25.19.12 Lillehammer – oppsummert

25.19.12.1 «Riktig mann»

Det var «riktig mann» som ble drept på Lillehammer fordi:

Mossad-agentene under Lillehammer-oppholdet spanet på Bouchiki i flere dager

Harari-teamet måtte ha meget god kjennskap til Salamehs utseende og atferdsmønster etter at de hadde jaktet på ham verden rundt siden München og i praksis kjente ham fra han var liten gutt!

De måtte ha oppdaget at Bouchiki var 1,70 mot Salamehs 1,90

Bouchiki var fra Algerie. Salameh var palestiner og sønn av sjeik Salameh, kanskje jødenes bitreste fiende under frigjøringskrigen i J948. Hans kone var fra den mektige Husseini-familien fra Jerusalem og en nær slektning av Stormuftien av Jerusalem som i 30- og 40-årene hadde terrorisert jødiske immigranter i Palestina. Han må ha vært velkjent av Israel og kjent gjennom israelske media i mange år, og vært vant til å være overvåket og potensielt attentatoffer siden han var liten gutt1.

De må ha visst at Salameh var i Bergen under beskyttelse av CIA!

De måtte ha oppdaget at Bouchiki hadde gravid kone, bodde i norsk leilighet, jobbet fast som kelner og deltid som badevakt og yndet å sitte på kafé sammen med sine norske venner; dvs. at han i høyeste grad var del av lokalbefolkningen

De måtte ha sett at Bouchiki ikke var noen internasjonal terrorist på gjennomreise med plenty av livvakter i kulissene – som Salameh alltid hadde!2

De måtte ha oppdaget at Bouchiki snakket norsk! Mossad-gruppen omfattet svensk- og dansktalende.

Den snudde agenten Kemal Benamane som etter sigende skulle lede dem til Salameh, hadde ført lange samtaler med Bouchiki om hans tilværelse på Lillehammer og var ihvertfall ikke i tvil

Mossad-folkenes forklaring på at Benamane til tross for dette skulle ha forsikret Mike Harari om at det var Salameh – at han løy for ikke å avsløre at han hadde gjort en dårlig jobb – er til det ytterste uten troverdighet; i så fall ville han vært død etter få dager – men ingen har drept ham siden.

Faktisk var Benamane nærmest skreddersydd for å ta kontakt med og vinne Bouchikis tillit: Begge var dels algirske, dels marokkanske, de snakket samme språk, og var omtrent jevngamle (27 og 29). Begge var fremmedarbeidere i hvert sitt land (Norge og Sveits), og begge var nygifte kvinnejegere.

Siden møtet hos Krupp på Hundorp hadde med Lillehammer-aksjonen å gjøre, kunne Lillehammer-aksjonen ikke ha med Salameh å gjøre – det var en måned før drapet ingen grunn til å tro at Salameh skulle være på Lillehammer 21. juli. Hvis det hadde vært tilfelle ville han vel blitt arrestert av norske myndigheter?

Tre medlemmer av drapsteamet – Pistauer, Seveniér og Ærbel – var på plass i Stockholm for «haren» Benamane forlot Sveits, der de hadde møter med svenske IB/Stay Behind og leide dekkleilighet for 15 personer! Hvis det var riktig at Mossad «fulgte etter haren», hvordan kunne de i god tid på forhånd vite at det var behov for å gjøre forberedelser i Stockholm før evakuering fra en henrettelse som like gjerne kunne ha funnet sted i Milano?

At Skandinavia var det minst sannsynlige sted av alle for «harens» mål, fremgår av at det aldri før hadde funnet sted noen arabiske terror-aksjon i Skandinavia. Faktisk viser det seg at det forelå enighet mellom alle palestinske organisasjoner, inklusive Svart September, om at man skulle ligge unna Skandinavia, fordi disse landene var såpass positive til palestinernes sak (trodde de) at aksjoner der ville skade dem selv. Mossad må selvsagt ha kjent til denne enigheten3.

Stay Behind-sjåføren Frank Siljeholts uttalelse om at Krupp hadde fortalt ham at Krupp hadde vært «med på noe forarbeid»4 underbygger at aksjonen var planlagt og ikke en spontan konsekvens av at man fulgte en «hare» etter Salameh (se Krupps egne uttalelser om møtet en måned før drapet)

Det samme gjør selvsagt den senere uttalelsen Siljeholt ga til Aftenposten om at Krupp var «krystallklar» direkte på at «det var tatt riktig mann på Lillehammer»!5

Det samme gjør uttalelsen fra en anonym E-mann til Dagbladet6 om at han visste at «Mossads aksjon i Norge ikke kom overraskende på flere innen E-tjenesten»

På samme måte utelukkes Salameh-versjonen (dvs. at Bouchiki var gal mann) ved at Sylvia Rafael ble varslet om at hun skulle til Norge to måneder før drapet (iflg hennes forklaring i retten)

Hvorfor skulle Mossad-delegasjonen i juni ha et forhåndsavtalt møte på «Birkebeineren» i Lillehammer hvis Lillehammer da bare var et gjennomkjøringssted for et innholdsløst møte med Israel Krupp?

