La oss se på et annet tema som gjelder vår nære fortid: Arbeiderpartiets forhold til sine egne ektefødte barn, også kalt «Gerhardsens barn», som i naivitet eller maktlyst lot seg lokke inn i den «pjolter for fred»-prosess KGB la opp til på 60-, 70- og langt inn i 80-tallet for å øke sin innflytelse blant unge radikale norske politikere, og i beste fall skaffe seg etterretnings- og/eller påvirkningsagenter fra dette miljøet.
Unge politikere særlig fra Ap og Venstre, men også noen spredte fra Sp, mottok hyppige invitasjoner til cocktail-parties i ambassaden på Drammensveien, der det ble knyttet gode forbindelser og etablert tallrike «vennskapsforhold» med dyktig utdannede KGB-agenter. De mest lovende ble i neste runde invitert til deltakelse i Sovjet’s masseindustri av fredskongresser eller delegasjonsturer til skoler, sykehus, fabrikker og andre institusjoner i Sovjet og Øst-Tyskland omhyggelig designet for dette bruk og kun bemannet med lojale KGB-skuespillere. Resultatet var en bølge av øket sympati og forståelse for de østlige regimer i norske «progressive» kretser, og en rekke hjemkomne «eksperten) på disse landene som vidt og bredt fortalte om alle «de positive sider ved sosial- og arbeidspolitikken i det kommunistiske system».
De fleste ble selvsagt ikke overbeviste kommunister, fordi de tross alt var oppmerksom på at det var noe som het demokratiske valg etc. som manglet i disse landene, men forbausende mange inntok holdninger om at det kanskje var et godt system «for disse folkene» og nærmest bare et spørsmål om prioritering mellom demokrati og sosial trygghet. Og at vi måtte gjøre alt mulig av ensidig vestlig nedrustning fordi de hyggelige russerne ikke var noen trussel – «tenk, de bare planlegger for forsvar, de», var gjennomgående tema for fredsbevegelsen i lange perioder.
Til tross for at Overvåkingspolitiet – på dette tidspunkt ikke del av «den fjerde tjeneste» – advarte intenst mot den generasjon av «Gerhardsens barn» som utviklet seg, ville ikke eller maktet ikke Ap å ta fatt på noen effektiv barneoppdragelse. Størsteparten av Ap fulgte istedet den brede vei ved å delta i den unyanserte Vietnam-protesteringen, endog slik at fremtredende ledere i Ap selv marsjerte i demonstrasjonstog side om side med den nord-vietnamesiske ambassadør, ledsaget av dypt fornærmende karakteristikker av vår fremste allierte. Hensikten var vel partitaktisk som alltid: Å demme opp mot SF og senere SV (nytt eksempel på prioriteringene i sikkerhetspolitikken). Vi får håpe de FNL-ledere de manifesterte sin støtte til takker dem fra sine celler i vietnamesiske omskoleringsleire idag, hvis noen av dem fortsett lever etter at alle ble arrestert i 1975.
Som beskrevet foran, ofret Ap i 1982 både et av «Gerhardsens barn», flere forsvarsbudsjetter og dermed deler av landets og våre alliertes forsvarsevne for å redusere skadene på Ap for denne dårlige barneoppdragelse, og beviste enda en gang at rikets sikkerhet måtte underordnes Aps sikkerhet.
Ap manipulerte Treholt inn på Forsvarets Høyskole og ut i avgrunnen for å forhindre det fryktede politiske oppgjør og en forsinket oppdragelse av «Gerhardsens barn» som ville funnet sted om Treholt ikke hadde kommet inn på Høyskolen. En politisk sak ble en politisak under trussel om Riksrett for Willoch-regjeringen, i den hensikt å forhindre oppgjøret og barneoppdragelsen.
Vi har ingen sympati for uskikkelige politiske barn, men synes det er langt verre når foreldrene som har ansvaret for barna selger dem unna i stedet for å oppdra dem. Foreldre som ofrer sine barn for å verge seg selv fratas normalt foreldrerettighetene.