer senere på dagen. De dro, og jeg har aldri hørt fra dem igjen …

Da Ahmed Bouchiki ble skutt ned av israelske etterretningsagenter den 21. juli, så Krupp en klar sammenheng mellom besøket hjemme hos ham, og drapet.

– Jeg ringte Forsvarsstaben og meldte fra, sier han

– Hvorfor ringte du ikke politiet?

– Jeg er ikke ansatt i politiet, svarer Krupp.

Det er imidlertid klart at de som besøkte Krupp, ikke var de samme som senere ble arrestert og dømt for drapet på Bouchiki. Krupp gjenkjente ingen av de fire arresterte da bildene kom i avisen.

– Jeg regner med at Mossad hadde en større styrke i området før og etter drapet. Jeg vil ikke tro det er usannsynlig at 15-20 mennesker var involvert, sier Krupp …

– Har du som jøde, militær etterretningsoffiser med majors rang, hatt direkte kontakt med Mossad?

– Jeg har ikke jobbet for Mossad, hvis det er det du mener.

Israel Krupp har imidlertid jobbet for Israel. Etter krigen drev han en militær treningsleir for jødiske flyktninger. Her ble det drevet ren våpentrening, uten at myndighetene grep inn. Rapporten som Israel Krupp sendte til Israel i 1963, viser tydelig at norske myndigheter kjente til leiren og den virksomheten Krupp drev.

Under krigen hadde Krupp et nært samarbeid med Martin Tranmæl. I rapporten av 1963 antyder Krupp at det var det nære samarbeidet med Tranmæl som muliggjorde Haganha-leiren på Sør-Fron.

– Jeg kan tenke meg at de hentet navnet mitt opp fra den tiden. Jeg hadde ikke noen direkte kontakt med staten Israel etter det. Men bare det å finne meg, å finne frem hit, tyder på at de har gjort leksa si, sier Krupp som bor øverst i baksida i Sør-Fron. Det skal lokalkunnskaper til for å finne ham uten videre.

Israel Krupp er yrkesmilitær, en av etterkrigstidas ‘grå eminenser’ Hans navn har vært nevnt i en rekke omstridte bøker fra og om de første fredsårene. Jahn Oto Johansen, Karl Emil Hagelund og ikke minst hans kollega, tidligere redaktør Christensen, har brukt Israel Krupp som kilde. Haakon Lie, som nå arbeider med boken om Martin Tranmæl, bruker også Israel Krupp som kilde.»

Det fremgår av avisens førstesideoppslag at det var seks besøkende.

I mellomtiden er Israel Krupp død.

Israel Krupp var ikke hvem som helst. Han hadde kommet i kontakt med nordmenn og spesielt Ap-ledere som Martin Tranmæl i Stockholm under krigen og ble del av de norske troppene der. Han etablerte seg i Norge, på gården i Hundorp i Gudbrandsdalen, like etter krigen og startet i 1948 utdanningssenteret for jødiske ungdommer, håndplukket fra mange land, rundt JUF-hytta i Skui (Bærum)².

Dette hadde selvsagt ikke gått uten aktiv medvirkning fra Jens Chr Hauge som forsvarsminister. Det fremgår endog av «Vi som styrer Norge» at Tranmæl, som da var Arbeiderbladets redaktør³.

«… i samarbeid med høyere offiserer i Forsvaret fikk tak i norsk militærutstyr. Våpnene kom fra Jegerkorpset, infanteriregiment 2 (IR-2). Alt dette lånte han ut til representantene for Haganah: Telt, ulltepper, sengeutstyr, proviant, og også håndvåpen og ammunisjon. … Alt skjedde i dypeste hemmelighet. Verken Storting eller Regjering var informert …»

Nå var Martin Tranmæl innflytelsesrik, men en redaktør i Arbeiderbladet kunne neppe selv i den tiden rekvirere våpen og ammunisjon fra Forsvaret uten via høyere makter. Den høyere makt var selvsagt forsvarsminister Jens Chr Hauge.

Av det foran siterte intervjuet med Krupp fremgår det nå interessant nok at det må ha vært en slik leir til på Krupps hjemmebane i Sør-Fron! – når var det? Hva med rapporten til Israel? E-tjenestemannen Krupp må vel ha levert kopi av den til sine norske arbeidsgivere? Hvor er den nå?