Siden evakueringsaksjonen var planlagt 6 mnd i forveien, var det også utelukket at drapsplassen først skulle utpekes som følge av at Benamane angivelig skulle følge etter Salameh

Bouchikis algirske bakgrunn var avgjørende for en skremmeaksjon mot Algerie som spilte en meget sterk støtterolle for terroristene.

Det finnes endel indisier på at Bouchiki faktisk var eller hadde vært støttespiller for PLO i en eller annen sammenheng: Militær æresbegravelse i Marokko, uttalelser i Marokko om hans heltemodige innsats, ryktene om støttearbeid for PLO i Norge, ryktene om et bilde av ham og Salameh, etc.

At Israel nektet å gi erstatning til de etterlatte etter sin antatte «feil» – i 22 år til de i romjulen 1995 ble nødt – er i seg selv et tydelig tegn. Etter israelsk moral ville det rett og slett vært galt, og sendt gale signaler til de arabiske terroristene man ville skremme. De skulle nemlig forstå at det var riktig mann!

Den påståtte feilidentifikasjon fikk ingen konsekvenser for noen av Mossad-agentene. Zwi Zamir og Mike Harari fortsatte i sine stillinger. Zamir ble i 1995 medlem av kommisjonen som gransker drapet på Yitzhak Rabin7. Harari satt i granskningskommisjonen etter hans egen Lillehammer-aksjon! Dan Ærbel fikk nye og viktige posisjoner i Mossad. Sylvia Rafael ble mottatt med enorme æresbevisninger og kjempefest da hun kom til Israel etter soningen i Norge (se kap. 5.7).

Det forhold at det tok lang tid før «feil mann»-teorien dukket opp, og at de to sist arresterte agentene fikk sitte og frivillig ble sittende i Tuengen Allé som forlengst var kjent av POT tyder bestemt på at vi her hadde å gjøre med et skuespill der de to skulle være med på å planlegge dekkhistorien og så la seg arrestere for å formidle den til de andre fire. De to ble også løslatt umiddelbart etter rettssaken (den ene ble frikjent) – sikkert som forventet.

Norsk politi sluttet etter noen uker å tro på feil mann-teorien. VG skrev over hele 1. side: «Agentene feilet ikke: Ahmed Bouchiki dødsdømt i Tel Aviv»8

I januar 1996 nektet Israels statsminister Yitzak Rabin på vegne av den israelske stat å ta ansvaret for «omstendighetene som førte opp til drapet», i ordelag som tydet på at han mente andre land burde dele ansvaret. Samtidig gjorde Knesset-medlemmet Yael Dayan det klart at Norge hadde medvirket (se kap. 25.19.12.2). Av samme grunner som før tyder alt som identifiserer Norge og Lillehammer som aksjonssted mer enn noen dager før drapet på at det var «riktig mann»

Som man ser, faller alle brikker på plass når man betrakter saken fra denne synsvinkel, i motsetning til all annen litteratur om Lillehammer-saken, der forfatterne alltid ender opp med løse biter som ikke passer inn. Det spørsmål som da selvsagt reiser seg, er hvorfor Bouchiki ble valgt ut til å begynne med. Forklaringen på dette må nødvendigvis bygge mye på vurdering og analyse siden dette er vurderinger som ble gjort i de aller innerste rom og siden den etterfølgende begivenhetsrekken som skulle ha funnet sted ikke gir noe bidrag fordi den ble kansellert pga. arrestasjonene og erstattet med tiltak for å fremme dekkhistorien. Men vi tror en minimumshypotese om hva som var den opprinnelige planen kan oppsummeres slik:

De fleste av München-terroristene var tatt. Salameh beveget seg sjelden utenfor sine innerste forsvarsverker i Libanon fordi han der hadde ansvaret for sikkerheten til Yassir Arafat og vestlige ambassader.9 Mens man ventet på en anledning til å ta Salameh, kunne man vurdere andre oppdrag for Harari-gruppen for å skremme fremtidige terrorister.

