25.18.28 Hvorfor er politi- og påtalemyndighet så ivrig etter å tildekke?

Noe av det mest forbausende med oversikten foran er den sentrale rolle politi- og påtalemyndighetene spiller i tildekkingen, spesielt i de senere årene fra 1989.

Vi tror forklaringen stort sett er grei nok for de første årene. Håkon Wiker har forklart at påtalemyndighetene rett og slett kjøpte Utenriksdepartementets syn: At vi i Norge fikk holde oss til å tiltale og dømme de som var tatt, og ikke bringe opp Mossads øvrige aktiviteter, for det var ikke i Norges interesse å ødelegge Mossad som samarbeidsorganisasjon mot internasjonal terrorisme. (Enkelte forhold, bl.a. at man tillot Marianne Gladnikoff å bruke lyssignaler, forklares ikke av dette, men slik tildekking kan ha skjedd på lavere plan, av enkeltpersoner.)

Men så går det mange år uten at det skjer noe særlig med Lillehammer-saken. Først i 1989 dukker Vegard Bye opp med navnet Mike Harari. Da blir historien forsøkt omskrevet fullstendig av Iver Frigaard, og han blir møtt på halvveien av riksadvokat Georg Fr Rieber-Mohn med hans egen omskrevne versjon. Senere deltar både Busch og Qvigstad i tildekkingen. Disse personene hadde ikke noe å skjule i Lillehammer-saken.

Forklaringen ligger nok i at de hadde noe annet å skjule.

Det er bekreftet at POT direkte benyttet Aps/Tronds hemmelige avdeling, Spilhaug-apparatet, til å utføre oppdrag for seg helt frem til idag. Ifølge Bye/Sjue har Spilhaug også utført oppdrag utenfor POTs ansvarsområde, men innenfor de øvrige politis og påtalemyndighets område.

Det er i Norge klare grenser for hva politi og påtalemyndighet kan benytte av virkemidler. Det er derfor alltid fristende for etterforskere å gå utover hva er lovlig. I Norge har man ordnet seg på annen måte:

Vi er idag overbevist om at politi og påtalemyndighet i saker der de er kommet til kort, og sett at kriminelle virkemidler (dvs. telefonavlytting uten rettslig kjennelse, romavlytting, romavlytting via telefon, innbrudd, husundersøkelser, voldsaksjoner etc.) eventuelt kunne løse saken, rett og slett har kunnet levere en ønskeliste til f.eks. Iver Frigaard i E-tjenestens «POT-avdeling» eller til departementsråd Leif Eldring, som har viderebefordret listen til Trond, som så har satt på Stay Behind og Spilhaug og sin egen tekniske kapasitet.

Dette har selvsagt vært spesielt viktig i saker der Ap har sett partipolitisk gevinst om man fikk en sak. Endel av påtalemyndighetens saker og etterforskning bærer også preg av denne arbeidsform, ved at det av og til synes som om påtalemyndigheten trenerer en sak i årevis før man plutselig får et gjennombrudd. I virkeligheten har man da rett og slett ventet på Trond!

Det kan også synes som om enkelte private advokater har muligheter for å få sine ønskelister levert til Trond!

Dette systemet med å hjelpe POT, politiet og påtalemyndigheter til å løse saker, og enkeltmedarbeiderne til å få PR, laurbær – og rask karriere! – er selvsagt nøye uttenkt av Trond fra begynnelsen. Det har kanskje begynt i det stille, og blitt mer og mer utbredt, samtidig som Trond omhyggelig har vist bit etter bit av hvor ulovlig virksomheten er, inntil alle sammen er akkurat like medansvarlige.

Dette har i alle år vært selve livsforsikringen for Aps hemmelige Norge, E-staben, Trond, Stay Behind og Spilhaug-apparatet. Og da noen begynte å komme for nær visse sannheter om Lillehammer, som kunne utvirke full opprulling av hele dette systemets medvirkning, ble polisen innkassert: Bare Riksadvokaten kunne hindre oppklaring. Og det fikk han beskjed om at han bare måtte gjøre, også for sin egen del, for ellers ville apparatet, ikke minst Spilhaug, og alt dets vesen og alle dets oppdragsgivere, riksadvokaten inklusive, bli avslørt samtidig!

Og jo mer Riksadvokaten tildekker, jo sannere blir det!

