Disse stikkprøvene viser dels klart misbruk av kilde (CC og Fjørtoft), dels bruk av anonyme kilder når disse lett kunne vært dokumentert innenfor konteksten («generalenes samtykke»), dels løse påstander om eksistensen av kilder uten at disse oppgis og uten noen åpenbar grunn til dette («Johansen og Johansen» samt CCs brev til Hauge – hvorfor dokumenteres ikke dette?), dels oppsiktsvekkende mangel på kildestudier (Hoems utnevnelse til oberst), dels snøskred av invektiver der kilder ikke finnes og dels et vell av anonyme kilder.

Jacobsen er selv meget opptatt av kildebruk og kildekritikk, det vil si at han snakker om det og kritiserer andre for deres svakheter, men må selv tildeles strykkarakter, ihvertfall i denne boken som vi har analysert grundig.

Noen ord om det vanskelige tema anonyme kilder. Alle må fra tid til annen bruke slike. Det er medias rett og plikt å stille sin tyngde og troverdighet inn mellom enkeltpersoner som ønsker å meddele seg anonymt når de har skjellige grunner for dette. Pressens kildevern fyller en meget viktig samfunnsmessig funksjon.

Nettopp derfor må anonyme kilder benyttes med varsomhet, og den som benytter slike må stille de strengeste presseetiske krav til seg selv. Kildens troverdighet i en anonym situasjon er absolutt avhengig av kildevernerens troverdighet. Og det på konteksten omkring denne må måles.

Med det mener vi for det første at vedkommende journalist eller forfatter må være pinlig nøyaktig med sin øvrige kildebruk. Sitater skal være korrekte, og sammendrag representative for helheten. For det andre bør man så langt som mulig bygge inn den anonyme kilden med åpne forhold som bidrar til å kaste lys over samme sak fra andre synsvinkler eller rammebetingelser i den aktuelle situasjonen slik at påstanden ikke henger i løse luften. Dvs. at bare kjernebudskapet må henge på mediets troverdighet; dokumentasjonen må trenge inn til det dypest mulige grensesnitt.

Vi tviler ikke på at det er mye hos Jacobsen som er korrekt gjengitt fra de angitte kilder, selv om vi ikke har kunne sjekke alt, og sikkert også mye som er korrekt gjengitt fra anonyme «private samtaler». Men troverdigheten av dette svekkes når man ser hvor lemfeldig og tildels helt ukorrekt Jacobsen ellers er.

Jacobsen bruker så mange anonyme kilder at man sett i sammenheng med det som kan kontrolleres får inntrykk av at disse er hentet herfra og derfra for å settes inn i et på forhånd bestemt mønster. De er derfor ikke troverdige.

Olav Trygge Storvik har derfor rett, men bare delvis rett, når han (se foran) konstaterer at Jacobsens kildebruk ikke lar seg verifisere og derfor mister verdi. På enkelte punkter, jfr. Bakfjord-saken, lar den seg kontrollere, og viser seg feilaktig, og på andre punkter lar det seg gjøre å vurdere om anonymitet virkelig var nødvendig og om innholdet er sannsynlig ut fra konteksten – eller mangel på sådan.

Vi har i denne boken forsøkt å være svært nøyaktig med kildebruken, og vi benytter svært mye direkte sitat samt kildehenvisning. Det har ført til at vi har måttet bruke mange flere sider enn vanlig i denne typen bøker, men vi mener det er verd prisen at 99% av informasjonene kan etterprøves av leseren i en bredere kontekst i originalkilden, både «på direkten» og ved å slå opp. Når vi forteller om egne opplevelser er kildene ikke anonyme, de er oss selv, men av samme grunn selvsagt ikke dokumenterbare ved hjelp av andre. Disse må vurderes ut fra konteksten og hva vi kan påvise av andres opplevelser av samme type. Endelig har også vi benyttet anonyme kilder eller ikke identifisert konkrete bevismidler vi sitter på. Vi har imidlertid begrenset det til få, sentrale punkter og gjort klart oppmerksom på dem. Samtidig har vi forsøkt å bygge opp så godt som mulig i konteksten. Det som blir igjen aksepterer vi må vurderes ut fra den totale troverdighet.