Ronald Bye⁴ antyder at Skui-gruppen sågar var selve kjernen i det som senere ble Mossad og fortsetter:

«Dersom dette viser seg å være riktig, dreier det seg ganske enkelt om en sensasjon. Det ville bety at personer i den aller innerste sirkelen av Ap-ledere i Norge har en viktig historisk ‘aksje’ i Mossad. Dette ville kaste nytt lys over det uvanlig tette forholdet mellom Israels og Norges sosialdemokratiske ledelse i så mange tiår. Fra norsk side har Haakon Lie og Jens Chr Hauge uten tvil vært nøkkelpersoner i dette samspillet»

Og i så fall er Israel Krupp, Haakon Lie og Jens Chr Hauge nærmest å regne blant grunnleggerne av Mossad. Da er det ikke så rart at Krupp selv i 1973 ga uttrykk for at han hadde bemerkelsesverdig nær kontakt med bl.a. Israels daværende statsminister, Golda Meir: «Golda og jeg snakker ofte sammen. Ofte ringer hun hver dag.»⁵.

Da kan man jo også spørre seg hvorfor det var så forbausende at noen israelere ville komme på besøk. Og at Krupp lurer på hvordan de (Zamir og Harari) fant ham. Vi får hjelpe til med analysen: Mossad v/sjefen Zamir er direkte underlagt Statsministerens Kontor i Israel. Statsministeren het Golda Meir, Krupps ofte daglige telefonkontakt. Mike Harari var en av Golda Meirs nærmeste personlige venner og politiske fortrolige, som ofte spiste middag hjemme hos henne i denne perioden⁶. Verre var det vel ikke.

Sikkert er det ihvertfall at han bygget opp og var sjef for Mossad Norge, samtidig som han en periode ihvertfall var sjef for en Stay Behind Rock-gruppe i Gudbrandsdalen⁷, talentspeider for Stay Behind og antakelig sjef for en Lindus⁸-gruppe i Stay Behind. Det kan synes som om Krupp la hovedkontoret til Mossad/Norge på Gjøvik. Dette var det innledningsvis en rekke fornuftige årsaker til (se kap. 5.4)!

Som sjef for Mossad Norge har han samarbeidet tett med Tsafririm/Tel Aviv der bl.a. Dan Ærbel⁹ var sjef på 80-tallet . Mossad Norge har som hovedoppgave å ivareta Israels interesser fra dag til dag og primært å unngå et nytt Holocaust på norsk jord i tilfelle av ny okkupasjon. Evakuering av norske jøder i en ny krigssituasjon har derfor vært en av hovedoppgavene, sammen med etablering av «frames» («rammer»), dvs. jødiske selvforsvarsgrupper og etterretningsgrupper. Organisasjonen i Norge er satt opp i samarbeid mellom Tsafririm/Tel Aviv (bl.a. Dan Ærbel) og Krupp. Norske ungdommer med tjeneste i bl.a. UNIFIL i Sør-Libanon og kanskje med tilleggsutdannelse i en kibbutz eller en Hets Va-keshet-leir¹⁰ i tillegg er naturlige medlemmer i Krupps Misgarot-celler¹¹. (Vi har ikke så store problemer med dette, bortsett fra at vi finner dem i vår sak, og der har de ikke noe å gjøre.)

Krupps uttalelse om at han ikke hadde jobbet for Mossad er i beste fall basert på rene formaliteter, som at hans faste arbeidsgiver i Norge ikke har vært Mossad, og som at Mossad som sådan ikke var opprettet ennå da han drev Haganha-leirene som ihvertfall må ha vært finansiert bl.a. med israelske midler (men også med Ap-midler).

Sikkert er det også at han som Stay Behind-leder også var en del av E-staben. Det var også Krupp som skaffet E-staben de nåværende lokaler i Platous gt.¹²

Således hadde Krupp helt fra begynnelsen et meget nært forhold til Trond Johansen, godt illustrert av at han i 1984 fortalte CC at «Trond har sørget for at jeg er spart for alle ubehageligheter»¹³. CC hadde da spurt om Krupp var avhørt fordi han var nevnt i CCs bok «Det hemmelige Norge¹⁴, siden alle andre som var nevnt var avhørt – men det var ikke Krupp! CC konstaterte da at Trond var «en mann med makt også når det gjelder politiets etterforskning i kriminalsaken».

