Diskrediteringen av oberst Hoem i forbindelse med Selmer Nilsen-saken bygger ifølge Jacobsen på Kjell Fjørtofts «Spionfamilien»¹ og hans egne påberopte samtaler med anonyme impliserte. Det foreligger ingen sitater eller annen konkret kildeangivelse.

Dette er Jacobsens versjon (uthevninger foretatt her)²:

«Den firskårne og krigerske Erling Hoem, som siden er blitt en velkjent aktivist i Norske Reserveoffiserers Forening, skapte sitt ry gjennom en halsbrekkende ekspedisjon på egen hånd – et uortodokst vågestykke som nesten hadde kostet ham karrieren. l knappetelt i indre Troms vinteren 1967 hørte han en ung korporal fortelle om dramatiske krigsår i det avfolkede Bakfjord, om sovjetiske partisaner og tyskernes herjinger. Han spisset ørene da unggutten fortalte at det ennå fantes en radiosender nedgravd i hjembygda.

Som kompanisjef på Setermoen hadde Hoem naturligvis ingenting med hva som eventuelt fantes i en gudsforlatt fjord hundrevis av kilometer i nord. Men Hoem var lidenskapelig interessert I spionasje og konstant på vakt mot KGB’s renkespill. Han hadde dessuten i yngre år tjenestegjort som etterretningsmann i Finnmark Landforsvar, og der fått vite om merkelige radiosignaler som helt siden 1949 hadde satt grå hår i hodet på den lokale peiletjenesten. Brått så han sjansen til å oppklare et gammelt mysterium. Han lovte korporalen permisjon, hvis han ville fortelle hvor senderen var gjemt – og rekvirerte sivilt sjøfly til Alta.

Det ble en eventyrlig ekspedisjon.»

Senere beskriver Jacobsen Hoems innsats slik;

«… Hoem, som ved cowboymetoder og nærmest på egen hånd hadde oppklart saken, …»

Inntrykket leseren sitter tilbake med, er av en ukontrollert, udisiplinert og klønete person som plukker opp en tilfeldig historie og så iverksetter en øyeblikkelig, ikke-planlagt og hasardiøs ekspedisjon, som til slutt bare lykkes på grunn av rene tilfeldigheter.

Når man leser Fjørtofts bok viser det seg imidlertid at dette gir et særdeles skjevt bilde. Det viser- seg iflg Fjørtoft at det var POT som oppdaget at sønnen til den man da hadde som hovedmistenkt (Selmer Nilsens svoger) tjenestegjorde på Setermoen og orienterte Hoem om dette, hvoretter Hoem begynte å snakke seg inn på Selmer Nilsens nevø (mao. ikke noe «han hørte» tilfeldig fordi han «spisset ørene»). Det viser seg at Hoem og nevøen først avtalte at de «en gang i løpet av vinteren» skal ta en tur til Bakfjord sammen for å få faren til å fortelle om tre russiske partisaner familien hadde skjult i Bakfjord under krigen. Det viser seg videre at Hoem måtte bearbeide nevøen lenge før han i januar fikk vite om radiosenderen. Årsaken var at nevøen etter lange vurderinger til slutt kom til at han burde fortelle Hoem, som han nå hadde et godt forhold til, om senderen, fordi han mente at det var det beste for onkelen som levde «en kummerlig tilværelse» og var i sterk tilbakegang «både psykisk og fysisk». Det var altså slett ikke riktig at nevøen ble tilbudt «permisjon hvis han ville fortelle hvor senderen var gjemt», men dypeste alvor hos begge. Problemet var at nevøen stilte som forutsetning at politiet ikke ble bragt inn.

Etter dette – i februar – skrev Hoem brev til en politibetjent i Alta med disse informasjonene (ifølge Jacobsen ble politiet først bragt inn etter at to turer til Bakfjord var avsluttet og de avgjørende bevisene funnet). Dermed ble politimester Victor Kongelstad, i Hammerfest orientert. Det var sammen med ham det ble besluttet at problemet skulle løses ved at Hoem skulle ta nevøen med seg til Bakfjord, uten at politiet formelt ble bragt inn, pga. nevøens betingelse. Også sikkerhetsoffiseren ved Finnmark Landforsvar skulle bli med på turen (denne fremstilles av Jacobsen som en tilfeldig «kapteinskollega» som Hoem «tok med seg» først på en senere tur til Bakfjord). Først 16. mars reiste de tre fra Alta til Bakfjord første gang – fjernt fra Jacobsens fremstilling om at Hoem «brått» rekvirerte sjøfly etter å ha overhørt hva nevøen fortalte i et knappetelt.

Virkeligheten etter Fjørtoft³ er altså milevis fra Jacobsens fremstilling. Det er ikke noe igjen av de diskrediterende forholdene når man leser originalhistorien.

Hvor kommer da de fra? «Samtaler med flere av de impliserte»⁴ Jacobsen har gode nerver når han viser til Fjørtoft, men omdikter hans historie fullstendig på grunnlag av anonyme kilder.

Som man husker fra kap. 24.11.1.1, var det forsvarsminister Anders Sjaastad som fikk oversendt Hoems og Ekelands advarsler fra Norvik og Willoch. Etter en mystisk og særdeles mangelfull saksbehandling gjorde Sjaastad ikke noe mer med saken, dvs. at han ikke festet tillit til de to daværende oberstløytnantene. Han har sikkert fått tilsvarende beskjed fra Trond & Co som det Jacobsen nå kolporterer fra samme hold: Dette var nokså forskrudde folk med syke tanker.

