Jacobsen må selv ha forstått at dette ikke var nok. Det faktum som er åpenbart for alle, at E-tjenesten nøt like stor beskyttelse fra ikke-sosialistiske partier som fra Ap under årtier med angrep fra venstresiden, og at de ikke-sosialistiske partienes mistanker mot hemmelige tjenester først ble vekket særdeles langsomt fra 70- til 90-tallet (med unntak for Per Borten som hadde mest kunnskap), måtte settes under angrep for å få frem verdensbildet av den uskyldige E-tjenesten mot den store konservative, hevngjerrige og giftspredende falanks.

La oss først konstatere at Jacobsen nå later som om de ikke-sosialistiske partienes mistanker på 90-tallet ensidig er rettet mot E-tjenesten. Dette er nødvendig for å få dem innpasset i teorien om Evang, Johansen og Evensen mot de mange konservative i POT, den indre «falanks» og i Stortinget (der særlig Høyre fremheves, selvsagt i et forsøk på å splitte de ikke-sosialistiske partiene). Men i virkeligheten har de ikke-sosialistiske partiene (med rette) rettet sine mistanker og sine granskningsbeslutninger mot deler av alle de hemmelige tjenester. Man vil sikkert huske at det heteste sted tidligsommeren 1993 nettopp var i Justiskomitéen der man rett og slett ikke trodde på Overvåkningspolitiets uskyldighet. Men det finnes overhodet ingen analyse av striden i 1993 i Jacobsens bok – bare spredte (og meningsløse) påstander om at dette skulle være ledd i den koordinerte «giftfloden» mot E-staben.

Det ser Jacobsen glatt bort fra. For å finne andre holdepunkter for sin teori har han måttet grave dypt, og kommet opp med to saker: Reaksjonene mot utnevnelsen av Ola Evensen, og avstemningen over billighetserstatning til Ingeborg Lygren. I begge disse sakene sto Erling Norvik sentralt – derfor nå den sterke diskrediteringen av ham!

Men Jacobsen må ha forstått at dette var syltynt. Noe måtte krone byggverket. Derfor har han kokt sammen en helt ny versjon av Treholt-saken, som aldri tidligere har vært noen del av overvåkingsdebatten (men blir det nå – og ikke bare i Alf R. Jacobsens versjon!). Dette er – bortsett fra en annen, mindre viktig sak – det eneste «nye» i boken, hvilket andre media selvsagt oppfattet, for det var dette som ble hovedoppslaget. Til gjengjeld er dette absolutt den verste delen av boken ved siden av alle de grove skjellsordene som brukes mot CC, Erling Norvik og Ingvald Godal (som av den «analytiske og lidenskapsløse» Jacobsen kort avskrives som «et skadeskutt neshorn» som var «opplagt ute av balanse»!¹

Jacobsen mener nå at feilen ikke var at Treholt ble sluppet inn på Forsvarets Høyskole. Dette er i seg selv overraskende, fordi det nettopp var denne beslutning som ble tatt på øverste regjeringsplan som hittil har vært grunnlaget for alle angrep på Willoch-regjeringen vedr Treholt-saken. Det har av alle hittil vært sagt at det var oppholdet på Høyskolen og de særdeles følsomme informasjoner Treholt fikk der som forstørret ham fra en liten spion til en stor spion. Det var det som kvalifiserte til 20 års fengsel og kostet flere års forsvarsbudsjetter – femti milliarder kroner.

Poenget er at denne versjonen ikke passer inn i Jacobsens hypotese, for i den beslutningen var hele den militære siden, herunder E-tjenesten, delaktig med klare råd til Regjeringen om å slippe Treholt inn etter at et fait accompli var inntruffet (se kap. 25.10). Derimot fikk overvåkningspolitiet – som ledet etterforskningen – først beskjed om hva skjedde etter at det tilsynelatende var for sent, og Haarstad var forbannet over beslutningen. Det passet ikke. Det var overvåkingssjefene Gunnar Haarstad og Jostein Erstad som skulle fremstilles slik at de ønsket seg en størst mulig spion som revansj etter Lygren/Haavik-sakene og dermed plasseres inn i mønsteret med «høyresiden» mot «E-tjenesten». Det var POT’s rolle sammen med Høyres som måtte fremstilles som kritikkverdig for å få virkeligheten tilpasset teorien.

