Jacobsen benytter seg av avdøde CC på tre måter: Først hevder han å ha vært «indoktrinert», «påvirket» og «et ekko» av ham (se foran). Hensikten med dette er å bidra til den store omvendelsesfesten sammen med to andre såkalte «tjenestedødare», Stanghelle og Sjue. slik at de tre kan si i kor at de har tatt feil eller ihvertfall overdrevet. Når de verste «dødarene» nå er med på hvitvaskingen, må det vel være riktig?

Som tidligere påpekt i fotnoter, var Jacobsen aldri noen disippel av CC. Hele hans forfatterskap er gjennomsyret av å være et talerør for Trond Johansen og E-tjenesten. Han er aldeles ingen «omvendt, angrende synder». Hans ry som «tjenestedødare» er ensidig bygget opp gjennom hans stillingtaken til fordel for Evang/Johansen mot Bryhn/Haarstad/Erstad, dvs. FO/E mot POT.

Tre steder hevder Jacobsen at han i boken « Muldvarpene»¹ har vært skrevet under påvirkning av CC.

Først² hevder han at «CCs påvirkning av det jeg skrev, er åpenbar» med referanse til den såkalte Røise-saken. Gunnar Røise var enda en motdagist omvendt til Ap som Evang bragte med seg inn i E-tjenesten, for siden å sende ham til Moskva som sosialattaché, der han kort tid etter skjøt seg. CCs sier at man³ «fant bare en forklaring, Gunnar Røises umåtelige skuffelse over sin ungdoms kjærlighet – det kommunistiske paradis.» og kommenterte dette slik: «Menn som Asbjørn Bryhn syntes nok amatørskapet hadde fått vel store vilkår …».

Slår man så opp i «Muldvarpene» der Jacobsen mener han var påvirket, finnes overhodet ingen refleks av teorien «skuffelse over det tapte paradis» eller kritikk mot amatørskap. Her er en ren faktisk beskrivelse, kun med et lite hint om at saken muligens ble etterforsket mindre enn vanlig⁴.

Et annet sted⁵ mener han at han i «Muldvarpen» var «et ekko» av CCs sammenligninger mellom de fem britiske forræderne Kim Philby m.fl. med motdagistene i Norge som kom inn i E-tjenesten. Det pussige er at de sider i Jacobsens egen bok han nå viser til ikke dreier seg om dette tema i det hele tatt, kun en omtale av Lygren/Haavik-sakene. Er det en feil her? Ihvertfall forsvinner også på dette punkt ethvert underlag for Jacobsen som CCs «omvendte disippel».

På det tredje sted⁶ hevder han at han ble «indoktrinert» av CC om mistankene mot ekspedisjonssjef Andreas Andersen en vårdag i 1984 (se foran). Her er det ikke lett å kontrollere hva Jacobsen tidligere har ment eller for den saks skyld mener nå. Han viser ikke til noen av sine tidligere bøker e.l., og gir nå bare en beskrivelse av hele saken (som er interessant nok, fordi den munner ut i at det må ha vært en annen meget vel plassert sviker i Regjeringens eller embetsverkets toppledelse i 1957).

Dernest – og det går gjennom hele boken, skjeller han ut CC ved hjelp av de mest fantasifulle og grove invektiver. Noen er allerede sitert, i tillegg har vi bl.a. funnet uttrykk som «infamitetens usaklige mester i mistenksomhetens mosaikk»⁷; «destillert infamitet»⁸; «hans fremstilling … var – som mye annet han skrev – usjekket, upresist og på helt avgjørende punkter feil»⁹; «han var ute med hestehoven»¹⁰; «han hatet virkelig motdagistene og brukte mesteparten av åttiårene på å overføre sin vendetta til en ny generasjon journalister»¹¹; «den stillferdige mobbing som etter hvert ble CCs spesialitet»¹²; «pustet til ilden fra sidelinjen»¹³; «… som skribent i tretti år var talerør for den konservative falanks som arbeidet for å gjøre de hemmelige tjenestene til et redskap i den politiske kampen mot alt som smakte av sosialisme»¹⁴ etc. I over halvparten av tilfellene Jacobsen nevner CC, skjer det sammen med slike diskrediterende uttrykk.

Hensikten med dette er selvsagt å frata CC så mye troverdighet som mulig.

Likevel er Jacobsen tydeligvis usikker på om denne diskrediteringen er tilstrekkelig. Mot slutten av boken kommer tredje type taktikk: Jacobsen får plutselig behov for å ha CC som alliert igjen. Nå tolkes en an CCs bøker på snilleste måte for Evang. Dessuten påstår han at CC «hadde altså, på sine gamle dager, snudd», ved å påberope seg et ikke dokumentert personlig brev fra CC til E-sjef Alf Roar Berg der han skal ha beklaget at han «hadde hengt ut Trond Johansen». Brevet har ingen kildehenvisning og det er ikke sitert direkte. Vi tviler på at det kan eksistere i en slik form, men selvsagt har CC alltid vært dannet og på gentlemannens vis søkt å glatte over unødige personlige motsetninger. At han hadde «snudd», er utelukket. Vi hadde nær sagt daglig kontakt med CC helt til hans plutselige bortgang, og kjenner godt til f.eks. hva han fortalte Lund-kommisjonen og hva han ellers hadde mistanke om. Og det var i utvetydige ordelag noe helt annet enn Jacobsens hvitvasking!

Hensikten med dette er selvsagt å få folk til å tro at «selv mesteren» før sin død var «kommet på bedre tanker», akkurat som disiplene som levde videre og rakk å formulere disse. Men det hele er en stor bløff. Jacobsen har alltid vært CCs motstander. Nå manipulerer han med CC etter hans bortgang på an aldeles ufyselig måte ved å trekke ham opp og ned etter forgodtbefinnende for så å slenge ham i den «stinkende, mistenksomhetens flod» som «infamitetens usaklige mester» sammen med annet «giftig slagg».

Hvoretter Jacobsen utropes til Gud, Allah og Buddha av kollegene Stanghelle, Sjue og Versto!