25.18.7 Tildekking IV – benådning av Sylvia m fl i 1975

Etter dommen startet straks en iherdig lobbyvirksomhet fra Israel og de norske vennene, særlig fra h. r. adv. Jens Chr. Hauge1, for tidlig benådning. To av de tiltalte var blitt løslatt ved rettssakens avslutning (se nedenfor). Marianne Gladnikoff ble frigitt i oktober 1974, etter halv tids soning. I januar 1975 slapp Dan Ærbel ut. Og 26. mai 1975 ble Abraham Gehmer og Sylvia Rafael løslatt. De hadde da sonet ett år og 10 mnd inkl. varetekt av straffen på 5,5 år, som var den strengeste idømt i saken. Det var rekordrask benådning! La oss se på bakgrunnen:

I Italia var Sylvia Rafael ifølge NTB2 siktet for drap på PLO-representanten Adel Wael Zwaiter i Roma i oktober 1972. (Det gjaldt forøvrige samtlige seks som var tiltalt i Norge.) I oktober 1973 var politiavdelingssjef Rolf Jahrmann i mordkommisjonen i Italia for å drøfte saken med italiensk politi, og skrev deretter en rapport der han knyttet de to sakene sammen: «Sporene på hylser og prosjektiler er så like at muligheten for at samme våpen er benyttet i de to drapene er store.» (Se forøvrig kap. 5.7.2.)

I januar 1974, dvs. umiddelbart før eller under rettssaken, ba italienerne om å få avhøre de arresterte. Det ble stanset av en erklæring fra h. r. adv Annæus Schjødt på vegne av dem alle om at de tiltalte ikke ville la seg avhøre!3 Det har de selvsagt rett til, men det burde vært tolket på norsk side i skjerpende retning og som en understøttelse av de følgende utleveringskrav.

Også fransk politi4

«ønsket a avhøre alle de tiltalte – samt ni andre (israelere) som var i Norge da drapet skjedde – i forbindelse med de to drapene i Paris (i 1973)»

Fransk politi beskrives som «å overgå seg selv» i anstrengelser for å gi nordmennene bevismateriale om Paris-drapene5:

«Den erfarne kvinnelige norske politietterforskeren, inspektør Ingrid Aanestad, som fløy til Paris i forrige uke, er blitt fortalt at Sylvia er en ‘profesjonell terrorist’, skrev (en sørafrikansk journalist) med fransk presse som kilde»

I juni 1974 ba italiensk politi om å få tilsendt de norske Lillehammer-dokumentene. Da var Sylvia Rafael allerede dømt til fem og et halvt års fengsel i Norge, og italienerne antok vel nå at de hadde god tid på å arbeide videre med saken.

Italienerne ble imidlertid tatt skikkelig ved nesen. Mindre enn ett år senere ble altså Sylvia benådet (sammen med Gehmer), til tross for at man i Norge visste at italienerne arbeidet med sin sak og det var enighet om at de skyldige med stor sannsynlighet var det samme Mossad-teamet. Det er opplagt at den norske opptreden her hindret rettferdig prosess etter drapet i Roma.

Så langt basert på NTBs versjon om at utleveringsbegjæring fra Italia ble sendt Norge først i 1980 (se nedenfor).

Vi har imidlertid funnet en artikkel i Arbeiderbladet fra mai 1975, der avisen bringer meldingen om benådning av Rafael og Gehmer. Der heter det imidlertid6:

«Dette innebærer også i praksis at italienske myndigheters begjæring om utlevering av de to ikke er imøtekommet.»

Det daværende regjeringsorganet har vel neppe i 1975 drømt opp en utleveringsbegjæring som først ble mottatt fem år senere? Hvis ikke, lå det altså formell utleveringsbegjæring fra Italia på bordet allerede da de to agentene ble benådet og løslatt. Hvorfor ble de ikke da sendt rett til Italia, som Norge i så fall var forpliktet til?

En del av svaret kom frem i januar 1996 da noen av UD’s dokumenter ble frigitt7:

«I et referat fra en samtale som Frydenlund hadde med sin israelske kollega 19. desember 1974, framgår det at Frydenlund allerede da ga løfter om at Gehmer, Rafael og Ærbel ville bli benådet når de hadde sonet 1/3 av straffen.