Derfor var det det forhold at Treholt ikke ble stoppet før han reiste til Helsingfors 13. mai 1983 som måtte bringes opp. Ifølge Jacobsen var det da «Kåre Willoch og hans regjering sviktet»². Da møtte Treholt nemlig Gennadij Titov og ga ham gradert materiale fra Forsvarets Høyskole. Da blir skylden pent lagt på POT underlagt Justisdepartementet og Willoch-regjeringen, uten noe ansvar for E-tjenesten og forsvarsledelsen.

Denne flyttingen av fokus faller på sin egen urimelighet. Alle må begripe at Treholt hadde enhver mulighet for å få gradert materiale overlatt til russerne hele tiden, i Oslo. KGB hadde «postkasser» for sine agenter overalt. Uansett spaning: Hvem kunne hindre Treholt i å ta med seg en konvolutt på joggetur i Marka (som han hadde regelmessig) og i et usett øyeblikk legge den igjen under en avtalt trerot 12 km inne i Nordmarka, slik at den kunne plukkes opp av en russisk (eller norsk) jogger senere? Hvem kunne hindre ham i å putte dokumenter i en nøytral konvolutt med vanlige frimerker og postlegge denne til hvem som helst fra en hvilken som helst ordinær postkasse?

Vi vet ikke noe om han faktisk gjorde det. Men muligheten kunne aldri vært avvist, og dermed at norske hemmeligheter med høy sannsynlighet var blitt kompromittert, med akkurat den samme kostnad og sikkerhetsrisiko.

Uansett vurderingen av dette, svikter Jacobsen totalt på neste punkt: Å knytte denne avgjørelsen opp til den påståtte politisk-taktiske vurdering om å gjøre Treholt til storspion. Jacobsen spør³:

«Hvem var til stede og foresto de nerveslitende overveielser, da man 10. mai ble klar over at Arne Treholt var på vei til Helsingfors med verdier tilsvarende flere forsvarsbudsjetter i attachékofferten – og det ennå var fem døgn før den fatale overlevering skulle finne sted? Kort sagt, hvem godkjente at Arne Treholt fikk lov å reise?

Svarene på spørsmålene ligger i Kåre Willochs redegjørelse til Stortingets kontrollkomité 7. mars 1989. …»

Men svaret var ikke som Jacobsen ønsket. Det nærmeste man der kommer Helsingfors-turen er⁴:

«Lederen: Ble du på noe tidspunkt orientert om den pågående etterforskning av Treholt som vi nå snakker om, i mai 1982 og frem til pågripelsen av Treholt i januar 1984?

Willoch: Her er det litt vanskelig å svare helt bestemt, for erindring om etterfølgende orientering kan lett bli forskjøvet i tid. Det jeg kan si, er at jeg ikke ble særlig overrasket …»

Her må man merke seg at Willoch i 1989 selvsagt ikke kjente til at Jacobsen i 1995 ville gjøre dette til noe sentralt tema og derfor ikke hadde noen grunn til å svare unnvikende på spørsmålet. Realiteten er selvsagt at Willoch som den korrekte mann han er, etter diskusjonene vedrørende Høyskolen i mai 1982 overlot den videre etterforskning og de videre vurderingene til overvåkingssjefen som rette vedkommende.

