Jacobsen tar utgangspunkt i henvendelsen fra to offiserer til daværende statssekretær Erling Norvik i 1982 (se kap. 8.15), som refereres i et tendensiøst sammendrag. Jacobsen avslører for første gang begges identitet¹. Det dreier seg om oberstløytnantene Arne Ekeland og Erling Hoem. Jacobsen går deretter direkte over til å gi en glansbildeaktig beskrivelse av Johansen²:

«Trond Johansen. Et alminnelig norsk navn. I mange år hvisket med ærefrykt og beundring blant de informerte. Og samtidig, i enkelte kretser, omtalt med hat og nesten patologisk misunnelse …

En av Forsvarets skarpeste politiske og militærstrategiske analytikere. Samtidig var han Norges mest erfarne etterretningsoffiser, trent i varm krig mot tyskerne, i kald krig mot sovjetrussere …

Et gnistrende intellekt gjorde ham til etterspurt samtalepartner – med generaler, diplomater og politikere …»

I sin alminnelighet er det ikke ofte Jacobsen nevner Johansen uten i en sammenheng der han blir beskrevet som «E-stabens mest erfarne og skarpeste analytiker» o.l.

Deretter fortsetter den «nyanserte og balanserte fremstilling» med å gå rett over på et omfattende forsøk på diskreditering av Ekeland og Hoem. De beskrives som «det mest selsomme radarpar som Forsvaret i Nord-Norge noen gang har fostret»³. Begge hadde «stått for adskillige bravader i hemmelig tjeneste». De hadde «etterhvert rykket opp i mistenksomhetens og konspirasjonsteorienes elitedivisjon» og «utviklet sagnomsuste evner til å se sammensvergelser hvor andre kun så tilfeldige sammentreff».

Realiteten er at Hoem inntil da hadde vært sagnomsust som mannen som avslørte storspionen Selmer Nilsen. Det kan Jacobsen ikke skjule, men klarer å fremstille omstendighetene som «en halsbrekkende ekspedisjon» og «cowboymetoder», tilsynelatende en impulshandling og solospill fra Hoems side, en operasjon helt utenfor de ansvarlige etaters ansvar. (Alt dette er galt; se nedenfor). Jacobsen kan heller ikke skjule at Hoem etter det fikk en meget fremskutt jobb i E-tjenesten (Stay Behind), men antyder at det i virkeligheten ikke var noen forfremmelse. Det Jacobsen likevel skjuler, er at Hoem året etter henvendelsen til Norvik ble utnevnt til oberst og beordret til overtakelse av en meget ansvarsfull operativ lederstilling (se kap. 24.11.2).

Ekeland fremstilles som «en eiendommelig personlighet» uten at Jacobsen på noen måte klarer å underbygge det. Han kan ikke skjule Ekelands fremragende krigsinnsats og heller ikke Ekelands deltakelse i utbyggingen av lyttestasjoner i Nord-Norge, et tema som Jacobsen ellers gang på gang skryter grenseløst av som Vilhelm Evangs fortjeneste. Endelig klarer han heller ikke å skjule at Evang sendte Ekeland til Finland for å rydde opp etter Ap/LO’s Finlands-operasjoner og det dårlige forholdet mellom Finland og Norge som hadde utviklet seg under hans forgjengere (i hovedsak agenter rekruttert rett fra Youngstorget, se kap. 24.7). Heller ikke kunne han skjule at Ekeland klarte oppgaven med glans ved sitt samarbeide med den finske generalstaben i egenskap av militærattacahé.

Men så bringer Jacobsen det han kaller «en pussighet»⁴:

«Da Ekelands etterfølger, en annen av Evangs krigsveteraner, major Adolf Harbitz Rasmussen, skulle tiltre i januar 1958, dukket det opp sinte artikler i finsk presse. Harbitz Rasmussen ble kalt NATO-spion og fikk sitt dekke blåst. Hvem hadde interesse av å sverte den nye militærattacheen?»

En dårlig skjult insinuasjon. Men i Jacobsens fotnote blir «sinte artikler» til en eneste artikkel i avisen Uusi Suomi, der Rasmussen kun beskrives som «tidligere NATO-etterretningsoffiser» og ellers stort sett ga uttrykk for at man var lei seg fordi Ekeland måtte forlate sin offentlige stilling som militærattache i det landet han var blitt glad i, samt at det ble antydet at Rasmussen kanskje var samme type som Magnus Bratten, som altså forlengst var omtalt som en upopulær mann i Finland. Og i fotnoten tør Jacobsen forsterke sin insinuasjon:

«Evangs skepsis til Ekeland meldte seg allerede på dette tidspunkt, fordi han mistenkte ham for å være kilde til lekkasjen.»

Hvordan han vet det, sier Jacobsen ikke noe om. Heller ikke om Evang eventuelt hadde skygge av grunn for en slik mistanke. Slett ikke om hvorfor Evang eventuelt hadde avskrevet den mest naturlige forklaring; at dette var sovjetisk propaganda plassert i en utvalgt finsk avis, slik KGB på denne tiden hadde for vane. Men Jacobsen innrømmer på neste side at Ekeland 12 år senere, i 1970, ble håndplukket til å lede et nytt sikkerhetspolitisk kontor i E-stabens avdeling for bearbeiding av innsamlede etterretninger. Og dette bruker nå Jacobsen til å oppkonstruere et vendetta-motiv mot Trond Johansen hos Ekeland:

«At han var avhengig av Trond Johansens kontor for hemmelig informasjon, skapte grunnlag for rivalisering og mistenksomhet.»

