I 1989 kom det igjen opp kritiske spørsmål om behandlingen av Lillehammer-saken. Nå var det Vegard Bye som i sin bok «Forbuden Fred»¹ bragte frem Mike Hararis navn som hovedmann på Lillehammer, basert på ikke tilstrekkelig dokumenterte informasjoner han hadde fått under opphold i Mellom-Amerika/USA. Før han utga boken, tok han kontakt med Riksadvokaten. Riksadvokaten hadde da bedt om en saksfremstilling fra Overvåkingspolitiet, der Mossads gode venn Iver Frigaard fikk ansvaret for en rapport. Denne konkluderte ifølge Klassekampen greit med at Harari «ikke hadde spilt noen rolle på Lillehammer»².

Dette var en meget mer kategorisk form enn den som senere ble presentert av justisministeren for Stortinget (se nedenfor). At den likevel kan være dekkende for Frigaards rapport underbygges imidlertid av at ass. riksadvokat Tor-Aksel Busch uttalte til VG i 1993 at «overvåkingspolitiet hadde sjekket ut Harari»³.

Men POT unnlot å spørre Kripos til råds om saken (Kripos-sjef Kai Erik Tørdal bekreftet at han ikke hadde fått noen forespørsel), til tross for at det var der alle de gamle sakspapirene om Lillehammer befant seg, inklusive bildet av Harari og kunnskapen om etterlysningen og tilbaketrekningen av den!

Tidligere overvåkingssjef Jostein Erstad bekreftet i 1993 at POT ikke sjekket saken med Kripos. Han husket ikke hvorfor, men husket at Frigaard tok seg av saken. Frigaard innrømmet at han muligens behandlet saken, men sa at «den kan neppe ha etterlatt et sterkt inntrykk i hukommelsen min»⁴.

Det var altså Iver Frigaard som høsten 1989 «visket ut» Håkon Wikers tidlige arbeid som endte med positiv identifikasjon av Mike Harari og etterlysning av Harari gjennom Interpol fra norsk historie – inntil vi nå retter opp historieskrivningen. I mellomtiden har statsråd på statsråd. Riksadvokat og statsadvokater, avis etter avis, gjentatt det som Frigaard konstruerte opp denne gangen: Det var ikke Harari.

Det også til tross for at det da siden 1976 hadde foreligget informasjon i David Tinnins/Dag Christensens bok⁵ (se kap. 25.18.10) om at hovedmannen Mike hadde vært medlem av granskningskommisjonen i Mossad etter Lillehammer, i egenskap av direktør for Mossads avdeling for hemmelige operasjoner! Dette var en bok som POT hadde vært sterkt engasjert i for å få forandret den norske utgaven, og den må således ha vært lest grundig i POT i 1976 med tilsvarende dokumenter i POTs arkiver. Det var jo nå bare å konstatere at hovedmannen var den person som hadde denne stillingen og satt i denne komitéen, så ville det kommet av seg selv at Mike var lik Mike Harari som var lik Youssi Harrar! Men alt dette ble undertrykket av Frigaard.

La oss så gjenta at Frigaard nå ikke er hvem som helst. Han rapporterte rundt sine POT-sjefer, som ikke ante hva han drev med. Han rapporterte isteden vesentlig til Trond Johansen i E-tjenesten, som igjen ligger helt inne i sentrum blant Ap-folkene som «snakker sammen». Dessuten nøt han beskyttelse i Justisdepartementet, av toppene i embetsverket og dessuten av statsrådene når disse var fra Ap. Hans neste sjef Svein Urdal fikk beskjed om å gå selv dersom han ville sette sin stilling opp mot Frigaards.

Det er ikke noe rart at Frigaard hadde denne makten over departementet og Ap. Der forsto man nok etterhvert som Kripos har gitt beskjed på interne kanaler at de hadde medvirket til Frigaards omskrivning av historien. Det lå i Frigaards makt å avsløre hele den kollektive historieforfalskningen som er bedrevet til denne dag. Da Mossad-saken ble avslørt, og det ble for påfallende å la Frigaard sitte, fikk han derfor en ny stilling etter eget ønske, et solid opprykk til internasjonal jobb i Interpol.

Da Frigaard forfalsket historien, opptrådte han på vegne av alle de som hadde noe å skjule i Lillehammer-saken, dvs. som deltaker i «den fjerde tjeneste». Siden har det gjort det mulig for ham å holde Riksadvokaten og departementet i sitt jerngrep – om det var nødvendig, hvis de ikke allerede spilte på samme lag. Vi finner det vanskelig å tro at Riksadvokaten ikke engang luktet at noe var galt da han videreformidlet Frigaards svar. Det kan ikke være mulig at Riksadvokatembetet ikke satt på hovedtrekkene fra Kriminalpolitisentralens etterforskning. (Se nedenfor.) Var ikke Riksadvokaten i «den fjerde tjenestes» tjeneste før, ble han det ihvertfall nå!

Dette kan forklare hvorfor vi de siste årene har opplevet at så mange saker som har med etterretning og overvåking å gjøre henlegges av påtalemyndigheten, helt til topps – se en lang rekke saker i kapitel 21! Det kan også forklare hvorfor så mange statsadvokatembeter er kommet under den samme tommelen. I verste fall er det ikke ansatt en eneste statsadvokat siden 1989 som ikke er «klarert» av Trond Johansen & Co!