Det pussige er imidlertid at Trond Johansen, E-sjef Ingebrigtsen, forsvarssjef Hauge, forsvarsråd Stephansen og statsråd Sjaastad året etter utnevnte Hoem til oberst! Han ble sjef for Infanteriregiment nr. 8/Forsvarsdistrikt nr. 8 med sete i Stavanger⁵, med ansvaret for forsvar av Norges oljehovedstad, de fleste oljeselskapenes hovedkvarterer, viktige ilandføringssteder for gass og en stor del av oljeinstallasjonene offshore! Enda viktigere: Innenfor hans forsvarsdistrikt ligger også hovedkvarteret for Forsvarskommando Sør-Norge, som er ett av de få viktige kommandosentra i Norge i tilfelle krig.

Er det til slike jobber man setter forskrudde folk med paranoia og giftige tvangstanker?

Fortalte ikke Trond det, da Jacobsen satt på fanget hans og drev sin eminente oppsøkende journalistikk om E-tjenesten? Så leit at superreporteren Jacobsen uten Trond ikke en gang klarer å slå opp i statskalenderen!

25.11.5.3 Diskrediteringen av oblt Ekeland

Vi har allerede nevnt Jacobsens udokumenterte påstand om at Evang mistenkte oberstløytnant Ekeland for å stå bak en artikkel i en finsk avis vedrørende hans etterfølger i forbindelse med Finlands-operasjonene. Som nevnt har Jacobsen ellers ikke noe annet enn sirkelbevis, dvs. gjengivelse av hva Ekeland skal ha sagt om aksjoner m.v. mot ham. Her hevder Jacobsen at Ekeland skal ha sagt «han var i livsfare», «nye naboer på Hovseter» hadde «båret våpen inn i leiligheten», «noen ville ta ham av dage», «det kom merkelige lyder fra naboleiligheten – som om noen var i ferd med å bore seg gjennom veggen», «drapsforsøk» på to etterretningsoffiserer ved hjelp av «alvorlige biluhell» etc.

Ekeland skal videre ha vært utskjelt av forsvarssjef Herman Zeiner-Gundersen for sine påstander, som likevel skal ha vært etterforsket uten annet resultat enn at det var en vaskemaskin i gang hos naboen. Også andre rapporterte forhold om avlytting og drapsforsøk var blitt etterforsket uten resultat. Til slutt ble han av E-tjenesten parkert på sidespor, og hans kontor nedlagt⁶.

Ikke en eneste av disse opplysningene er dokumentert av Jacobsen. Vi ser imidlertid ikke bort fra at mye av det er riktig. Begivenheter rundt overvåkingsdebatten er fulle av uoppklarte, mistenkelige dødsfall. Vi har selv opplevet og gjennom dokumenterte kilder påvist klare forsøk på å presse biler ut av veien ved hjelp av trailere (jfr. kap. 18.6) og Tollefsen-saken, kap. 21.10). Romavlytting via naboleilighet florerer friskt i hele materien, og det er helt vanlig at ingen etterforskninger medfører resultat, om anmeldelsene er aldri så godt dokumentert. Forsåvidt kan Jacobsens fremstilling godt være sann, og Ekelands informasjoner og frykt like godt være riktig.

Det vi ikke vet noe om, er hva som er sant og hva som er overdrivelser, hvilke nyanserte vurderinger Ekeland kan ha kommet med, hva slags beviser han har hatt, premissene for henleggelse av sakene osv osv.

Jacobsens hensikt er å underbygge sin egen påstand om at Ekelands informasjoner til Norvik var uttrykk for «bitterhet og frustrasjon» fra en «antikommunist og ultrakonservativ … herre, som med hissige skritt marsjerte gjennom Oslos gater», «konspirasjonsteorier», «hviskende ryktemakeri», «brønnpissing og bakvaskelser», «hat og personlig strid», «mumlende anklager om forræderi som en stinkende, mistenksomhetens flod», «giftig slagg» etc. Alt dette er uttrykk knyttet til Ekeland og Hoems besøk hos Norvik og alle er benyttet innenfor tre avsnitt i Jacobsens bok.

Alf R. Jacobsen er mye flinkere til å finne på skjellsord enn å dokumentere grunnlaget for dem.

I virkeligheten kan det dokumenteres at det ikke er noe grunnlag for dem. Det tyngste bæreelementet for alle skjellsordene og teorien om en stor konspirasjon mot Evang og hans menn, som Hoem og Ekeland angivelig skulle tilhøre, er Lygren-saken, som denne konspirasjonen begjærlig skulle ha utnyttet. I virkeligheten så Ekeland ikke på denne saken på noen annen måte enn alle hennes øvrige kolleger i tjenesten, og han utviste personlig stor omsorg for henne. Det fremgår bl.a. av Tom Mangolds profilbok om James Jesus Angleton⁷:

«En annen kollega fra E-tjenesten, oberst Arne Ekeland, fortalte senere til venner at Lygren hadde brutt helt sammen i fengselet gjennom traumaet av beskyldninger og den behandlingen hun fikk som en maksimum-sikret fange under 24-timers vakt. Lysene hadde brent i cellen hennes dag og natt ‘Da hun slapp ut’, forklarte han, ‘var det en vegg mellom henne og andre. Flere år senere forsøkte jeg å få henne til å snakke om det, men hun nektet å åpne seg. Hun var fullstendig innestengt. Det var en tragedie.»