Utrolig nok hadde Krupp som talentspeider for Stay Behind også rekruttert skipsreder Hans Otto Meyer¹⁵, som inngikk i en Blue Mix-gruppe (evakuering) i Stay Behind og som hadde som oppdrag å evakuere bl.a. Kongefamilien¹⁶ (antakelig fra en øy i Oslo der en ubåtkai var bygget). Det var kort vei fra Mossad til det norske Kongehuset! Skipsreder Meyer ble antakelig uttatt pga. sin private omgang med bl.a. Kongens svigersønn.

Det er flere sentrale momenter ved Israel Krupps intervju som bryter med den offisielt godtatte fremstillingen om at Mossad fulgte etter den marokkansk-algirske kureren Kemal Benamane for å ta Ali Hassan Salameh, lederen for massakren av israelske idrettsmenn under München-OL 1972: Krupp var aldri i tvil om at besøket hos ham en måneds tid tidligere hadde noe med Bouchiki-drapet å gjøre. Men etter «den offisielle versjonen» hadde Mossad ingen anelse om at det kom til å finne sted en Mossad-aksjon i Norge, enn si på Lillehammer, på dette tidspunkt. De fulgte jo bare etter Benamane, fra hans bosted i Sveits! Hvis Krupp har rett, var Lillehammer blinket ut på Mossads aksjonskart og timeplan allerede en måned i forveien! Men de visste hvor Ahmed Bouchiki ville være!

Videre: Hvis de som var på besøk hos Krupp på Hundorp, et godt stykke kjøring nord for Lillehammer, var der i forbindelse med den planlagte aksjonen ca. en måned senere, måtte de selvsagt hatt kjennskap til planen. Den kunnskapen kan man gå ut fra var i et meget begrenset antall hoder. Delegasjonen besto ifølge intervjuet av seks personer, minst to menn og minst en kvinne. Vi vet at de mest fremtredende personene som var på Lillehammer under aksjonen en måned senere var Mossad-sjefen Zwi Zamir og aksjonslederen Mike Harari. Sammen med Harari var angivelig også hans elskerinne Marie Tamar¹⁷. Det er ikke noen dårlig hypotese å anta at disse også var deler av rekognoseringsteamet på seks som besøkte Israel Krupp i juni, kanskje også Sylvia Rafael, som sa i retten at hun ble varslet av sin leder to måneder før aksjonen om at hun skulle til Norge (se nedenfor).

Det vil i sin tur forklare hvorfor den aldrende Israel Krupp 15 år senere sier til en lokal journalist i en hyggelig kaffeslaberas at han «ikke kunne avvise dem» (hvorfor skulle han det, hvis de bare var hva de sa?). Det forklarer også hvorfor han var «urolig», «fikk kalde føtter» og siden tok seg sammen – «jeg kunne jo ikke være feig».

Hvis det bare var noen gode shalom-kamerater som skulle overlevere videotape fra familiens siste bar mitzvah¹⁸ som ville komme på besøk, ville han vel ikke føle seg «urolig» eller «feig». Men en melding om at Mossad-sjefen skulle komme sammen med lederen og den ene henrettersken fra Golda Meir’s håndplukkede drapsteam, og implikasjonene av det for en lokal Mossad-sjef på et på det tidspunkt relativt søvnig og fredelig frontavsnitt, kunne vel vekke opp en god del sommerfugler i mageregionen – selv hos Krupp. Hva hadde foregått før dette besøket?

Av andre kilder¹⁹ fremgår det at Zwi Zamir var i Norge for å ha møter med norske tjenester «et par måneder» før operasjonen. Mest sannsynlig dreier det seg om samme besøk som besøket hos Krupp på Hundorp med litt unøyaktige tidsangivelser, men det kan selvsagt ha vært flere besøk eller ett mer langvarig Norges-opphold. Det er i alle fall opplagt at Zamir må ha kontaktet sine norske kolleger mens han var i Norge. Det er å anse som en dødelig fornærmelse mellom vennligsinnede tjenester ikke å orientere vertskapet når man reiser i deres land.