Siden Jacobsen – utvilsomt til hans store skuffelse – ikke fant noe som tydet på at Willoch og regjeringen visste om Treholts planlagte reise til Helsingfors, blir han nødt til å innrømme det «selvsagt delvis var den nye overvåkingssjef Jostein Erstads ansvar» at det ikke «ble tatt initiativ til et møte for å overveie saken på nytt»⁵ forut for Treholts avreise til Helsingfors. Jacobsen mener man på det tidspunkt hadde nok beviser, fordi POT i juli/august 1982 «sannsynligvis» hadde mottatt informasjon fra MI6 om at en ny sovjetisk avhopper, Oleg Gordievskij, kunne identifisere Treholt som «en av de 10 viktigste agentene som KGB hadde i Vest-Europa»⁶. Dette er således Erstads ansvar, og vi går ut fra at han før eller siden svarer på dette.

Likevel presterer Jacobsen å hevde at «det også var Willochs ansvar»⁷, fordi

«… (Willoch) etter våren 1982 syntes å ha distansert seg fra saken. Hvorfor gjorde Kåre Willoch det? Hvorfor synes han å ha lukket øynene?»

Dette er altså anklagepunkt nr. 1 mot Willoch. Han distanserte seg fra saken, slik at han ikke sørget for å få vite at han kunne (burde) gripe inn mot Helsingfors-reisen! Dette er mildt sagt et fantastisk resonnement. Jacobsen mener altså at Willoch skulle kastet vrak på alle saksbehandlingsregler og etablert rutiner som ville gjøre det mulig for ham å gripe direkte inn i en pågående politimessig etterforskning! Hvis han hadde gjort det, hadde det virkelig vært grunn til kritikk. Nå blir Jacobsens anklage bare tøv.

Men det blir verre⁸:

«Det foreligger ett moment som aldri tidligere har vært bragt inn i saken. Nettopp i 1982 … fikk … Norvik sitt foruroligende besøk. …

Norvik var, etter det som hevdes, selv ikke informert om etterforskningen mot Arne Treholt Han var derfor høyst sannsynlig også uvitende om Johansens spesielle rolle som overvåkingspolitiets rådgiver i saken.

Men rette vedkommende som Norvik gikk til … var bedre informert. Det var hans statsminister Kåre Willoch og forsvarsminister Anders Sjaastad.

Hvis Willoch og Sjaastad hadde et minimum av fantasi, må Norviks orientering ha gitt dem et iskaldt sjokk. Hvorfor skulle Trond Johansen, Frydenlunds nærmeste venn og rådgiver, avlytte regjeringens medlemmer midt i en så sensitiv situasjon?»

Jacobsen besvarer ikke spørsmålet (men det har vi gjort, se kap. 25.10). Derimot konstaterer han at Regjeringen visste om at ihvertfall Frydenlund visste om Treholt og at man sikkert antok at Trond Johansen visste. Og nå kommer – sammenheng eller ikke – anklage nr. 2:

«Jeg tror anklagene mot Arbeiderpartiet og Trond Johansen, som nådde Willoch og Sjaastad i det avgjørende år 1982, har hatt en effekt – bevisst eller ubevisst. Jeg tror ikke den økte regjeringens lyst til å gripe inn og stanse saken mot Arne Treholt på det tidspunkt da den kunne minimaliseres. Det var ikke bare for Overvåkingspolitiet det var viktig å få til en skikkelig spionsak eller fiaskoen med Lygren/Haavik-saken.

Også for Høyre, som i tidligere saker notorisk hadde vært på feil side, var det viktig å få et oppgjør – ikke med Treholt, men med Arbeiderpartiet.

Jeg tror ikke det bare var ‘risikoen ved å få en KCB-agent i slike posisjoner i samfunnet’ som var skremmende for Kåre Willoch og Høyre. Like skremmende må det må det ha vært å ha et Arbeiderparti som brukte den militære E-staben til politiske formål – og ikke vek tilbake for de groveste ulovligheter. Det forutsetter naturligvis at landets daværende politiske ledelse tok anklagene alvorlig. At de gjorde det, synes partiers adferd å bekrefte, da mistankene på ny brøt frem på 90-tallet.»

