Nordmenn er ikke kjent som et folkeferd med ubendig trang til å ta selvkritikk, bortsett fra de som i hine hårde dager løp rundt med den lille røde bok der de bl.a. leste om «marxismen-leninismens devise om kritikk og selvkritikk». Nå var det riktignok to slike blant de tre antatte «tjenestedødare» som i november sto frem og bekjente sine synder mot den feilfrie norske etterretningstjenesten, men bemerkelsesverdig var det likevel.
Det begynte med at den nytilsatte VG-journalist, Alf R. Jacobsen (tidligere grundig presentert i denne boken, se særlig kap. 20.4.16 og 25.1.11.2), presenterte sin bok «Mistenksomhetens pris»1, som er en fullstendig hvitvasking av Ap, Vilhelm Evang, Trond Johansen og E-tjenesten, enkelt oppsummert slik av ham selv på pressekonferansen, referert av VG2:
«Jacobsen hevder at etterretningstjenesten kan ha stått bak overtramp på 50-tallet, men finner ikke fnugg av bevis for at dagens påstander om at massive ulovligheter begått på 80- og 90-tallet, i hemmelig samarbeid med Ap.»
VG selv konstaterer:
«Alf R Jacobsen har med sin nye bok gitt ut et forsvarsskrift for tidligere e-sjef Vilhelm Evang og seksjonsleder Trond Johansen.»
Gjennomgangspoenget hos Jacobsen er at alle mistanker om E-tjenesten fra krigens dager og fremover er fremsatt av misunnelige høyrekrefter: Først de etter krigen som måtte se på at Ap-gutta fra skauen, London og Stockholm rykket inn fra Aps egen tjeneste til E-tjenesten, deretter den kjente «høyreekstremist» Asbjørn Bryhn som aldri kom overens med Vilhelm Evang om hvem som skulle ha kontroll med den tredje tjenesten (Sikkerhetstjenesten), senere «1497 konservative av alt 1500 E-ansatte» som var misunnelige på «de eneste tre» Ap-folkene: Vilhelm Evang, Ola Evensen og Trond Johansen og gjorde hva de kunne for å sverte dem, dessuten CC som levde i samme tradisjon, og til sist Erling Norvik og Kåre Willoch m.fl. som satte det konservative parti i ledtog med sverterne i POT og de konservative E-foIkene. Denne enorme «konservative» konspirasjonen har stått bak alle mistanker mot E-tjenesten helt uten grunn og som rene hevnaksjoner. (Men Jacobsen nevner oss bare én gang i forordet som de som medvirket til paranoia i Stortinget, uten antydning om at vi skulle være med i denne konspirasjonen. Dårlig gjort!)
Denne konspirasjonen har vært så solid at den endog har villedet Jacobsen selv. Den største skurken i denne sammenheng er CC, som Jacobsen nå beskriver i de groveste ordelag noen måneder etter at han er gravlagt. Det får være hans eget problem at han på denne måten avslører at han ikke en gang rekker CC til ankelen som gentleman. Stort lenger rekker han heller ikke hva angår kunnskap, analyse og bredde når det gjelder kilder. CC representerte aldri noen spesialinteresse.
Derimot er det interessant å notere at Jacobsen bekrefter at han er en journalist som er i stand til å bli indoktrinert – og det bare på en dag!3
«Jeg ble indoktrinert om mistankene mot Andreas Andersen en vårdag i 1984 av CC4 …»
Vi noterer oss også at Jacobsen videre bekrefter at han er lett å påvirke i sitt forfatterskap5:
«I boken ‘Muldvarpene’ (Oslo, 1984) s. 299 f. er Røise-saken omtalt. CCs påvirkning på det jeg skrev, er åpenbar6.»
Ifølge Dagbladet mente Jacobsen at han7:
«… tegner et mer nyansert bilde av virkeligheten enn norske journalister trolig har gjort tidligere. Alf R Jacobsen selv inkludert …
– Mange med meg er blitt ført bak lyset og har ikke utvist den kritikk journalister bør gjøre med kilder og kildenes motiver.»
På pressekonferansen ble han samme dag referert slik av Arbeiderbladet8:
«JOURNALISTENE BLE LURT: Alf R Jacobsen tar i sin bok et oppgjør med seg selv og sine pressekolleger som han mener er manipulert til å tro at Ap har brukt E-staben til å overvåke politiske motstandere.
… (han) vedgikk … at også han er blant de journalister som er blitt «lurt» av høyrefløyen i E-staben.9»
Samme dag var en annen tjenestedødare, Harald Stanghelle, nylig tiltrådt som redaktør av Dagbladet, rask med å slutte seg til selvkritikken på vegne av journaliststanden og underkaste seg Jacobsen som guru10:
«Nå har vi vent oss til alle avsløringene og kan begynne å sette sammen et helhetsbilde. Mer analytisk og lidenskapsløst enn tidligere.
