Det er ikke noe nytt at norsk utenrikspolitikk ofte henger nøye sammen med Norges forhold til Israel. Karl-Emil Hagelund skriver f. eks.¹:

«Den 14. oktober (1974) ble Marianne Gladnikoff frigitt, etter å ha sonet halvparten av den dommen hun var idømt … Den samme dagen stemte den norske delegasjonen i FN – på direkte ordre fra den norske utenriksminister Knut Frydenlund – for å la Yasser Arafat tale i hovedforsamlingen. Den israelske regjeringen ga deretter sin ambassadør i Oslo beskjed om å protestere overfor Norges stemmegivning i FN.

Møtet mellom ambassadøren og sjefen for den politiske avdelingen i det norske utenriksdepartementet ble referert til Jerusalem, ifølge referatet skal Kjell Vibe ha fortalt ambassadøren om et møte i New York i september, der utenriksminister Knut Frydenlund hadde en samtale med den israelske utenriksminister Yigaf Allon. Yigal Allon skal da ha bedt Frydenlund om hjelp til å få fangene frigitt. Vibe skal senere ha fortalt den israelske representanten at som en ‘erstatning’ for den norske stemmegivningen i FN, så ville Knut Frydenlund nå overveie hvilke muligheter som forelå for å få Dan Ærbel løslatt …

Israel merket man seg at Norge den 22. november (1974) hadde stemt imot forslaget om å gi PLO permanent observatørstatus i FN, bare litt over en måned etter at den samme delegasjonen hadde sagt ja til at Yassir Arafat entret talerstolen i FNs hovedforsamling bevæpnet med pistol. Det var en politikk det ikke var helt lett for utenverdenen å forstå sammenhengen i.»

Kanskje det ikke var så vanskelig. Kanskje var man blitt enige om å påbegynne en trinnvis løslatelse med Marianne Gladnikoff, og at Norge skulle slippe til PLO på en engangsvisitt i FN for å hindre at dette ble for påfallende. En stakkars gang var ikke så farlig. Men permanent observatørstatus var noe annet, og det var da heller ikke nødvendig.