Mike Harari hadde tidligere ledet en serie drapsaksjoner som sjef for Golda Meirs håndplukkede team. Ialt hadde det vært 12 aksjoner før Lillehammer. Flere drap hadde funnet sted i europeiske hovedsteder, f.eks. Paris, Athen og Roma. I Norge visste man ihvertfall at agentene kalte hovedmannen ‘Mike’ og ‘Youssi’.

Vi vet videre at hovedmannen hadde vært sett av så mange i Norge på hoteller og restauranter at svært mange mennesker ville kunne identifisere ham fra bildet, og vi vet at Kripos hadde bilde av den virkelige Mike Harari. Det kan ikke være annen forklaring på det enn at man må ha fått bildet fra Interpol eller andre land som hadde hatt besøk av Harari tidligere, f.eks. Frankrike eller Italia. Harari var en topphemmelig israelsk agent som israelske pressebyråer neppe sendte ut bilder av i forbindelse med intervjuer og fødselsdagsomtaler. Det var opplagt nærmeste hypotese å anta at «Mike» var «Mike Harari» og så få det bekreftet/sannsynliggjort ved å vise bildet til vitnene.

I løpet av den meget korte tiden Mossad-mappen på Lillehammer var åpen i 1993, fikk bl.a. NTB en kikk i den. I mai 1993 sendte NTB ut en melding som ble referert slik av Aftenposten:

«Ifølge NTB ble det den 10. mars 1977 sendt et telegram fra Interpols Oslokontor med ordene: ‘innstill ettersøkningen for samtlige personer nevnt i telegrammet’. Deretter ble de ettersøkte agentene navngitt, deriblant den antatte lederen Mike Harari som opererte under dekknavnet Edouard Laskier.

Av de undersøkelser som NTB og NRK har foretatt, fremgår det at det var politimester Victor Kongelstad i Lillehammer som ga beskjed om å trekke tilbake den internasjonale etterlysningen. Dette gjorde han etter en samtale med sjefen for Kriminalpolitisentralen, Rolf Harry Jahrmann.

Av dokumentene som NTB har studert, fremgår det også tydelig at politiet hadde et fotografi av den etterlyste Mike Harari, som også knyttes til andre lignende saker.»

Ut fra denne meldingen må man forutsette at man før 1977 hadde kjennskap til Mike Hararis identitet. Dette er også en av kildene for at det fantes bilde av ham, og det er heller aldri benektet.

Av en annen kilde¹ kan det imidlertid se ut som om etterlysningen av Harari var utstedt på dekknavnet «Edouard Laskier», og at Jahrmann begrunnet tilbaketrekningen med at «identiteten til de ettersøkte ikke var korrekt angitt». Dette var i alle fall en gal opplysning vedrørende de fleste andre ettersøkte, herunder særlig den kombinerte MI6 og Mossad-agenten Jonathan Ingleby (den ene eksekutøren), som opererte med ekte britisk tjenestepass på sin korrekte britiske identitet (se kap. 25.27.1.3) og dessuten var dobbeltidentifisert av Interpol med den israelske identiteten Jonathan Isaac Englesberg, meddelt Norge fra Interpol i august 1976².

Når det gjelder Harari, fremgår det av Ukeslutt-programmet i mai 1993³:

«… Likevel klarte norsk politi å avsløre leiaren for (dei) israelske agentane som var etterlyst av norsk politi etter drapet:

– Av en av de anholdte i saken, har vi fått opplyst at vedkommende som i Norge benyttet seg av navnet Edovard Laskier, formentlig er identisk med Harrar, Yosef. Israelsk borger, bopel ca 5 kilometer nord for Tel Aviv. Ansatt i det israelske forsvarsdepartementet. Gift med ‘Penina’.

Kriminalpolitiet hadde i røynda avslørt Mike Harari – lederen for den spesielle drapskommandoen i Mossad. I nesten tjue år har det ligge eit bilete av Edouard Laskier, alias Mike Harari, i en avlåst safe på Kriminalpolitisentralen i Oslo.»

Midtavsnittet er fra politirapporten av 1973.

Alt tyder på at Yosef Harrar er den den helt nøyaktige identiteten. Det stemmer perfekt med at de agentene som sto ham nærmest kalte ham «Youssi». At Mike Harari virkelig er Yosef Harrar, hvis identitet man altså helt sikkert kjente i 1973 som identisk med «Mike» og «Youssi» og «Edouard Laskier», underbygges ved at «Mike Hararis» ektefelle i nyere reportasjer kalles «Pnina»⁴, dvs.«Penina» fra politirapporten av 1973.