Fengselsloven tillater løslatelse kun når halvparten av straffen er sonet.»

Fem og et halvt år er 66 måneder. En tredjedel er 22 måneder, eller ett år og 10 måneder, som også er nøyaktig den tiden Rafael og Gehmer sonet! Frydenlund holdt sitt løfte, fengselslov eller ikke!

Da blir det ikke mye igjen av det som ble brukt som offisielle begrunnelser for benådningen8:

«Sylvia Rafael hadde en organisk lidelse som tilsa benådning, mens Gehmer hadde ekstraordinært vanskelige forhold i hjemmet»

De legene som klarte å finne på slike fantasifulle formuleringer, het Leo Eitinger og Hornemann, begge psykiatere. Det var godt at h. r. adv. Schjødt klarte å finne frem til slike kloke leger som mirakuløst kunne sørge for at sykdomsbildet hos begge utviklet seg akkurat i takt med utenriksminister Frydenlunds løfter om 1/3 soning, så han slapp å bli stående i forlegenhet! – og det norsk-israelske forholdet ikke ble forverret!

Rettsavdelingen i UD hadde før avgjørelsen om å godta erklæringene ble tatt i sin uttalelse tørt kommentert9:

«Vi må vel regne med visse vanskeligheter med å bli trodd om også de to siste Lillehammer-fangene benådes på grunnlag av ovennevnte legeerklæringer.»

Derimot gikk både riksadvokat Magnar Flornes, POT-sjef Gunnar Haarstad og sakens aktor, Håkon Wiker, inn for benådning10! Uvanlig. Hvorfor det?

Korrespondansen mellom departementene i denne saken11 viser også at statsrådene (utenriksministeren og justisministeren) mest diskuterte hvordan man kunne begrunne benådningen, ikke hvorvidt de skulle benådes. Det var jo allerede avgjort mens rettssaken pågikk!

Vi merker oss også at:12

«Begge ble benådet før benådningssøknadene var ferdigbehandlet i Regjeringen.»

Dette må vi se i sammenheng med at Frydenlund «håpet på» at det ikke ble problemer mellom de to landene. Både det og den hemmelige benådningsavtalen, som må ha vært en gjenytelse for noe, tyder på at han kjente til at det hadde vært norsk medvirkning. Dessuten var jo Trond hans nærmeste rådgiver! For det var jo det som måtte tildekkes! Gjennom avtalen med Israel oppnådde man at de holdt kjeft om det, og hastverket med å oppfylle den før italienerne kom viser hvor viktig det var – pluss selvsagt at italienerne kanskje kunne få Rafael til å snakke!

Det viser seg også at den helt ordinære utvisningssaken som følger med benådning og hjemsendelse av straffedømte utlendinger ikke engang var behandlet av norske myndigheter da Sylvia første gang vendte tilbake til Norge 31. desember 1976, nygift med Annæus Schjødt, og straks søkte om oppholdstillatelse. Først 10. mars 1977, ett år og 10 måneder etter at Sylvia første gang forlot Norge, ble utvisning stadfestet av Justisdepartementet13 (men opphevet igjen i 1979!). På den måten fikk Sylvia et uberettiget opphold i Norge på 2,5 mnd. Det er mer effektivitet ved behandlingen av utvisningssakene idag!

Antakelig hadde man tenkt å la den ligge i det evinnelige hvis det ikke var blitt oppmerksomhet omkring den da Sylvia vendte tilbake.

1 Se f.eks. Klassekampen 21. juli 1993.

2 Opplysningene om Sylvia Rafael Schødt og Italia er fra NTB-melding 30. desember 1994.

3 Klassekampen 19. januar 1996.

4 Samme.

5 Samme.

6 Arbeiderbladet 24. mai 1975.

7 Arbeiderbladet 12. januar 1996.

8 Samme.

9 Klassekampen 13. januar 1996.

10 Aftenposten 13. januar 1996.

11 Samme.

12 Arbeiderbladet 12. januar 1996.

13 Aftenposten 13. januar 1996.