25.17.4 Sør-Afrika

Israel og Sør-Afrika var i mange år de to landene i verden som følte seg mest isolert. Sør-Afrika hadde det selvsagt verst, og med god grunn pga. apartheid-politikken. Når det oppsto et så nært forhold mellom de to landene, skyldes det nok fra Sør-Afrikas side mest et behov for å ha en slags kvasi-alliert og et pustehull mot resten av verden i mange sammenhenger, mens det fra Israels side trolig var mer praktisk, businessmessig og ikke minst militært betont. Man skal imidlertid ikke se bort fra at ihvertfall ekstreme jødiske grupper kan ha sett et visst fellesskap i at Sør-Afrikas regjering kjempet for den hvite rase mot «Afrikas horder», mens Israel var like utsatt med sitt jødiske kulturelle, etniske og religiøse fellesskap i konfrontasjon mot overveldende arabiske folkemasser. Rent militært sett var det stor likhet i at de begge var i en «stole på seg selv»-sitasjon.

Men det gikk altså så langt at de hadde et felles utviklings- og prøvesprengningsprogram for atomvåpen, basert på norsk tungtvann. En av Mossads mest prominente agenter, «vår egen» Sylvia Rafael Schjødt, var opprinnelig sørafrikaner, vervet til Mossad under et kibbutz-opphold. Hun er sikkert ikke den eneste. Hun bor nå i Sør-Afrika sammen sin ektemann Annæus Schjødt.

Norge har vist en betydelig interesse for Sør-Afrika opp gjennom årene. Det gjaldt selvsagt først og fremst i kampen mot apartheid, der Norge bl.a. var aktiv for å få etablert en handelsboikott (selv om vi beholdt endel unntak når det var i vår egen interesse.)

I 1982 gikk Thorvald Stoltenberg – som da hadde vært både statssekretær og statsråd i Forsvarsdepartementet og statssekretær i Utenriksriksdepartementet – inn som styremedlem i den topp-hemmelige anti-apartheid-organisasjonen IDAF (Internasjonal Defence and Aid Fund), som via hemmelige konti i Sveits kanaliserte hundrevis av millioner kroner til apartheid-ofrene. Norge var en av de store bidragsyterne1. Stoltenberg var medlem av styret i 10 år.

Ifølge foreliggende opplysninger klarte IDAF det mange andre ikke klarte, nemlig å få midler frem til de afrikanske mottakerne uten å bli stanset av sørafrikansk etterretning, som hadde utallige metoder for å fange opp overføringer (og sende pene, falske takkebrev!), etablere sine egne falske støttekomitéer og diskreditere de ekte osv.2.

Vi har ingen grunn til å betvile Norges og Stoltenbergs ekte motstand mot apartheid, eller at IDAF var så vellykket som det hevdes. Men det er opplagt at IDAF må ha vært en kraftig irritasjonsfaktor for sørafrikansk etterretning, som altså hadde et meget nært samarbeide med Mossad.

Nå vet vi at samarbeidende etterretningsorganisasjoner bytter informasjon som frimerker, og det gjorde selvsagt det sørafrikanske med Mossad, akkurat som Mossad i alle år har gjort med den norske E-tjenesten, som igjen Thorvald Stoltenberg hadde og sikkert har et meget nært forhold til, arvet etter Knut Frydenlund. Sørafrikanerne må ha vært villige til å betale hva som helst for informasjon om f.eks. JDAF. Og her er spørsmålet hvor tette skottene mellom Mossad og Trond/Stoltenberg har vært. Når man har å gjøre med offensive E-vesener, er det ikke lett å holde på hemmeligheter, hvor vennligsinnede de enn sies å være.

Vi ville ihvertfall ha vært bekymret over å ha en av Trond Johansens venner i IDAF-styret, hvis vi var bidragsytere eller tilgodesette av organisasjonen. Men dette er altså en bemerkning om hva som kan ha vært konsekvensene av vårt høye spill med Mossad, ikke om de norske motivene i apartheid-politikken.

Da Sør-Afrika for få år siden trengte avansert datautstyr til styring av sitt atomvåpenprogram, var det pussig nok fra Norge det viste seg lettest å skaffe dette, riktignok via en fransk våpenhandler til ære for den norske boikotten3.

Under avviklingen av apartheid-tiden viste Norge også meget stor interesse. Det har vært imponerende hyppig reisevirksomhet av norske topper, f.eks. daværende utenriksminister Johan Jørgen Holst i 19934 og statsminister Gro Harlem Brundtland i 1995 og i 1996 sammen med utenriksminister Bjørn Tore Godal. Oslos avgåtte formannskapssekretær, Knut Frigaard, bror av Iver Frigaard og tidligere nabo til Annæus Schjødt, var i Sør-Afrika i 1993 som valginspektør – enda et produkt fra det norske konsulentfirmaet A/S Fred fra Norge.

Samtidig vet vi at dette firmaet også har levert spesielle meglertjenester med innebygget avlytting av motstander mv. til det tilsvarende israelske selskapet, som bl.a. ut fra egne erfaringer selger produktet «ensidig kontrollert fred» til f.eks. Guatemala. Har man solgt dette produktet til Sør-Afrika også? Har det vært noen norske underleveranser til det?

1 Geir Salvesen: «Thorvalds verden». Chr. Schibsteds forlag 1994. Side 100.

2 Arbeiderbladet 2. januar 1996.

3 Se f.eks. Aftenposten 29. april 1993.

4 Se f.eks. Aftenposten 29. april 1993.