Alf R Jacobsens bok ‘Mistenksomhetens pris’ er et glitrende eksempel på denne utviklingen. Av alle oss som har hatt ‘Det hemmelige Norge’ som en slags journalistisk hobby, er Alf R Jacobsen den som har størst kildenett, bredest kunnskaper og sterkest vilje til å finne frem til de lange linjene bak enkeltavsløringene. Jacobsens nye bok er uten tvil den viktigste boka om ‘det hemmelige Norge’ som er utgitt. På viktige områder er Alf R Jacobsen i nærheten av å tegne et helhetsbilde der vi tidligere bare kjente usammenhengende biter.»
Fortsatt samme dag sto også en tredje tjenestedødare, denne gangen han mange trodde var den mest krigerske av dem alle, Klassekampens refser Finn Sjue, medforfatter til «Vi som styrer Norge» og «De visste alt», frem i sin egen avis med bekjennelser11:
«Jeg står fortsatt på at det har skjedd irregulære ting og partipolitisk misbruk i e-tjenesten. Samtidig har jeg bidratt til å fremstille Trond Johansen for negativt og for konspiratorisk. Denne erkjennelsen har jeg lagt frem i mange sammenhenger de siste to åra. Og den forteller meg at det trengs et mer nyansert bilde av hva som har skjedd.»
Den ellers tilsynelatende hardtslående Finn Sjue gjør i sin anmeldelse ikke et eneste forsøk på å ta til motmæle mot det bloddryppende slakt som blir «Vi som styrer Norge»12 til del hos Jacobsen – en bok han altså selv var en av tre forfatterne til. Her er noen sitater fra Jacobsen om Sjue & Co:
«Ti år etter dette drama utkom boken ‘Vi som styrer Norge’ hvor alle de gamle anklagene mot Vilhelm Evang, Trond Johansen og Arbeiderpartiet var kokt sammen.»13
«l min egen bok ‘Muldvarpene’ (1984) s. 279 ff, finnes et ekko av CCs tankegang14, som åtte år senere har fått et håpløst oppkok i ‘Vi som styrer Norge’, s. 51 ff., hvor tilfeldige brokker av informasjon, anonyme påstander og spekulasjoner er rørt sammen i et usjekket sammensurium, som synes å ha et eneste formål – å konstruere en mistanke mot Vilhelm Evang.»15
«Skal man forstå de mistanker … som slynges ut i ‘Vi som styrer Norge’ …»16
Disse og andre karakteristikker legger altså Finn Sjue seg flatt for, samtidig som han beskriver Jacobsens hvitvaskingsdokument som «kunnskapsrik og interessant» og «et nødvendig innlegg i striden om hvordan historien om den kalde krigen skal skrives og fortolkes.» Tonen i Sjues anmeldelse er som skolegutten som står til rette for rektor og nærmest ber om å få et par slag av spanskrøret over baken. Hva sier dere til denne nye rollen fra medforfatteren som hengte seg på prosjektet deres, Viggo Johansen og Pål T Jørgensen?
Det pussige er at en av de mer kritiske anmeldelser av Jacobsens bok kom fra en journalist som av naturlige årsaker har vært svært lite kritisk mot E-tjenesten, og ihvertfall ingen «tjenestedødare», nemlig Olav Trygge Storvik i Aftenposten, som helt eksplisitt tar avstand fra de andres påstander om bokens objektivitet17:
«DRIVENDE GOD – IKKE OBJEKTIV: Boken er ingen objektiv historie om de hemmelige tjenester i Norge etter krigen, og gjør heller ikke forsøk på å fremstille seg som det. Boken er en skildring av enkelte sider ved disse tjenestene, sett utenfra og med Alf R Jacobsens øyne …
Det finnes en kildeoversikt i boken, men problemet er at kildene ikke kan kontrolleres eller overprøves. Dermed kan man heller ikke kontrollere holdbarheten i forfatterens hovedtese, bokens røde tråd, at det helt opp til vår tid pågikk en kamp om makt mellom de hemmelige tjenester og delvis innad i tjenestene selv. Motsetningen mellom Asbjørn Bryhn i Overvåkingspolitiet og Vilhelm Evang i Forsvarets etterretningstjeneste er vel kjent, og var neppe særlig heldig. Men hvor langt er det mulig å trekke konklusjoner på dette området?»
Og selv i Arbeiderbladet får Bengt Calmeyer lov å skrive i sin spalte om18
«… Alf R Jacobsens forsvarsskrift for etterretningen.»
Aller mest interessant er imidlertid Arne Strand, også Arbeiderbladet19:
«Spioner i svart og hvitt – nå ser vi frem mot Lund-kommisjonen: ‘En form for selvoppgjør’, kaller journalist Alf R Jacobsen sitt oppgjør med mytene om den militære e-tjenesten. Idag føler Jacobsen seg ført bak lyset. Men hvem andre enn nettopp Jacobsen og hans likesinnede på ytterste venstre fløy er det som har fremsatt de fleste påstander om ulovlighet og samrøre med Ap? Jacobsen har nok ført seg selv bak lyset …
Og i NRK/radios ‘Politisk kvarter’ onsdag innrømmet medforfatter av ‘Vi som styrer Norge’, Finn Sjue, at Trond Johansen hadde fått for hard medfart i hans bok
De forbigåtte, politisk reaksjonære etterretningsoffiserene20 fikk bekreftet sin oppfatning av Ap-styret og dermed en delvis personlig oppreisning i ‘Vi som styrer Norge’. Alf R Jacobsen fremholder imidlertid i sin bok Ap-folkene nærmest som et bolverk mot høyreorientert bruk av de hemmelige tjenester.
