25.18.6 Tildekking III – press mot Wiker – milde straffer

Den gode Israel-vennen og Dagblad-journalisten Karl Emil Hagelund forteller i sin bok1 om hvordan han under rettssaken var blitt forundret og skremt over at statsadvokat Håkon Wiker

«gikk så hardt ut for å avdekke operasjoner, f.eks. i Paris …

Det var blitt meget om å gjøre for aktoratet å bevise at Lillehammer-gruppen Ikke var en engangsforeteelse, men at gruppen hadde operert i andre land.»

Hagelund skrev da en artikkel der han kritiserte Wiker:

«Men denne virksomheten er ikke alle interessert i blir avdekket, aller minst de etterretningsorganisasjoner i Europa som regelmessig får tips fra en israelsk kjede som uopphørlig holdt øye med arabiske terrorister og deres planer utenfor Midt-Østen. Vi kan derfor lett tenke oss at det også her i Norge er mange som med uro følger statsadvokatens iherdige forsøk på å avdekke mest mulig av israelsk etterretningsarbeid i Europa …»

Det hadde Hagelund sikkert rett i. Aner vi en liten telefonpassiar med venner i Platous gate som kilde for hva «man lett kan tenke seg»? Hvor mange andre pressefolk ringte man til derfra? Her ser vi et element i en kampanje for å manipulere presse og opinion til å støtte en avgrensning av sakens tema slik at man kan få opplagte domsfellelser for medvirkning til overlagt drap redusert til medvirkning til uaktsomt drap (se nedenfor)! Straks fikk Hagelund sitt klapp på skulderen. Han forteller selv:

«Noen timer etter at avisen var på gaten, fikk jeg en oppringning fra riksadvokat L J Dorenfeldt. Han fortalte meg at han hadde lest artikkelen og at han syntes det var en fornuftig betraktning …

Riksadvokaten satt selvfølgelig med det øverste ansvar for hva påtalemyndigheten foretok seg i saken. Men ikke alle aksjoner ble forelagt ham, det ville være umulig. Statsadvokat Wiker hadde en utstrakt handlefrihet og la opp sin prosedyre meget etter sitt eget hode. Men på et punkt i saken virket det som om han nå begynte å trå forsiktigere, og jeg trakk personlig den konklusjon at riksadvokaten hadde hvisket ham noen ord i øret …»

Hagelund kunne også fortelle om rykter om at

«en tidligere Ap-statsråd hadde oppsøkt påtalemyndigheten med spørsmålet: ‘Skjer det med riksadvokatens samtykke at statsadvokaten er i ferd med å ødelegge en av de beste etterretningstjenester i verden?’»

Men det Hagelund ikke forsto, er at det var meget større krefter enn han selv som hadde fått fart på Dorenfeldt. Og det var ikke bare en hvilken som helst tidligere Ap-statsråd. Vegard Bye fikk nemlig senere hele sammenhengen2:

«Dorenfeldt … ga (Wiker) en slags ‘refs’; han ga aktor en klar antydning om å ‘ligge litt lavere’ når det gjaldt den rollen israelsk etterretning hadde spilt.

Wiker tok poenget, selv om han aldri følte seg utsatt for noe direkte press fra riksadvokaten. Men han antok at det lå noe mer bak Dorenfeldts bekymring. Etter det han hadde ‘forstått’ hadde det vært en direkte kontakt mellom Golda Meir og Jens Chr Hauge. Hauge skulle ha gått videre til Dorenfeldt med spørsmålet: ‘Skjer det med riksadvokatens samtykke at statsadvokaten er i ferd med å ødelegge et av de beste etterretningsvesener i verden?’

Wiker begynte å forstå at det her måtte trås litt varsomt. Da ‘Mike’s rolle som kommandogruppens hovedmann gikk klart opp for ham, skjønte han derfor at det ikke var opportunt å forlange ham utlevert fra Israel. Han var ikke i tvil om at det var formelt grunnlag for det. Men han regnet det som umulig å nå frem med en slik begjæring. Han trakk derfor den slutningen at det ikke var noen grunn til å utsette forholdet til Israel for en ytterligere belastning ved å sette fram et slikt krav.

… Rettssaken gikk uten at hovedmannen fikk noen annen rolle enn den mystiske mr X. Golda Meir hadde klart å beskytte Mike Harari ved hjelp av sitt nettverk blant Israel-vennene i Det norske Arbeiderparti …»

Mossads redningsmann var således ikke Dagbladets Hagelund, men Golda Meir via Jens Chr Hauge via Dorenfeldt til Wiker! Ikke rart at Dorenfeldt ringte til Hagelund. Det er tross alt bedre at en Riksadvokat «lytter til gode råd fra media» enn at han gir etter for press fra fremmed makt og Jens Chr Hauge!