Algerie hadde på denne tiden rollen som finansieringskilde og fristed for alle arabiske terrorister Fra Algerie gikk det hyppige kurer ruter rundt til terrorister og aksjonister over hele Europa. Et angrep mot dette kurernettet var av stor interesse for å ødelegge forbindelseslinjene.

Mossad hadde nettopp klart å fange og snu den algirske kureren Kemal Benamane – en meget verdifull erobring som måtte utnyttes snarest mulig.

Skandinavia var blitt spart for arabiske terroraksjoner fordi alle de palestinske grupperinger mente opinionen i de skandinaviske landene var så positive til palestinernes sak at aksjoner bare ville skade dem selv10. Dette visste Mossad, og av akkurat samme grunn ville det være en fordel for Israel at det ble avslørt arabisk terrorisme i Skandinavia – om de så måtte få «litt hjelp».

Det ble således bestemt at det skulle iverksettes en aksjon i Skandinavia med bruk av Benamane. Han skulle vises skikkelig frem for hele verden ved en aksjon som kombinerte hensynene til å skremme andre kurerer og agentnettet og sende et klart signal til Algerie, samtidig som det i Skandinavia skulle se ut som om den arabiske terroraksjonen hadde vært planlagt (man kunne selvsagt ikke la den løpe helt ut mot israelske mål i Skandinavia!)

Aksjonen skulle bestå i at Benamane, angivelig på ordinær kurervirksomhet. skulle oppsøke en eller flere personer som enten var eller kunne omskapes til arabiske terrorister og at dette skulle føre til likvidasjon av de oppsøkte. Derved ville man oppnå at alle som regelmessig ble oppsøkt av kurerer ble skremt, og at det på alle kanter ville oppstå mistanker om at Mossad hadde infiltrert kurernettet. Dette ville ihvertfall i en periode skape kaos i terroristorganisasjonenes kommunikasjonssystemer.

Det at man til og med ble fulgt og «tatt» til et fjernt land «rett under Nordpolen» ville skape ekstra frykt – ingen steder er trygge!

Det ville være en fordel med ofre som selv var algirske for å ramme Algerie spesielt

De samarbeidende tjenester i de skandinaviske landene ble nå antakelig bedt om å sette opp lister over først og fremst algirske personer som oppholdt seg i Skandinavia og som helst allerede hadde forbindelser til arabiske aksjonister eller ihvertfall en bakgrunn som ikke utelukket dette.

Blant de utvalgte kandidater – sikkert ikke overveldende mange når barn, middelaldrende, eldre, syke, utrenede osv. først skulle utelukkes – har man festet seg ved Bouchiki fordi:

  • Han var født i Algerie selv om han hadde marokkansk pass
  • Nettopp det at han benyttet pass på to nasjonaliteter bragte ham innenfor en mulig klandestin verden
  • Han hadde felterfaring fra den algirske frigjøringskrigen og dermed de riktige fysiske forutsetningene for å kunne være terrorist/aksjonist
  • Han bodde på Lillehammer som var et velegnet sted for en aksjon i Norge: Her hadde man den norske Mossad-sjefen med solide lokalkunnskaper som støttespiller, og herfra var det korte fluktveier til Sverige. For noen av agentene kunne det faktisk være å vende tilbake til gamle trakter: Haganha-leiren i Sør-Fron! (Generelt finner vi det opplagt at Krupp som sådan var en av de aller viktigste lokaliseringsfaktorene helt alene!)
  • Han hadde en lang rekke personlige egenskaper (alder, begge nasjonaliteter, yrkes- og ekteskapsstatus, livsstil, språk etc.) felles med Benamane, slik at Benamane lett kunne komme i kontakt med ham. Det var et poeng av to grunner: Få ut mest mulig kunnskap om mannen med sikte på etterfølgende presentasjon som potensiell terrorist, og utvirke at Benamane lokalt ble sett så mye sammen med offeret som mulig.

Så skulle den utvalgte kobles til et planlagt terror-drama. Det skulle et par måneder i forveien sendes en advarsel om en uspesifisert aksjon i Skandinavia. Det legitimerte virksomhet både i Oslo og Stockholm sammen med lokale samarbeidspartnere. En uke før – forøvrig igjen samme varslingsfrist som evakueringsøvelsen! – skulle det spesifiseres. Noen dager før aksjonen angivelig var planlagt, skulle Benamane ankomme aksjonsstedet, skape så mye oppmerksomhet omkring seg selv som mulig, og legge et bredt spor til det utpekte offer, som han skulle etablere kontakt med og sees så mye som mulig sammen med som mulig. Benamane skulle være den første drapsmistenkte! Men like før drapet skulle han skynde seg ut av landet, sørge for å få utreisestempel i passet og bli sett snarest mulig hjemme i Sveits. Hans alibi ville derved først la seg etablere etter flere dager ved inspeksjon av passet og intervju av vitner i Genève! I mellomtiden ville han ha lagt et solid røykteppe for Mossad-teamet i forhold til ikke-informert norsk politi!

