Vi har i kapittel 13 beskrevet hvordan Mossad/asylsøkersaken tilsynelatende førte til en opprydning, mens det som virkelig skjedde var at man benyttet en gylden anledning til å kvitte seg med den helt uskyldige overvåkingssjef Svein Urdal ut fra et sjefsansvar som i virkeligheten lå i Justisdepartementet, samtidig som den egentlig skyldige, Iver Frigaard, fikk en langt bedre og mer fremskutt jobb i Interpol – for han var på lag!

Samtidig fikk systemet inn sine egne på de ledige plassene (den også uskyldige nestkommanderende i POT, Stein Ulrich, hadde allerede trukket seg i protest mot Frigaard).

I første omgang fikk man på plass Jan Grøndahl som ny overvåkingssjef.

Grøndahl (f 1934 i Oslo) tok befalsskole i 1952 og ble cand. jur. i 1962. Han tok NATO Defence College i 1976 og Forsvarets høyskoles totalforsvarskurs 1985. Han var politifullmektig ved politikammeret i Sør-Varanger (Kirkenes) mens den senere POT-sjefen Gunnar Haarstad var politimester der¹. Dette er i praksis en ren POT-avdeling på grunn av beliggenheten. Grøndahl kom senere tilbake som politimester (1972), tjenestegjorde en periode som sysselmann på Svalbard (1978-82) og var politimester i Hamar da han ble kalt til Oslo som kst POT-sjef etter Urdal (1991-93) og vendte deretter tilbake til Hamar.

Oluf Johansen overtok stillingen etter Iver Frigaard. Han kom fra Asker og Bærum politikammer, der han må ha samarbeidet med Frigaard i forbindelse med asylsøkersaken. Vi har også notert at han to ganger er benyttet som referanse av provokatører i vår sak.

Grøndahl skulle imidlertid bare holde stillingen inntil man fant en mer varig løsning. Dette ble daværende ekspedisjonssjef Hans Olav Østgaard, som var alet opp av departementsråd Leif A. Eldring. Østgaard hadde bl.a. vært sjef for departementets Polaravdeling som steller med jurisdiksjon og diverse andre saker i de polare strøk, herunder Svalbard, Jan Mayen og div. andre øyer. I alle disse områder har forøvrig såvel POT som FO/E omfattende interesser. Østgaard var således Eldrings og partiets mann og sannsynligvis den eneste som Regjeringen stolte på i forbindelse med overvåkningsdebatten etter sjefsskiftet. Østgaard ble utnevnt på basis av søknad innlevert etter fristens utløp etter anmodning fra Justisdepartementet v/Faremo, Eldring og Killengren ved forbigåelse av ca. 20 korrekte søkere, hvorav mange var svært godt kvalifisert.

Etter dette var POT «i trygge hender». Ingen forbipasseringer var lenger nødvendig.