Dette presterte altså landets fjernsyn og aviser å presentere som verdifull ny innsikt i Treholt-saken! Ved nærmere ettersyn er det hele absolutt verdiløst. For det første er det all grunn til å tro at Willoch overlot alle beslutninger vedrørende etterforskningen til POT, og således ikke engang kunne vurdere om det var noen taktisk fordel eller ulempe å vente eller ikke, langt mindre gripe inn. For det andre hadde ikke Regjeringen noe usnakket med Trond Johansen eller E-tjenesten. Vi regner med at Erling Norvik, som ikke kjente til Treholt, tok Hoem/Ekeland alvorlig. Willoch ønsket saken vurdert og sendte den til forsvarsminister Sjaastad, som siden fortalte til Nygaard Haug-utvalget at han ikke tok dem alvorlig, og han gjorde heller ikke noe med saken (se kap. 24.11.1.1.).

For vår del mener vi regjeringen Willoch i høyeste grad burde ha tatt de to offiserene alvorlig, men rent historisk sett gikk det ikke slik. Da faller også hele Jacobsens motiv bort, i tillegg til at vi allerede har påvist at regjeringen hverken hadde anledning eller virkemidler til den «bevisste eller ubevisste» unnlatelsessynd den anklages for.

Dessuten: Hvis Jacobsen har rett vedr. Gordiveskij, hadde man jo allerede nok bevis mot Treholt. Som eventuelt propagandanummer mot Ap var han jo derfor allerede mer enn god nok. De eneste som har motiv for å flytte oppmerksomheten i Treholt-saken fra opptakelsesbeslutningen til Helsingfors-reisen er således Trond Johansen og hans E-tjeneste selv, av grunner som vi solid har dokumentert i kap. 25.10.

I tillegg gjør Jacobsen så godt han kan for å diskreditere Willoch på andre måter. Om det firesiders utdrag fra høringen med Willoch i Stortingets kontrollkomité – for langt til å gjengi her – sier han⁹:

«I min verden er Kåre Willochs svar blant de minst sympatiske han ga i sin tid som statsminister … Ved nærmere etterprøving er få av Willochs vurderinger holdbare, et fenomen som etter mitt skjønn karakteriserer Høyres adferd i mange av de kontroversielle saker om spionasje og hemmelige tjenester etter krigen. Partiet har rett og slett manglet ryggrad.»

Hva er det mannen sikter til? Referatet inneholder ikke noe nytt. Alt er kjente vurderinger vedr opptaket på Høyskolen. I motsetning til Jacobsen bruker Willoch som vanlig aldri personkarakteristikker, skjellsord eller insinuasjoner.

Og hva mener han med at få av vurderingene er holdbare? Den eneste av Willochs vurderinger han konkret drøfter er¹⁰:

«Det fantes, ifølge Willoch, én hovedgrunn til at Treholt slapp inn på Forsvarets Høgskole, og siden fikk lov til å gi sovjetrusserne norske forsvarshemmeligheter verdt femti milliarder¹¹: Han måtte forhindres i å havne ved Kongens bord, fordi det kunne medføre verre skade.

Logisk spørsmål: Hadde Arne Treholt sjansen til å havne ved Kongens bord? Mitt svar er nei, og jeg skal begrunne det i flere etapper …»

Jacobsens første argument er at Treholt allerede var «en merket mann i Aps indre utenrikspolitiske krets». Han var blitt plassert som styremedlem i Uranienborg lag av Oslo Ap «og var i praksis satt utenfor» (æren for dette plasserer Jacobsen selvsagt hos Frydenlund/Johansen).

Dette kan godt være riktig, men svært naivt tenkt. «Den indre utenrikspolitiske krets» er en kortlivet affære. Hva ville hindret Treholt i å slå seg opp f.eks. via nei til EU-kampanjen, bli en populær folkeforfører for venstresiden og etterhvert slå seg videre opp? Det er bare å se på hva som har skjedd etter at han ble solid dømt: Det har vært nok av dem som har tvilt på hans skyld, og i utlandet fantes det Amnesty-avdelinger som adopterte Treholt som politisk fange!