I romjulen 1995 ble det avslørt at det (om mulig) var enda høyere krefter enn Jens Chr Hauge som blandet seg inn3. Det viser seg nemlig at Utenriksdepartementet v/utenriksminister Knut Frydenlund og etter press fra Israel rett ut forlangte store deler av rettssaken ført for lukkede dører, og at Frydenlund sågar 15. januar innkalte statsadvokat Håkon Wiker med samme budskap han allerede hadde fått fra Dorenfeldt – bekymring over alt som kom frem om Mossad generelt.

Det viser seg nå at dette igjen skjedde etter israelsk press. Allerede i november 1973 hadde det vært en høyerestående israelsk embetsmann på besøk hos ambassadør Petter Graver i Tel Aviv (se mer denne Ap-ambassadøren i kap. 25.19.8) for å orientere om «visse aspekter», dvs. statsadvokat Håkon Wikers4

«overivrighet når det gjaldt å knytte saken sammen med begivenheter i andre hovedsteder som Roma og Paris».

«På israelsk side måtte man nødvendigvis spørre seg hva man på norsk side mente å oppnå ved å internasjonalisere saken. Den israelske regjering var for sitt vedkommende bekymret over at man ved å internasjonalisere saken ville forårsake at den igjen ble til «blikkfang» for verdenspressen …

Dette ville lett kunne føre til en situasjon som kunne bli en stor belastning for det bilaterale forhold mellom våre to land.»

Det var selvsagt to ting israelerne ville oppnå:

Hindre at Wiker trakk inn i rettssaken at Harari-teamet var Golda Meirs faste henrettelsesteam som hadde foretatt 12 henrettelser tidligere, hvilket ville rive bort enhver sjanse for å få en mildere dom enn «medvirkning til overlagt drap» (dvs. forhindre at de dømte pga. lange fengselsstraffer startet å snakke om norsk medvirkning)

Begrense presset mot andre europeiske regjeringer for å kreve utlevering etc. og skape et bedre klima for press mot/hestehandler med disse for å unngå slikt (se nedenfor)

Når norske myndigheter ga etter for dette presset, hadde det selvsagt (se foran) sammenheng med at Ap-regjeringen visste at israelerne ikke bløffet om at det kunne bli «en stor belastning». Norske Ap-styrte grupperinger hadde bak den sittende regjerings rygg medvirket til drapet! Formuleringen var selvsagt en skjult trussel om å gjøre dette kjent. Det var også risiko for at en av de tiltalte sprakk og begynte å snakke (Ærbel hadde allerede vist tilbøyeligheter!)

I Aftenposten hadde man imidlertid feilaktig byttet ut Bratteli-regjeringen med Korvald-regjeringen og Frydenlund med Vårvik (se foran) – enten avisens største tabbe dette århundre eller noe mye verre. Men Ap satt med regjeringen fra oktober 1973 og da alt dette skjedde!

Vi minner om at Knut Frydenlund var en god gammel venn av daværende oblt Trond Johansen, E-tjenestens liason til Mossad, som han også før og senere benyttet løpende som rådgiver. I oktober 1973 ble Frydenlund på grunn av valgresultatet, 3 mnd etter drapet, utenriksminister og Johansen øyeblikkelig medlem av Aps utenrikspolitiske utvalg. Dette var begges store gjennomslag i politikken – hver på sin måte. Ved å oppnå en avgrenset, lukket rettssak og en avgrenset etterforskning med etterfølgende tildekking, reddet disse nå Aps bakmenn og allierte i tjenestene (dvs. at Trond selvsagt også reddet seg selv) fra en skikkelig skandale.

Hvilke konsekvenser fikk dette presset?

For det første førte det selvsagt til mye mildere dommer enn det som ville vært rettferdig, fordi opplysningene om 12 tidligere drap ble tilbakeholdt. Ingen av de dømte ble dømt for medvirkning til overlagt drap. Selv om drapet var overlagt, og retten mente at noen av de tiltalte kanskje burde forstått mer ut fra situasjonen på Lillehammer, fant retten det ikke bevist at de tiltalte visste at aksjonen ville ende med drap. Dermed ble det bare medvirkning til uaktsomt drap. Men hadde retten fått vite f.eks. at italienske påtalemyndigheter mistenkte samtlige 14 som var identifisert i Norge for å ha deltatt i Roma-drapet, og at ihvertfall fire av de seks var medlemmer av det faste Harari-teamet (de kan knyttes opp til tidligere henrettelser), hadde det nok blitt meget strengere dommer!

For det andre medførte presset at endel etterforskning som politiet faktisk utførte senere er blitt tildekket (se nedenfor), og at mye annen etterforskning ble stanset, som f. eks.

Hvor kom Harari og Tamar fra da ble sett kjørende ut fra en gårdsvei nord for Hamar (se nedenfor)?