Og siden har jo «sjefsgranskeren» Lasse Qvigstad (se kap. 25.18.17) bekreftet at politiet i 1973 gjorde jobben sin, og det må bety at de har dobbeltsjekket disse opplysningene ved å vise frem bildet til alle de folkene man den gangen visste Harari hadde møtt i Norge (se foran), og da har de utvilsomt fått mer enn nok identifikasjoner på Mike Harari = Yosef Harrar = Edourd Laskier = Mike = Youssi.

Alle disse sammenhengene forelå i 1973:

Vedkommende arrestant etablerte at Lillehammer-teamets sjef var «Mike» – «Youssi» = «Edouard Laskier» = «Yosef Harrar»

«Mike Harari» var navnet på bildet man fikk fra Interpol e l som hovedmannen i det faste drapsteamet

Det var da neppe noen stor intellektuell øvelse å konstatere at den faste hovedmannen «Mike Harari» var hovedmann også på Lillehammer: «Mike» = «Mike» og «Harrar» – «Harari»!

Kripos har altså på et eller annet tidspunkt faktisk sendt ut internasjonal etterlysning på Mike Harari, Jonathan Ingleby og ihvertfall 6 andre⁵, og da ment at de hadde bevismessig grunnlag for det. Ifølge Vegard Bye var statsadvokat Håkon Wiker «ikke i tvil om at det var formelt grunnlag» for å begjære Harari utlevert fra Israel, men han «regnet det for umulig å nå frem med en slik begjæring» og «at det ikke var noen grunn til å utsette forholdet til Israel for en ytterligere belastning»⁶.

Etterlysningen gjennom Interpol skal normalt komme i tillegg til en utleveringsbegjæring til Israel, dvs. at disse handlinger krever omtrent samme bevisgrad. Det faktum at han ble etterlyst viser at man hadde fått nok identifikasjon til å sende ut etterlysning og dermed til å kreve utlevering – også bekreftet av Wiker. Det tyder også på at identifikasjon via bildet ble utført med positivt resultat.

I januar 1996 var NTBs Nils-Inge Kruhaug i Tel Aviv. I sin reportasje skrev han bl. a.⁷:

«Mannen som ledet den israelske etterretningsorganisasjonen Mossads dødsskvadron på Lillehammer i 1973, het Michael Harari og lever i dag i beste velgående i Tel Aviv.

Et titalls Mossad-kjennere NTB har vært i kontakt med i Israel er ikke i tvil, og stiller seg undrende til norsk påtalemyndighets manglende interesse for Harari ….

Når eksperter i Israel undrer seg på Riksadvokatembetet i Norge, og Stortinget gang på gang føres bak lyset (jfr. Paul ChafFeys mange forsøk på oppklaring og Ingvald Godals uttalelser om klarhet) av Riksadvokaten, som skulle være rettsstatens høye beskytter og fremste garantist, er det ikke da snart på tide at Stortinget griper inn for å gjenreise rettsstaten – bl.a. ved å renske opp i hele påtalemyndigheten?

– Harari var Mossads operasjonssjef på denne tida og fikk i oppdrag å lede hevndrapene etter München-massakren. Verken han selv eller noen andre innen Mossad har noensinne benektet dette, sier en kilde i Israel som i nærmere 30 år har pleid nær omgang med sentrale etterretningsfolk.

– Alle med kjennskap til Mossad vet at Harari ledet Lillehammer-aksjonen, det har han selv forøvrig fortalt en rekke ganger, sier den israelske historikeren, forfatteren og etterretningseksperten Benny Morris i Jerusalem.

– At Harari ledet Lillehammer-aksjonen, avslørte vi allerede i 1988. Ingen har noensinne tilbakevist eller forsøkt å tilbakevise dette faktum, sier journalist Eli Tavor i Israels største avis YediotAhronoth.

– Kildene til opplysningene om Hararis rolle på Lillehammer er så mange og så pålitelige at det ikke finnes tvil, sier forfatteren og journalisten Yossi Melman i Maariv.»

Sistnevnte journalist Yossi Melman er forøvrig ingen hvilken som helst journalist i Tel Aviv, men en meget anerkjent Mossas-ekspert som bl.a. er medforfatter til boken «Every Spy a Prince»⁸.

I reportasjen bringes nok et bilde av Harari, tatt i 1990 med referanse Shalom Bar-Tal. Det er høyst sannsynlig at bildet ble offentliggjort i Israel etter at det ble tatt.

Men allerede i 1973 visste norske etterforskere det samme. Det er senere dekket over, så vi kan bare forsøke å anta hva som kan ha skjedd:

Hararis identitet var kjent, og gruppens oppdragsgiver/arbeidsgiver (Mossad) var kjent. Aktor Håkon Wiker hadde allerede fått påpakning av Dorenfeldt for for stor tjenesteiver, og bestemte seg for ikke å fremsette noe utleveringskrav.

