Vi vet idag at det fant sted romavlytting via telefon av daværende statssekretær Kjell Magne Bondevik (KRF) samt ordinær telefonavlytting av både ham og hans onkel Kjell Bondevik etter drapet (se kap. 21.36), og derfor høyst sannsynlig også av en rekke andre i Korvald-regjeringen. Hensikten med dette må ha vært å avdekke særlig KRFs, men også de andre regjeringspartienes holdning til saken, slik at tjenestene holdt seg orientert om hva slags motstand eller støtte ulike tildekkingstiltak ville finne i Regjeringen.
Men det var ingen hjelp å hente fra statsminister Lars Korvald, som i denne saken viste at han var norsk statsminister, og at KrF var et norsk parti som forholdt seg til norsk lov – positivt syn på Israel eller ikke. Ifølge Hagelund1
«… (kom det) som en kalddusj på den israelske regjeringen da statsminister Korvald uttalte:
Skulle den videre etterforskning og den etterfølgende rettssak klarlegge at det eventuelt er en direkte forbindelse til israelske myndigheter, så vil dette forhold representere en belastning for Norges forhold til Israel.»
Korvald-regjeringen vurderte sågar utvisning av den israelske ambassadøren i Oslo2!
Dette sto i skarp kontrast til den manipulering og tildekking fra Ap som man allerede da kunne spore, men som senere har vokst til en voldsom verkebyll. Det er altså ikke noe problem at man har holdninger, så lenge man også har hederlighet.
Samme høst var det stortingsvalg, og Trygve Bratteli kom i oktober tilbake som statsminister. Han uttalte etter dommen at3
«saken ikke vil ha noen alvorlig virkning på forholdet mellom Norge og Israel.»
Bratteli deltok også på en mottakelse hos den israelske ambassadøren Itzhak Keenan 10. februar 1974, ifølge Hagelund «et signal som Israel merket seg». Men den nye utenriksminister Knut Frydenlund må ha kommet til å forsnakke seg («Hva hjertet er fylt av …») da han siden uttalte4:
«… at Regjeringen hadde det håp at Lillehammer-saken ikke vil påvirke det gode forholdet mellom Israel og Norge.»
Håp? Er det naturlig at en person som ligger slått ned i gaten reiser seg og sier til overfallsmannen at «jeg håper ikke dette skader vårt gode forhold?». Frydenlund kom til å uttrykke seg som om Israel var den skadelidte part. Og for de innvidde så det kanskje slik ut: Mossad var lovet en problemløs likvidasjon i Norge, men Norge holdt ikke ord: Noen ble arrestert og dømt!
Ble det ut fra denne bakgrunn for hett for Mossad-agentene i Norge, kunne Israel true med å bekjentgjøre at det forelå norsk medvirkning. Denne lett kamuflerte trussel ble fremsatt av en høytstående israelsk embetsmann til ambassadør Petter Graver i Tel Aviv i november 1973, nettopp med ordene «saken kan bli en stor belastning for det bilaterale forhold mellom våre to land» – hvis ikke påtalemyndigheten i Norge la om kursen (se nedenfor).
Dette er forklaringen på at all trumfen hadde byttet plass mellom Norge og Israel ved regjeringsskiftet. Korvald-regjeringen var helt uskyldig og ante ikke noe om norsk medvirkning. Korvald kunne derfor erklære at «saken kunne bli en stor belastning», dvs. at Norge kunne komme til å bli forbannet på Israel, mens Frydenlund måtte «håpe» at «saken ikke ville påvirke det gode forhold», dvs. at Israel ikke ville bli forbannet på Norge!
Denne trusselen har ringt i alle ledende Ap-folks ører til den dag i dag, og medført tildekking over en lav sko.
Vi tror Israel også merket seg at Knut Frydenlund ble utenriksminister og Trond Johansen ble medlem av Aps utenrikspolitiske utvalg denne høsten da man hadde så desperate tildekkingsbehov etter Lillehammer-drapet og derav følgende kontakt-behov med Mossad og Israel. Frydenlund var ikke på noen måte den opplagte utenriksministerkandidat. Han hadde bare en periode bak seg som stortingsrepresentant og ingen tidligere regjeringserfaring. Thorvald Stoltenberg hadde vært statssekretær i Utenriksdepartementet i Brattelis første regjering. Han var bare fire år yngre enn Frydenlund, men måtte i 1973 fortsatt ta til takke med statssekretærstilling – i Forsvarsdepartementet. Han var antakelig fortsatt ikke regnet som helt «opplært» av Trond & Co. Frydenlund var imidlertid allerede Tronds bysbarn og bestevenn, ikke minst etter at de hadde tjenestegjort sammen ved Bonn-ambassaden etter krigen, og kjent som svært Israelvennlig. Vi aner at Jens Chr Hauge sto bak og trakk i trådene i denne spesielle situasjonen etter Lillehammer-drapet!
Trond var forøvrig på denne tid i en periode på tale sågar som statssekretær ved Statsministerens kontor og også i Forsvarsdepartementet, og da muligens med Ronald Bye som statsråd. Det skulle blitt en huskestue!
1 Karl Emil Hagelund: «Israel – elsket og hatet». Gyldendal 1983, s. 123.
2 Hagelund s. 125 gjengir Dagbladet 4. februar 1974: «Regjeringen Korvald og Utenriksdepartementet overveide en meget strengere reaksjon som også omfattet skritt mot den israelske ambassadør i Oslo.» Det er ensbetydende med utvisning – andre reaksjoner har man ikke.
3 Hagelund, s. 125.
4 Samme.