Dan Ærbels tilståelse om at han hadde vært delaktig i uransmuglingssaken (se kap. 5.4.5.5)

Betydningen av de Oslo-telefonnummer som ble funnet på en rekke av agentene og som etter enkelte informasjoner skal ha gått til «prominente personer» og til «åpne serier som bl.a. benyttes av de hemmelige tjenestene», muligens også til myndighetspersoner, uten at noe av dette er klarlagt selv da muligens en blanding av kodede og ukodede numre ble offentliggjort i januar 1996. To personer med slike nummer (hvis de ikke var kodet) har bekreftet at de aldri ble kontaktet av politiet og det finnes bare opplysninger om at én er blitt det (se kap. 25. 19.8)

Opplysningen om at Zamir m/følge kjørte en danskregistrert bil med diplomatskilt – det skulle vel ikke være så vanskelig å finne ut mer om denne bilen fra dansk UD?

Håkon Wiker lot seg intervjue under vinterens Lillehammer-debatt5. Han benektet å ha vært utsatt for noe slags press, og det kan vi godt forstå, for i realiteten må han i en viss grad faktisk ha gitt etter for presset. Da er det bedre å etterrasjonalisere!

At han har gitt etter, er også lett å forstå i lys av at han så også opplyser at

«han og hans familie ble utsatt for trusler om drap og kidnapping i forbindelse med rettssaken.»

(Vi minner om at det også de siste årene er fremkommet mange meldinger om trusler o.l. Advokaten til den ene etterlatte-parten, Thor Erik Johansen, fikk politibeskyttelse etter at han fant en skummel pose på kontortrappen. Den andre partens advokater, John Arild Aasen og Tor-Erling Staff, orienterte politiet om trusler og anmodet om politiets vurdering. Statsministeren selv fikk i en hektisk periode før EU-avstemningen en patron i posten, og fiskeriministeren fikk servert en på reise i Nord-Norge, og dette medførte postkontroll og sikringstiltak. Olav Versto i VG fikk en farlig pakke i posten. Den sa PUFF for å protestere mot hans EU-syn og ble etterforsket av POT og politiet. Men ingen av sakene er noensinne blitt oppklart. Det er et interessant mønster i seg selv.)

På det ene punktet som gjaldt lukkede dører viste Wiker til en henstilling fra nederlandske myndigheter om ikke å bli blandet inn pga. den pågående oljekrisen, idet et par av telefonnumrene som ble funnet på agentene var den israelske ambassaden i Haag, også kommunikasjonssentral for Mossad i Europa. Denne forklaringen fra Wiker er lite troverdig, fordi det eventuelt ikke ville vært noe problem å lukke dørene bare mens akkurat dette forholdet ble omtalt. Det må ha vært andre grunner, men det er tydelig at Wiker har bestemt seg for å være dannet overfor landets daværende myndigheter.

Wikers bortforklaring av telefonnumrene er heller ikke troverdig:

«Jeg husker to typer telefonnumre. Det var utenlandske numre til blant annet Haag og Paris, og det var numre til den israelske ambassaden. De øvrige norske telefonnumrene knyttet vi til agentenes arbeid med å skaffe seg leiligheter i Oslo og Bærum.»

Vi vet nå at minst en av de som numrene ledet til idag sier han ikke en gang visste om det før nå, og aldri ble kontaktet av politiet om saken. Flere andre stiller seg helt uforstående til hvorfor agentene hadde deres nummer (se kap. 25.19.8). Enten lyver disse, eller så taler de sant, og da kan det ikke være etablert at de var mulige utleiere det ville de husket, hvis de var blitt spurt om det og svart bekreftende! I begge tilfelle er det noe fundamentalt galt med Wikers bagatellisering. Var han ført bak lyset av noen? Senioretterforskeren i Lillehammer-saken het Leif A. Lier.

Videre hevdet han bestemt at hverken det ordinære politi eller POT hadde medvirket (for POTs vedkommende må dette sammenlignes med Kriminalpolitisentralens uttalelser til Ukeslutt i 1993 om at man ikke fikk noen hjelp hverken fra POT eller FO/E, se kap. 25.18.16). Her kan Wiker være i god tro, eller uttrykker seg slik fordi han mener at POTs evt. medvirkning (se kap. 25.19) var en slags konsekvens av andre, sterkere makters innflytelse. Det eneste som kom helt klart og tydelig frem, var hans understrekning av at han kun uttalte seg om politiet. Hva andre tjenester (les: E-tjenesten) hadde gjort, visste han absolutt intet om. Det er på det språk som føres nå til dags nesten ensbetydende med at han vet, men vil ikke si – foreløpig. Her er hvordan han uttrykte seg i Dagbladet:

«- Hva visste den militære etterretningstjenesten om Bouchiki-drapet? Det er et av de få interessante, ubesvarte spørsmål som gjenstår 23 år etter drapet på Lillehammer …»

1 Hagelund, s. 120 ff.

2 Vegard Bye: «Forbuden fred», Cappelen 1990, s. 79.

3 Aftenposten 28. desember 1995.

4 Klassekampen 19. januar 1996-

5 Bl.a. i Dagbladet 5. januar 1996.