Det ble heller ikke gjort i forhold til Jonathan Ingleby, den ene av de to som faktisk avløste de drepende skuddene mot Bouchiki, til tross for at ingen noen gang har påstått tvil om hans identiteter, den står å lese i Heradstveits bok⁹ av I974!

Men de ble alle etterlyst. Intet tyder imidlertid på at etterlysningen ble kjent for offentligheten. Vegard Bye, som alle har antatt var den første som bragte opp Mike Hararis navn offentlig, er i sin bok f.eks. under inntrykk av¹⁰:

«Noe av det mest påfallende ved den norske påtalemyndighetens håndtering av Lillehammer-saken, er at det aldri engang ble gjort noe forsøk på å finne Mike og få ham utlevert fra Israel»

Hvorfor havnet da bildet av ham i NTB’s arkiver, der Aftenposten fant det og var først med å trykke det i 1993?

Den eneste forklaringen på dette igjen er at NTB må ha vært orientert fortrolig av Kripos om etterlysningen. Enten har Kripos også overlatt NTB et bilde for beredskapsbruk, f.eks. hvis man siden ville gå ut med en offentlig etterlysning, eller så har NTB selv skaffet seg bildet på europeiske kanaler og lagt det i arkivet for det tilfelle at han skulle bli arrestert.

Så langt bevisførselen for at man ut fra det man visste i 1973-74 hadde mer enn nok til å fastslå hovedmannens identitet.

Men fra 1976 kan det ikke lenger herske skygge av tvil! Da kom nemlig David Tinnin/Dag Christensens bok¹¹ ut både i London og – i sensurert norsk versjon – i Oslo. Det fremgår foran – kap. 25.18.9 – at norske myndigheter reagerte så sterkt på deler av innholdet av den engelske utgaven at flere avsnitt måtte utgå i den norske. Både daværende justisminister Inger Louise Valle, daværende POT-sjef Gunnar Haarstad og daværende generaladvokat, aktor i Lillehammer-saken Håkon Wiker, engasjerte seg sterkt i dette og må derfor ha lest boken! Da må de også ha lest hva som står der om «Mike» – hovedmannen fra Lillehammer¹²:

«Mike … beholdt sin stilling som Mossads direktør for hemmelige operasjoner, og klarte endog å bli medlem av den komité som ble satt opp … for å undersøke hva som gikk galt på Lillehammer.»

I tillegg til alt man visste tidligere, visste man nå at han var medlem av granskningskomitéen! Det må vel kalles 100% identifikasjon i et utleveringskrav til Israel!

Da skulle man jo tro at man endelig oppgraderte etterlysningen til et utleveringskrav, uansett hvor strenge krav man måtte ha satt til et slikt tidligere. Men hva gjør man når man har fått denne informasjonen? Trekker hele etterlysningen tilbake!

Da etterlysningen ble trukket i 1977 var også alle de dømte løslatt. I praksis ble altså hele saken lukket, og i praksis har systemet under Nordli-regjeringen gitt generelt amnesti for hele drapsgruppen – inklusive lederen og de to identifiserte eksekutørene (den ene godt identifisert) – etter fire år, for et drap som først foreldes etter 25 år!

Hvorfor? Igjen må vi spørre om det var bare for å være snille med Zamir, Harari, drapspersonene, Mossad og Israel – eller om det lå noe mer bak?

Eller at det lå noe mer foran? Slik som stortingsvalget i 1977? Våren 1977 tydet alt på at Ap ville komme til å tape høstens valg. En KrF- eller Høyre-ledet regjering ville komme til makten (slik gikk det ikke, men det var fordi ble det sosialistiske flertallet nærmest som et mirakel først ble sikret helt ved slutten av fintellingen, og ikke-sosialistene nesten hadde startet regjeringsforhandlinger). Vi tror at det siste man ønsket var at Interpol skulle levere Mike Harari eller Marie Tamar eller hennes henretter-kollega Jonathan Ingleby pent pakket inn med håndjern til en ikke-sosialistisk regjering! I så fall ville nemlig vedkommende – som selvsagt visste alt om planleggingen av aksjonen – begynne å snakke! Kanskje snakke om norsk medvirkning – som en formildende omstendighet? Ikke noe dårlig forsvar mot en eventuell påstand om 20 års fengsel!

Merk at det ikke var nok å vente til like før valget. En Interpol-arrestant bragt til Norge kunne ikke bare sendes ut igjen uten videre. I beste fall – sett fra tildekkernes synspunkt – ville det ta tid. I virkeligheten satt nok Ap-strategene dag for dag og vurderte hvor påfallende det ville virke å lukke saken så kort tid etter drapet, avveiet mot hvor farlig det var å ha kort tid igjen til valget.