25.18.22 Tildekking XVIII – de etterlatte

Etter alle de nye kunnskapene om Lillehammer-saken som kom frem på 90-tallet, reiste Ahmed Bouchiki’s etterlatte (to grupperinger) krav for norske domstoler om at Israel må yte erstatning. Det ene kravet er fra Bouchikis enke, Toril Larsen, som sammen med sin datter (født kort tid etter drapet) var representert med advokat Thor-Erik Johansen, tidligere statssekretær for Ap i Justisdepartementet.

Tidlig i løpet, da han skulle lage reklame for seg selv, uttalte han1:

«Ut fra min erfaringsbakgrunn mener jeg det er mer sannsynlig at overvåkingspolitiet på Lillehammer var kjent med Mossad-aksjonen enn at det ikke var det. Båndene mellom de to tjenestene har vært svært nært, men dette er selvsagt en spekulasjon fra min side.»

Likevel styrte han sine klienter inn på å akseptere kun en såkalt billighetserstatning, dvs. en ren utbetaling uten prosess eller etterforskning som ytes skjønnsmessig av staten overfor skadelidte som er uten eget ansvar for skaden, og uten at det tas noe stilling til om andre er ansvarlige, evt. at det dreier seg uheldige omstendigheter, hendelige ulykker etc. Da kunne staten bare betale ut penger for å få de etterlatte til å roe seg ned uten noen rettssak eller annen prosess som kunne kaste lys over norsk medvirkning og tildekning eller hovedmannens identitet.

Da hadde han helt glemt norsk medvirkning! Og nå lukker han saken helt for sine klienter vedrørende jakten på de norske medvirkerne, mens Bouchikis sønn, Jamal Terje Rutgersen, og hans advokater John Arild Aasen og Tor-Erling Staff, setter i gang startskuddet for denne jakten!

Det var også bare på grunn av Rutgersens hardkjør mot Israel at begge gruppene i vinter kom i forhandlingsposisjon med Israel, som endte med at Johansens klienter fikk 1,8 mill kr fra Israel i tillegg til de 250.000 i billighetserstatning Johansen hadde tenkt å nøye seg med.

Rutgersens prosess begynte med at han fikk avslag på sin søknad om fri rettshjelp, fordi hans inntekt lå 22.000 kroner over minstegrensen på 125.000. Justisdepartementet hadde myndighet til å dispensere fra denne regelen under «særlige omstendigheter», men fant altså ikke det eneste internasjonale terrordrap på norsk jord og en sak av meget stor prinsipiell betydning «særlig» nok til å vise slik fleksibilitet2. Departementet nektet også å begrunne denne vurderingen, fordi saken var unntatt offentlighet på grunn av personvernet (det kan være mange personer det i slike saker er viktig å beskytte – noen ganger endog personer som sitter høyt på strå!). Rutgersen ønsket primært å få reist saksanlegg mot den israelske stat, men jaktet også på bevis for norsk medvirkning, slik at saksanlegg mot den norske stat også kunne vurderes. I denne forbindelse krevet de innsyn i Lillehammer-dokumentene.

I avslagsbrevet het det forøvrig at «det er ved avgjørelsen lagt vekt på at saken etter sin art er uprioritert». Hva betyr det? Sitter det noen i departementet som etter forgodtbefinnende prioriterer saker for rettsvesenet «etter sin art»? Politiske drap er altså uprioritert – og hva er da prioritert? Brudd på røykeloven? Dette må også bli undersøkt.

Representanter for et flertall i Stortinget reagerte kraftig på dette, og mange krevet at Fri Rettshjelp måtte innfris.

Justisminister Faremo forsøkte lenge å gi inntrykk av stor vilje til å imøtekomme de etterlatte. Men hun snakket dulgt om «andre virkemidler» og nektet fortsatt Fri rettshjelp.

1 Aftenposten 11. desember 1994.

2 Arbeiderbladet 29. og 30. november 1995.