Norge har altså tidligere koblet kriminalpolitikk i forhold til terrorister til sitt internasjonale spill, der forholdet til Israel synes å bli stadig viktigere. Vi fulgte derfor spent med i den såkalte Andrawes-saken, som lignet så sterkt på Sylvia Rafael-saken. men som ble underlagt en ganske annen pinaktig og langdryg beslutningsprosess.

Palestinske Sohaila Sami Andrawes var en av de underordnede deltakerne ved terrorangrepet på Lufthansa-flyet i Mogadishu i 1977, den gangen under navnet Soraya Ansari¹. Hun var imidlertid den eneste overlevende, og ble dømt til 20 års fengsel, dog benådet etter 18 måneder. Etter 12 år på ukjent oppholdssted, muligens Kypros, kom hun til Norge som asylsøker i juli 1991 og fikk oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Hun hadde med seg mann og barn. Mannen er en palestinsk journalist som sterkt har støttet fredsforhandlingene.

Tyskland har siden 1977 hatt en stående arrestordre på Ansari. I 1994 skal man i Interpol ha blitt oppmerksom på hennes nye identitet og bopel, og det ble sendt pågripelsesanmodning fra Interpol og utleveringsanmodning fra Tyskland. Saken har siden versert for norske domstoler i mange varianter, og det foreligger nå rettskraftig dom for at Andrawes. som har innrømmet at hun er Ansari, kan utleveres. Utlevering er nå gjennomført etter at Kongen i Statsråd avslo siste appell.

Det er mange som har sammenlignet Andrawes-saken med Sylvia Rafael Schjødt-saken. Som beskrevet i forrige avsnitt var Rafael siktet for drap i Roma i oktober 1972. På grunn av sterkt politisk press ble hun benådet etter bare et drøyt år (mai 1975) og meget raskt utvist til Israel. Dette skjedde til tross for at man i Norge hadde mottatt utleveringsbegjæring (se kap. 25.18) og det var enighet mellom Norge og Italia om at de skyldige høyst sannsynlig var det samme Mossad-teamet. Da Sylvia Rafael kom tilbake til Norge gift med Annæus Schjødt, og etter nytt press fra Jens Chr Hauge & Co fikk permanent oppholdstillatelse her, kom det ny utleveringsbegjæring, som skal ha blitt avvist før den deretter ble trukket. Det er opplagt at den norske opptreden her hindret rettferdig prosess etter drapet i Roma.

Vi har selvsagt absolutt ingen sympati for den personen som i 1977 deltok i terroraksjonen i Mogadishu, i og for seg enda mindre sympati enn for de som sto for Lillehammer-drapet. Men vi har også reagert på forskjellsbehandlingen i de to sakene

Sylvia Rafael fikk før og etter sitt ekteskap spesialbehandling på alle måter til tross for at dette var lenge før fredsprosessen i Midt-Østen. I mellomtiden har både Rafael’s og Andrawes’ sjefer i det begge oppfattet som en krigssituasjon den gangen fått fredspris av Norge. Det roper av dobbeltmoral at den ene terroristen slipper så billig før sjefene blir «tilgitt», mens den andre skal straffeforfølges lenge etter at sjefene er blitt helter. En slags «omvendt Nürnberg»!

Andrawes spilte en klart mer underordnet rolle i sin terrorsak enn Rafael. som var fast medlem av Harari-teamet.

Andrawes var allerede dømt for sin forbrytelse i Somalia, men Rafaels sak fra Roma ble aldri prøvet for noen rett.

Andrawes ble riktignok benådet svært så raskt i Somalia, så vi forstår tyskernes ønske om egen rettslig prøving, men Rafael ble benådet nesten like raskt i Norge (18 og 22 mnd), så her har ikke vi mye å snakke om.

l en utleveringssak spiller «tilknytning til Norge» og ulike rimelighetshensyn en sentral rolle. I 1980 hadde Rafael hatt normal tilknytning til Norge i ca. ett år (fengselstiden skal neppe medregnes!), mens Andrawes hadde vært her mer enn tre år da begjæringen ble fremmet. Rafaels ekteskap med norsk statsborger må telle med, men det må også Andrawes ekteskap til en mann med ubestridt oppholdstillatelse og ikke minst rimelighetshensynene til hennes barn (det er et gjennomgående problemtema i norsk utlendingspolitikk at barneloven er underordnet fremmedloven). Blant rimelighetshensyn bør også telle at Andrawes er invalidisert.

Vi finner denne forskjellsbehandlingen høyst påfallende. Vi tar ikke stilling til hva som i og for seg måtte være juridisk «korrekt» i den rettslige delen av Andrawes-saken, selv med en Rafael-presedens, men stiller spørsmålstegn med hvorfor de administrative myndigheter la opp til denne forskjellsbehandlingen. Vi minner om at de fleste sider av slike saker i utgangspunktet er administrative avgjørelser, der de berørte parter kun kan kreve lovligheten av myndighetenes avgjørelser rettsprøvet, mens domstolene sjelden overprøver saksbehandlingens skjønn. I fremmedsaker etc. er lovgivningen utpreget fullmaktspreget. Dette betyr at Justisdepartementet og Regjeringen i realiteten har hele saken i sin hånd både før, under og etter den rettslige behandling.