Jacobsens andre argument er en variant av det første: Man kunne pågrepet Treholt tidlig, og fått ham dømt f.eks. for tjenesteforsømmelse

«Og selv om han var blitt frikjent – ville han med sine tillitsbrudd, brettet ut for all verden, fortsatt ha kunnet avansere i politikk og utenrikstjeneste? Naturligvis ikke. En pågripelse av Arne Treholt ville ha medført at han aldri ville kunnet havne hos Kongens bord.»

Hvis han ikke f.eks. ble kanonisert som martyr for fredssaken og igjen kjørt til værs av venstresiden, bestemødre mot atomvåpen osv. En tiårsperiode i SV for så å vende tilbake til faderhuset ville vært en fremragende omgående bevegelse … Eller en periode som forbundsleder i et LO-forbund. Eller hva annet han måtte ha funnet på: Jacobsen må ikke glemme at mannen er intelligent og kan være uhyre sjarmerende. Og han ville i tillegg hatt alle KGBs ressurser i ryggen, med rike muligheter f.eks. for tilgang til personopplysninger, bestikkelser og desinformasjon.

Jacobsens tredje argument er så dumt at det knapt fortjener å bli sitert: Han mener man skulle snudd Treholt til å bli dobbeltagent! Hvis han har 1% av den innsikt i etterretningsmaterien han blir tillagt av sine klakører, vet han selvsagt at dobbeltagenter er det skumleste av det skumle: Ingen vet hvem de egentlig er lojale til. Fra dobbel blir man trippel, kvadruppel osv. Selvsagt ville han grepet sjansen og hva ville så ha skjedd? Hva kan f.eks. hindre en dobbelt- (trippel-) agent i å iscenesette et tilsynelatende fremragende etterretningskupp etter endel år og deretter med palmer i hendene komme inn fra kulden for å gjenoppta sin politiske karrière?

Men det som ettertrykkelig slår Jacobsens kritikk mot Willochs resonnement ihjel, er hva han selv hadde skrevet 12 sider tidligere, om situasjonen da Treholt ble flyttet til toppen av listen over mistenkte¹²:

«Jeg tror det er viktig for å forstå den seinere debatt at saken ikke bare endret karakter for overvåkingspolitiet Den endret også karakter for Frydenlund og Johansen, som begge tilhørte Arbeiderpartiets utenrikspolitiske elite.

Treholt var sosialdemokrat og tilhørte en hel krets unge radikalere som representerte morgendagens menn i Arbeiderpartiet. Han var allerede etablert som utenrikspolitisk ekspert. Han var populær og hadde vunnet erfaring som statssekretær i samme regjering som Frydenlund. Det var all grunn til bekymring for den dagen Treholt skulle vende hjem fra USA for å gjenoppta sin karriere i politikken og diplomatiet. Foreløpig var identifikasjonen usikker. Det fantes ingen beviser – hverken for spionasje eller tjenesteforsømmelse. Hvem kunne vite hvor en mann med hans talenter og ambisjoner ville ende, hvis han ikke ble avslørt? Som utenriksminister? Som stjernediplomat? Som KGB’s forlengede arm i norsk sikkerhetspolitikk, hvis Cordievskij hadde rett?»

Legg merke til at Jacobsen her forutsetter at man kjente Gordievskij’s vitnemål, og at bevissituasjonen mot Treholt således i denne sammenheng for Frydenlund/Johansen var nøyaktig den samme som for Willoch på det tidspunkt Jacobsen regner det som et svik at Willoch ikke grep inn.

Forskjellen er at når Frydenlund og Johansen fra Aps utenrikspolitiske elite sier at Treholt på dette bevisgrunnlaget, hvis man ikke fikk mer, kunne endt som utenriksminister eller stjernediplomat, så er det sant som en stentavle fra Gud i Jacobsens verden. Når Willoch sier nøyaktig det samme, er det «blant de minst sympatiske svar», «uholdbar vurdering», «en karakteristikk av Høyres atferd», et uttrykk for at Høyre «mangler ryggrad» og dessuten aldeles galt – i Jacobsens verden.

Hørte vi nyansert, Sjue?