Nå forteller Krupp selvsagt ikke den fulle sannheten i lokalavisen. Selvsagt skulle han ikke ha svart på noen spørsmål i det hele tatt. Men journalisten har vel vært en hyggelig fyr med sedvanlig evne til å løsne folks tungebånd, og med lokal kunnskap om Krupps sikkert hemmelighetsfulle og sagnomsuste profil ledsaget av adskillige rykter om hans forhold til Mossad. På sine gamle dager har han vel tenkt at han fikk «gi litt» til den hyggelige journalisten, men så har han nok knappet igjen såsnart spørsmålene ble for presise. Det er også mulig at Krupp kom i en tvangssituasjon: Journalisten kan ha tatt seg en kikk i gjesteboken selv og satt datoen i sammenheng med Lillehammer-drapet. Uten som del av en forklarende historie kunne det blitt helt andre oppslag av dette, som også ville nådd rikspressen!

Slik kunne denne ubehagelige informasjon blitt liggende uoppdaget i gamle kompletter av Lillehammer Tilskuer/Gudbrandsdølen. Men, som vi har redegjort for i kap. 24.4 og 25.26.6, oppsto det i 1995 frykt for at Lund-kommisjonen eller vi eller andre skulle grave i hele Krupp-materien og oppdage at denne Stay Behind-mannen hadde vært innblandet i Lillehammer-saken på forhånd. Da ville det fort blitt trukket linjer videre til hans sjefer i Stay Behind og E-tjenesten, og kanskje til det hemmelige Spilhaug-apparatet. Derfor valgte man å spille ut Krupp selv samtidig som man demonstrerte at dette var noe han «drev med helt på egen hånd».

Dette skjedde i boken «Norges hemmelige hær»²⁰ og TV-serien «Bak din rygg». Hans «oppsiktsvekkende bidrag» var at Krupp i samtale med ham selv og hans kollega Gunnar Bjålie (sjef Blue Mix i Stay Behind) i 1979, slik Siljeholt uttrykte det i Dagbladet senere²¹:

«ga tilkjenne at han hadde vært med på noe ‘forarbeid’ i forbindelse med aksjonen 21. juli 1973»

Overfor Aftenposten knyttet han senere denne uttalelsen fra Krupp til at²²

«noen av dem ifølge Krupp var hjemme hos ham før drapet, og jeg forsto ham slik at han hadde bistått dem».

Med andre ord bare en nyanse sterkere enn Krupp selv allerede hadde fortalt til lokalavisen!

Ellers visste Siljeholt ingenting!

En annen Krupp-versjon skal ha kommet til Dagbladet fra en ikke navngitt etterretningsoffiser (ikke Siljeholt)²³:

«En av attentatmennene ble holdt skjult på Israel Krupps gård på Hundorp i Gudbrandsdalen i ett eller to døgn. Deretter ble han transportert hjem via Sverige, forklarer E-offiseren

Denne e-offiseren var en kort periode tilknyttet Stay Behind, og han hadde da Israel Krupp som sin overordnede sjef.

– Vi kjente hverandre godt men denne historien har jeg ikke fått høre av Krupp selv, men fra etterretningskolleger, fremholder han

Ifølge e-offiseren flyktet den ene attentatmannen fra Lillehammer på sykkel. Han skal ha syklet deler av strekningen opp til Israel Krupps gård.

Der ble han boende til transporten ut av landet ble ordnet».

Kan dette være et tilsvarende forsøk på å bagatellisere Krupps medvirkning ved evakueringen, hvis dette bare ble delvis avslørt? Eller hadde virkelig en av agentene forvillet seg vekk fra hovedgruppen og nødvendiggjort en egen evakuering? Eller var det slik at agentene ble gjemt bort på forskjellige steder i noen dager som ledd i den totale evakueringsplanen? En eller annen bakgrunn har denne opplysningen – enten den er ekte eller plantet!

Dette er jo nok en fin sak for Qvigstads nye jakt på «sannheten». Ikke minst bør vi få vite hvorfor denne i Dagbladet anonyme E-offiseren ikke har fortalt om norsk medvirkning tidligere. Det finner vel Qvigstad også ut?