Det er en annen side ved saken vi fester liten tillit til, og det er teorien om at norske myndigheter ikke kjente til at Andrawes var identisk med Ansari. Man kan mene hva man vil om at hun ikke selv la alle kortene på bordet i asylsaken, men det er helt usannsynlig at dette ikke ble oppdaget. Ansari var siden 1977 ettersøkt gjennom Interpol som terrorist. Hun ble skutt ned og overlevet bare såvidt i Mogadishu, og det er rutine at spesialstyrker fra SAS (UK) og de tyske grensestyrkene (VAR DE I MOGADISHU?) tar fingeravtrykk/foto av døde eller etterlatte terrorister. I alle fall har norske myndigheter, dvs. POT/Frigaard og E-staben/Trond gjennom Interpol fått de samme identitetsdata som tyske myndigheter har lagt til grunn for sin begjæring. Disse data har derfor foreligget i Norge under behandlingen av Andrawes’ søknad, og alle asylsaker skal sjekkes mot slike data på internasjonalt ettersøkte personer (det kommende data- og fingeravtrykksamarbeidet i EØS er noe helt annet og langt mer omfattende som gjelder fremmedkontrollen generelt).

Det er da også kommet frem at kunnskapen om Andrawes’ identitet har vært tilstede i Oslo helt fra hun ankom til Norge. Ifølge Aftenposten²:

«Etter det Aftenposten får opplyst, hadde tysk politi etter mer enn 17 års intens leting klart å lokalisere nøyaktig bostedsadresse for den palestinske kvinnen og hennes familie. Mye tyder på at tyskerne kan ha basert sine opplysninger på lokale informanter i den norske hovedstad.

Overvåkingssjef Hans Olav Østgaard benekter imidlertid at politiet i Norge hadde innledet et samarbeid med tysk politi før pågripelsesbegjæringen overraskende dukket opp via Interpol …

– Vi hadde overhode ikke kjennskap til at den etterlyste terroristen befant seg i Oslo …»

PLOs representant i Oslo, Omar Kitmitto, sa til Aftenposten³:

«- Jeg har lenge kjent den 41-årige kvinnens bakgrunn som flykaprer, og antok at også norske myndigheter visste dette.

Selv har han pleiet personlig kontakt med den palestinske kvinnen – kjent som flykapreren Soroya Ansari, men som har gått under navnet Souhaili Sami Andrawes»

Ut fra det vi idag vet om avlytting av, infiltrasjon i og etterretning mot palestinske miljøer i Norge virker det helt usannsynlig at Kitmitto’s kunnskap om Andrawes ikke skulle ha nådd POT i tillegg til informasjonen fra Interpol, og lenge før det fremkom offentlig. Vi kjenner bl.a. til at Finn Sjue, kjent partner av Palestinakomité-infiltratøren Jostein Mølbach, også operativ i forbindelse med en av våre avlyttingsnaboleligheter, hadde god kontakt med Kitmitto.

Vi har notert oss at Senterpartiets leder, Anne Enger Lahnstein, og Kristelig Folkepartis leder, Valgerd Svarstad Haugland, begge gikk mot utlevering av Andrawes⁴.

Også Arbeiderbladet⁵ oppdaget forskjellsbehandlingen mellom Rafael og Andrawes:

«Souhaila Andrawes gjorde seg skyldig i overgrep som betinger straff. Men hun er allerede dømt for sin handling, og har sonet under harde forhold før hun ble benådet og utvist fra Somalia. Når denne dommen av noen avfeies som uten betydning, er det en nedvurdering av rettspraksis i den tredje verden. Vi våger påstanden om at (hvis) Andrawes var blitt dømt, hadde sonet og senere var blitt benådet i et vestlig land, ville det aldri vært reist noen sak om utlevering, vi trenger ikke gå lenger enn til vårt eget land for å finne eksempler på at forholdsvis mild behandling av terrorister er akseptert så sant det skjer innenfor vår egen kulturkrets. Tre av medlemmene i den israelske terrorgruppa på Lillehammer i 1974, som ble dømt til fengsel for medvirkning til drap, sonet ikke lenge før de ble benådet. En av dem fikk til overmål oppholdstillatelse til Norge. Vil Norge opptre konsekvent, kan utlevering av Souhaila Andrawes derfor vanskelig forsvares.»

Lederskribenten kunne også lagt til at Norge avstår fra å kreve utlevering «fra samme kulturkrets» selv av en sjefsterrorist, når denne først er kommet seg avgårde, selv om man har bevis i massevis til å gå til et slikt skritt!

Etter hvert som regjeringens unnfallenhet i hele Lillehammer-saken de siste ukene er blitt åpenbar for alle, ser flere også den slående kontrast til Andrawes-saken. Det gjelder f.eks. også. h. r. adv Arne Haugestad⁶:

«Haugestad mener det er dårlig samsvar mellom regjeringens iver etter å utlevere den palestinske flykapreren Souhaila Andrawes og norske myndigheters manglende pågåenhet i etterforskningen av det overlagte drapet på Bouchiki.»

Vi syntes mye pekte i retning av at Andrawes ble brukt som brikke i et langt større spill. Hun var sannsynligvis fra ankomsten «lagt på is» for evt. senere bruk, og hennes sak ble holdt i luften så lenge som mulig for det tilfelle at man skulle få bruk for den, f.eks. ifb med fredsforhandlingene. Det er mulig at hun ikke kunne utnyttes hensiktsmessig på et tidlig tidspunkt i prosessen.

Men til slutt var det ikke mulig å holde saken flytende lenger. En avgjørelse måtte tas, formodentlig uten at man hadde noe spesielt å bruke denne brikken til. Da var det nok mest opportunt å utlevere Andrawes, slik at man ihvertfall i denne saken – der Israel ihvertfall ikke hadde noen innvendinger – kunne prioritere Norges internasjonale forpliktelser.

Hun blir nå tiltalt for flykapring og aktiv medvirkning til drap og risikerer livsvarig fengsel⁷. Sylvia fikk 22 måneder.