Avlytting av ambassader er et svært følsomt tema. Generelt tolkes internasjonal lov slik at dette er forbudt, og det fremgår av praksis at det ihvertfall oppfattes som særdeles udannet¹. Likevel er det opplagt at det har forekommet i utstrakt grad under den kalde krigen. Det ble avslørt at CIA avlyttet øst-ambassader i Washington 70-årene og at MI5 og MI6 gjorde det samme i London. Mest kjent er kanskje den nybygde amerikanske ambassaden i Moskva der det før innflyttingen en gang i 80-årene viste seg at KGB hadde bygget inn så store mengder mikrofoner at bygget ikke kunne brukes, og visstnok står tomt fortsatt. På den norske ambassade i Moskva på 50-60-tallet – og sikkert senere – var det vanlig praksis å forutsette full avlytting og derfor føre alle følsomme samtaler ute på gaten og i parker. Sikkerhetsstaben har da også jevnt og trutt funnet avlyttingsutstyr i norske ambassader i Øst-Europa. Den norske småspionen Ole Martin Høystad slapp i 1972 russerne helt i ambassadens chifferrom².

Som en hovedregel kan man si at ingen egentlig blir eller har grunn til å bli overrasket eller opphisset over at avlytting skjer mellom land som er i et åpenbart motsetningsforhold, slik som mellom øst og vest under den kalde krigen, og at avlytting må være helt akseptabelt mot ambassader fra stater som er kjent for å drive kriminell virksomhet gjennom disse. Når man nyter vennskapelige og fredelige forhold eller når man ligger i oppriktige forhandlinger, vil det derimot være rimelig at man avstår fra avlytting – selv om det sikkert kan være fristende å kikke forhandlingsparten i kortene.