Det har han måttet gjøre stadig hyppigere siden vi begynte å bore i det apparat vi idag vet er Spilhaug-apparatet, helt siden 1990. Vi minner om at det i realiteten er Spilhaug-apparatet og dets forhold til Trond og Ap vi i tur og orden har gått med til Frigaard (1990), Lier/Frigaard (1991), Oslo Politikammer (1992), Kontrollutvalget (1992), forsvarssjef Torolf Rein (1992), Riksadvokaten (som stjal granskingsoppdraget fra Stortinget i 1993) og Nygaard Haug-utvalget (1993). Til slutt har vi ikke en gang fått presentere vårt stoff i ordnede former for selv Stortingets granskningskommisjon (Lund-kommisjonen) i det hele tatt i dettes funksjonsperiode 1994-96, og derfor må vi skrive bok (kanskje i likhet med mange andre siden kommisjonen «ikke tar enkeltsaker»)

Dette forhold at Riksadvokaten i en rekke henseende har vært nærmest direkte underlagt Trond har forøvrig kommet til uttrykk tidligere gjennom et hittil uforklart fenomen som ble fortalt av CC1:

«Forleden dag drakk jeg formiddagskaffe med min gamle venn Israel Krupp, en vernepliktig offiser med stort virke i etterretningstjenesten bak seg. Da Krupp er nevnt i denne min bok2 som er blitt politisak, spurte jeg om han er blitt avhørt av politiet. I følge Arbeiderbladet, VG og Dagbladet er alle nevnte blitt konfrontert. Men ikke Krupp; svaret var: ‘han Trond har sørget for at jeg er spart for ubehageligheter’. Trond er identisk med seksjonssjef T. Johansen i Etterretningstjenesten, åpenbart en mann med makt også når det gjelder politiets etterforskning i kriminalsaker, igjen en bekreftelse på at min sak behandles på to plan, med politiet som ‘det nederste’.»

Nå vet alle hvorfor!

Dette viser selvsagt hvilket nært forhold Krupp som E-mann og Mossad-sjef i Norge hadde til Trond, Ap og LO, men adskillig verre er det at det bekrefter hvilken enorm maktposisjon Trond etter hvert må ha opparbeidet i forhold til POT, politiet og særlig påtalemyndigheten. CCs erfaring var fra 1984, og vi har nå sett hvordan dette har avspeilet seg i Lillehammer-saken, der Riksadvokaten på vegne av Ap-regjeringen har gått til den ene ytterlighet etter den andre for å føre Stortinget og offentligheten fullstendig bak lyset. Det samme gjelder i vår sak, der store deler av justisvesenet fra Riksadvokaten og nedover har stilt opp for å beskytte kriminell virksomhet i regi av Ap, Trond, «Alfa» og Tronds avdeling Spilhaug. Man kan også gå gjennom listen over «Fra andre deler av slagmarken» (kap. 21) for å finne mange flere eksempler, blant de mer groteske er «Leve Videre»-saken (kap. 21.4) der politi og påtalemyndighet fra Kristiansand til Oslo har dekket over grovt tyveri av privat eiendom, herunder følsomme og konfidensielle klientjournaler i massevis, i direkte regi av Sosialdepartementet!

Ved å utvikle «den fjerde tjeneste» gjennom 50 år, slik at den idag også kontrollerer store deler av justisvesenet, er på vei inn i domstolsapparatet og antakelig har mer makt over Ap enn omvendt, har Ap-systemene skapt en parodi av den norske rettsstaten og demokratiet. Johan Sverdrup ville ha tordnet rundt i Stortingets korridorer for å mane til handling hvis de gamle virkelig hadde mulighet for å vende tilbake. «All makt i denne sal» omskrives nå daglig av vitsetegnerne til «Avmakt i denne sal», og ingen må innbille seg at det ikke har sammenheng med at Ap har skaffet seg denne typen virkemidler og sørget for å holde dem solid beskyttet til enhver tid, herunder at avlytting, overvåking, diskreditering, press og provokatørvirksomhet etter behov kan iverksettes mot hvem som helst, ikke minst stortingsrepresentanter.

Hvorfor i all verden skal Ap skaffe seg nye lover til å kontrollere næringslivet og folk flest når de kan gjøre det på direkten ved hjelp av Trond og Spilhaug og mer til? Da er det mye lurere å legge seg politisk tilsynelatende midt inne i opposisjonen slik at denne splittes for alltid.

Om CCs sak ble styrt på to plan, blir landet nå styrt på tre, med Stortinget som det nederste.

1 Chr Christensen: «Politisak». Athenæum 1984. Side 170.

2 Chr Christensen: «Det hemmelige Norge». Athenæum 1983.