25.16.1 Lytter vi på ambassadene i Oslo?

Owen Wilkes og Nils Petter Gleditsch hevdet i en forskningsrapport som i 1981 ble utgitt som «Onkel Sams kaniner»1 at en norsk stasjon utenfor Oslo drevet av E-staben for avlytting av sambandstrafikk til/fra ambassader. (Dette er del av et mye større kompleks: Elektronisk overvåking.) Det var såvidt vi vet første gang dette er blitt åpent hevdet i Norge.

Andre gangen vi har sett det er i Jacobsens hvitvaskebok «Mistenksomhetens pris», der han iblant er litt for flink til å fortelle om hvor flink E-tjenesten er til å passe på utlendinger. Det fremgår av boken2 at E-tjenesten driver avlytting av ambassader i Norge. Og i E-tjenesten har Jacobsen gode kilder!

Vi minner også om at det i alle år har vært hevdet (bl.a. av Nygaard Haug-utvalget) at den meget omfattende, beviste telefonavlyttingen fra Ruseløkka-bunkersen var rettet mot utlendinger. Det var nok begrenset hvor mange utenlandske skip det den gangen var aktuelt å lytte på, og skal det være noe hold i denne påstanden, må det ha pågått grundig ambassadeavlytting, uten at det hindrer at man på toppen av det hele drev massiv avlytting av norske borgere (og aller helst av Stortinget og Regjeringen)!

Wilkes/Gleditsch ble idømt bot og betinget dom, men det var for å avsløre lokaliseringen av bestemte anlegg; retten fant det ikke bevist at ambassadeavlytting fant sted og tok ikke standpunkt til de tiltaltes påstand om at denne i så fall var ulovlig3.

Det interessante var imidlertid at seksjonssjef for den elektroniske avdelingen i E-staben, Knut Bakke, i sin vitneforklaring i mai 1981 hverken ville bekrefte eller benekte at den angjeldende stasjon ble benyttet til ambassadeavlytting, og begrunnet dette med at spørsmålet hadde mindre betydning4:

«… siden ambassadene sto fritt til å sende i kode, og koder kan ikke lenger brytes. Algoritmene for ubrytelige koder er nå fritt tilgjengelig på markedet. Bakke ville anta at ambassadene bruker chiffer, slik at innholdet av deres meldinger ikke kan avlyttes. Han mente dessuten at avlytting av radiosambandet til en ambassade best ville kunne gjøres fra huset ved siden av ambassaden.»

Det han her bl.a. tenkte på var et forhold som ble oppdaget av en av toppene i MI5, Peter Wright5: Når man befinner seg på kloss hold av en radiomottaker, er det mulig effektivt å avsløre hvilken frekvens den mottar på.

I det hele tatt åpner det seg et vell av muligheter for etterretning og overvåking ved å ha kontroll over naboleiligheter/hus til et avlyttings/overvåkingsobjekt:

Avsløring av mottaksfrekvens ved den såkalte RAFTER-metoden6

Avsløring av selve meldingen i klarspråk, evt. kodet

Utstråling fra elektrisk dekoder, slik at man kan avsløre koden og avsløre meldingen i klartekst, samt identifisere koden/kodesystemet slik at man kan knekke avlyttede kodede meldinger fra det samme landet også ellers i verden

Monitoring av utgående samband og frekvensbruk også til hjelp ved avlytting ellers i verden

Overvåking/videofilming av trafikk til og fra ambassaden for å registrere bevegelsene til ambassadepersonell, egne statsborgere og andre besøkende, og for å planlegge innbrudd hvis det anses nødvendig (det ble avslørt at det svenske IB drev med innbrudd i ambassader7: dessuten har vi nok av innbrudd/innlåsing ved «den fjerde tjeneste» i vår sak, dvs. ved det «norske IB», Tronds avdeling Spilhaug, også kalt Kjettingmannen m.v.).

Romavlytting av vinduer, dessuten romavlytting og avlytting av skrivemaskiner, diktafoner etc. ved hjelp av bugs plassert ved innbrudd eller i felles vegg/gulv/tak

Utstråling fra PC

Bakke visste nok hva han snakket om når han foretrakk å være ambassadenabo for å lytte. (Eller mer presist: Kombinasjonen av å være ambassadenabo og dessuten ha lytte- og peilestasjoner og bunkers for telefonavlytting gir de beste resultater.)

Vi vil som nevnt finne det helt naturlig at østlige ambassader i Norge ble avlyttet i den kalde krigens dager (det fremgår av Ørnulf Toftes bok8 at man i forbindelse med Treholt-saken sågar romavlyttet ambassadepersonell), og like naturlig at man på 70-tallet overvåket ambassaden til Nord-Korea (det ble i 1976 avslørt at «samtlige tjenestemenn ved den nordkoreanske ambassade drev en meget omfattende og ulovlig innførsel av narkotika, brennevin og sigaretter»9), men i det store og hele bør det nok stoppe omtrent der idag.

Som nevnt foran, bør vennligsinnede land ikke lytte på hverandre, selv ikke når man ligger i harde forhandlinger. Hva ville vi f.eks. sagt hvis Norges EU-delegasjon oppdaget at tyske og franske tjenester skaffet seg naboleiligheter/kontorer for å iverksette hele eller deler av den foranstående listen av tiltak? Da hadde det nok blitt enda flere nei-stemmer. Man regner det som selvsagt at slikt ikke skjer.

Men «den fjerde tjeneste» og Mossad tar det ikke så nøye. Også på dette området går Aps egne interesser foran rikets sikkerhet.

1 Owen Wilkes og Nils Petter Gledtisch: «Onkel Sams kaniner». Pax 1981. Bl.a. s. 37.

2 Alf R. Jacobsen: «Mistenksomhetens pris». Aschehoug 1995. Side 282.

3 Owen Wilkes og Nils Petter Gleditsch: «Forskning eller spionasje?». Institutt for fredsforskning 1981. Side 377 ff.

4 Wilkes/Gleditsch: «Forskning eller spionasje?» Side 157.

5 Peter Wright: «Spionjegeren» (norsk ovs. Fra «Spy Catcher»): J W Eides forlag 1987. Side 100.

6 På nært hold kan man lett fange opp mottakerens oscillatorfrekvens, dvs. frekvensen for de svake sekundærsignalene mottakeren uunngåelig avgir. Har man denne, er det lett å beregne mottakerfrekvensen.

7 Expressens ekstrautgave 4. mai 1973 gjenga tidsskriftet «Folket i Bild» der IB rulles opp, og her er det nevnt ambassadeinnbrudd – ifølge Viggo Johansen, Pål T Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992. Side 190. Se også Reiulf Steen: «Maktkamp». Tiden 1989. Side 85: «IB foretok ulovlige aksjoner mot fremmede ambassader.»

8 Ørnulf Tofte: «Spaneren». Gyldendal 1987. Side 154, der det refereres en samtale mellom KGB-offiseren Zjizjin og hans frue. Den kunne bare vært registrert med romavlytting.

9 Gunnar Haarstad: «Hemmelig tjeneste». Aschehoug 1988. Side 252.