Når bøker skrives i sort og hvitt på denne måten, er det ikke så vanskelig å se hvor kildene sitter skjult. Hvor tett har f.eks. Alf R Jacobsen samarbeidet med Trond Johansen? …
Lund-kommisjonen trenger ikke nedlegge sine verv etter de gamle venstreradikales selvoppgjør. … Det er mer stoff bak de hemmelige dører …»
Men i det store og hele ble Jacobsen stående med palmer i hendene som den som endelig ryddet opp i sakene. Det må være en god følelse å få så mye støtte, særlig fra alle kollegene i pressen. Men problemet er at da man jo ikke rett! – ifølge hans egne utsagn21:
«Når pressen jager i flokk, gjelder det å være på vakt. Det massivt selvnytende flertall er som regel et upålitelig barometer. Jeg regnet med at en mann og et selskap som sto alene, sannsynligvis hadde gjort noe som var rett …»
Det er jo en fin filosofi! Enten har man gleden av være del av et selvnytende flertall, som Jacobsen kan synes å være nå, eller så kan man stå alene og ha rett, slik som vi. Vi minnes en dr Stockmann som hadde en lignende filosofi. Han ble også utsatt for heftige angrep fra de som ville skjule korrupsjonen i samfunnet. Men så kan det plutselig snu seg, og de som har rett, blir mange. Tar de da feil? Vi tror ikke Ibsen mente det, ihvertfall.
Men for å holde oss til Jacobsens bok: Hvordan kan det ha seg at det plutselig befinner seg hvitvaskere i store media som Dagbladet, VG og Klassekampen, mens man må til Arbeiderbladet for å finne noen som sier fra om dødarnes nye klær? Har «den fjerde tjeneste» vært så opptatt av å øke sin innflytelse i «borgerlig presse» at den har glemt å konsolidere bakover?
Hva var det som fikk Jacobsen, Stanghelle og Sjue, med sine tidligere bøker, avsløringer og SKUP-priser, til å stille opp så plutselig og enstemmig for folkedomstolen og (tilsynelatende) bekjenne sine synder? Hva slags pris er det de nå venter seg for sin samordnede hvitvasking? Medaljen for syndenes forlatelse?
Hvorfor er det at de folk flest trodde var de mest kritiske journalister som på dagen – og like kildekritikkløse som de beskylder seg selv for å ha vært tidligere – nå henger seg i frakkeskjøten på Jacobsen mens han foretar sin snuoperasjon, samtidig som mer klassiske institusjonsvernere rolig konstaterer at Jacobsens påstander ikke lar seg verifisere – og kaller boken et forsvarsskrift?
For å forstå det, må vi ta et blikk på selve boken.
3 Samme, s. 19 f.
4 I virkeligheten har imidlertid Jacobsen aldri hatt særlig nær kontakt med CC, og sjelden delt CC’s synspunkter. Når Jacobsen ved utgivelsen av denne boken flere ganger påberoper seg å ha blitt påvirket av CC, har nok det sammenheng med at han finner det hensiktsmessig å fremstå som «angrende synder» for å skape fellesskap med andre som trenger et grunnlag for «omvendelse». CC er ikke lenger tilstede for å oppklare dette selv.
5 Samme, s. 268.
6 En nærmere studie av «Muldvarpene» viser at det ikke er lett å finne noen «åpenbar påvirkning» fra CC her. Vi kommer tilbake til dette.
7 Dagbladet 8. november 1995.
8 Arbeiderbladet 8. november 1995.
9 En nærmere analyse av Jacobsens forfatterskap viser at han praktisk talt systematisk har vært talerør for E-staben, og aldri reflektert noe kritisk syn på denne, hverken fra innsiden eller utsiden. Derimot har hans kritikk mot Asbjørn Bryhn og Overvåkingspolitiet tjenesten ført til at Jacobsen har fått et tilsynelatende ry som «tjenestedødare». Denne kritikken reflekterer imidlertid like systematisk E-tjenestens posisjoner i striden mellom de to etater. Han kunne være medforfatter til Ronald Bye i «De visste alt» fordi dette først og fremsi rammet POT.
10 Dagbladet 8. november 1995.
11 Klassekampen 8. november 1995.
12 Viggo Johansen, Pål T Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992.
13 Side 257.
14 En nærmere studie av «Muldvarpene» viser at det ikke finnes mye av CC’s tankegang her heller.
15 Side 269.
16 Side 270.
17 Aftenposten 8. november 1995.
18 Arbeiderbladet 11. november 1995.
19 Arbeiderbladet 9. november 1995.
20 Her er riktignok også Strand ført bak lyset, de var verken forbigåtte eller reaksjonære, se nedenfor.
21 Sitert i Vi Menn nr. 11/96 – om Jan Erik Langangen og UNI Storebrand.