Mossad ville uten arrestasjonene ikke være i noens tanker. Benamane og Bouchiki ville blitt knyttet til den planlagte flykapringen, og det ville blitt presentert etterretningsmateriale fra Mossad gjennom den norske E-tjenesten om hva som i virkeligheten hadde skjedd. Her kan man bare bruke fantasien: Bouchiki hadde vært en «sovende agent» i beredskap, som nå var blitt utkommandert for å delta i en flykapring. Men han hadde nektet – kanskje bare dager før! Benamane måtte sendes til Lillehammer for å snakke ham til rette. Det gikk ikke. Bouchiki var nettopp blitt familiefar og ville ut av det hele. Derfor ble kan kaldblodig skutt ned av sine egne. Det siste Benamane hadde gjort før han skuffet forlot Norge, var å varsle en av Svart Septembers profesjonelle drapsmenn, som ordnet opp samme kveld.

Dermed fikk man skapt en arabisk terroraksjon, endog med drap, uten at det gikk ut over «uskyldige» eller egen side. Norsk opinion ville blitt rasende på palestinerne.

Drapet skulle likevel skje med «Mossad»-signatur (to fulle magasiner rett i hjertet), for å sikre at den arabiske verden, som fort ville oppdage at flykapringen ikke var planlagt av noen av dem (her var det altså prinsipper ute og gikk). Benamane skulle fortsette å leve, hvilket ville vise at han var snudd til Mossad-agent. Ingen ville kunne stole på det algirske kurernettet lenger; det var infiltrert. Mossads eksekutører kunne nå frem til hvem som helst, hvor som helst.

Det er høyst sannsynlig at det var planlagt flere aksjoner. Vi tipper at den neste skulle ha funnet sted et sted i Sverige, for der sto nå nye dekkleiligheter klar for hele teamet, og i Sverige var opinionen glidd enda lengre i PLO-favør enn i Norge. Kanskje var det akkurat samme opplegg, kanskje med et mer vaskeekte offer, kanskje noe helt annet. Med det store apparat som var satt i sving både fra Mossads egen side, men også fra MI6 etc. med hele den doble evakueringsøvelsen, er det sannsynlig at vi ikke fikk se mer enn første akt da det hele måtte avblåses pga. uventede arrestasjoner.

En sinnrik plan, men logisk og godt gjennomarbeidet. Helt frem til arrestasjonene ble den også godt gjennomført. Men så gikk det galt, og det var ikke Mossad som feilet. Det var nordmennene som ikke klarte å holde orden på sine egne!

Slik ble det nok sett på fra Israels side. Og det er årsaken til at tonen forandret seg ved regjeringsskiftet i oktober 1973. En statsminister fra KrF som slo i bordet og gjorde det klart at et Mossad-drap i Norge var en alvorlig belastning for forholdet mellom de land og en utenriksminister som innkalte Israels ambassadør på teppet og truet ham med utvisning, gikk av. En statsminister som straks begynte å vandre i israelske cocktail-parties og en utenriksminister som håpet tynt på et fortsatt godt forhold og lot seg presse til gjentatt innblanding i rettsvesenets arbeide og dermed til urimelig milde dommer og kort soning, gikk på.

Dessverre fikk Israel i 1973 en stor bunke tilgodelapper av den norske Ap-regjeringen. Israel fikk i årevis høre at de hadde gjort kjempetabber i Norge og at landets beste agenter hadde dummet seg ut. Alt på grunn av slendrian med den norske gjennomføringen!

Ikke rart at Mossad senere har hatt så lett spill i Norge, fra bruk av norske pass og politiuniformer i avhør av asylsøkere til overvåking av arabiske stasjoner på Drammensveien!

1 Tinnin, s. 37 ff.

2 Ronald Payne: «Mossad – Israel’s most secret service». Corgi books 1990, s. 115 i paperback-utgaven. Se også Dagbladet 27. januar 1996.

3 Dagbladet 27. januar 1996.

4 Dagbladet 4. januar 1996.

5 Aftenposten 5. januar 1996.

6 Dagbladet 4. januar 1996.

7 Aftenposten 30. desember 1985.

8 VG 15. august 1973.

9 Dagbladet 27. januar 1996. Men vi kommer tilbake til en mulig god grunn til at han tok en tur til Bergen likevel!

10 Dagbladet 27. januar 1996.