Den eneste kilde Jacobsen kan fremskaffe for denne teorien er det etter hans mening «sammenraskede sammensurium» – boken «Vi som styrer Norge»! – der det heter⁵:

«De beskriver hvordan den (anm: Johansens avdeling) overkjører analyse- og vurderingsavdelingen, og de som er overordnet denne avdelingen. De understreker at det er grunn til å være forsiktig når det gjelder den informasjon som kommer fra denne avdelingen.»

Unektelig en noe annen valør enn i Jacobsens «nyanserte» fremstilling!

Jacobsen har altså anstrengt seg til det ytterste for å finne noe negativt å skrive om de to offiserene før de begynte å målbære sine mistanker om urent trav i E-tjenesten, og for å finne usaklige motiver for deres senere mistanker mot Trond Johansen. Resultatet var altså syltynt, og det syltynne kan meget vel være oppdiktet.

Jacobsen klarer ikke en gang å knytte de to offiserene til noen av de sentrale deltakere i den «store konservative konspirasjonen», bortsett fra møtet med Norvik. De var jo ikke Bryhns folk, tvert imot var de flittig benyttet av Evang selv. Jacobsen kan heller ikke redegjøre for noen partitilknytning, bortsett fra en ubegrunnet påstand om at Ekeland var «ultrakonservativ».

Etter dette er resten et rent sirkelbevis. Jacobsen refererer endel av Ekelands mistanker og observasjoner vedrørende ulovligheter, mulige kriminelle handlinger, romavlytting etc, og bruker disse samt avvisningen av anklagene (som hvis Ekeland hadde rett selvsagt var systemets eget selvforsvar) til latterliggjørelse. Han sier altså at man ikke skal lytte til offiserenes beskyldninger, fordi de fremsetter slike tåpelige beskyldninger. Stryk til forberedende prøve i logikk.

Og så kommer konklusjonen⁶:

«Hadde Erling Norvik hatt sans for historie og husket sin egen lite gloriøse fortid i Stortingets protokollkomite, ville han utvilsomt ha oppfattet et veldig ekko av førti års hviskende ryktemakeri, av brønnpisseri og bakvaskelser, av hat og personlig strid. Mer enn noe annet renner de mumlende anklager om forræderi som en stinkende, mistenksomhetens flod gjennom de hemmelige tjenestenes historie. Norvik ville ha forstått at det ikke var noe nytt de to oberstløytnantene kom med. Det var giftig slagg som hadde flytt rundt helt siden annen verdenskrig, og som igjen og igjen kom til overflaten.»

Fortsatt i Jacobsens analytiske, lidenskapsløse og nyanserte stil, selvsagt.

Dermed er vi kommet til en annen av personene som Jacobsen skal diskreditere, nemlig Erling Norvik. Norviks fryktelige gjerning var at han fortalte forfatterne av «Vi som styrer Norge» om sitt møte med de to offiserene, da ikke navngitt. Det skal han ikke få dø i synden for!

På side 24 får vi av Jacobsen altså høre om «Norviks lite gloriøse fortid i Stortingets protokollkomité.» Hva var det? Det høres nærmest ut som en sammenhengende periode av slendrian og skandaler. Først når vi kommer til side 109 får vi vite hva Jacobsen mener. Det «lite gloriøse» var at Norvik i 1964 var fraksjonsord fører for mindretallet i Protokollkomitéen (Norvik og Per Borten) som reagerte på at Ola Evensen var blitt ansatt som sikkerhetsinspektør og dermed kontrollør av E-sjefen Vilhelm Evang. Evensen hadde vært motdagist i likhet med Evang, han var (selv ifølge Jacobsen) fjernt fra å oppfylle de formelle krav stillingen var utlyst med, han var partifelle og nær venn av Evang og han var kun innstilt på tredjeplass av sjefen for Hæren, men ble likevel ansatt av sin svoger, forsvarsminister Gudmund Harlem (også motdagist og Gro Harlem Brundtlands far). På førsteplass i Hærsjefens innstilling sto den krigsskoleutdannede major Olaf Knutsen og på annen plass senere sjef for E- og S-skolen, daværende major Nic. Dons.

Denne eklatante parti- og familieansettelse med forbigåelse av to velkvalifiserte offiserer blir av Jacobsen fremstilt som det eneste gode og riktige. Da Knutsen senere selvsagt klaget til protokollkomitéen – som var hans selvsagte rett og hjemlet i etablerte rutiner – og fikk medhold av et ikke-sosialistisk mindretall (men ble nedstemt av det sosialistiske flertall), blir dette hos Jacobsen til «forsøk på torpedering» av Evensen, og deretter til «en lite gloriøs fortid» for Erling Norvik, som altså kun hadde gjort sin jobb og tatt et standpunkt som for de fleste andre vil regnes som velbegrunnet. Er dette fortsatt «et glitrende eksempel» på «analytisk og lidenskapsløs» journalistikk av Jacobsen, Stanghelle?

Norvik bringes også inn i forbindelse med at bl.a. Høyre gikk mot å innvilge billighetserstatning til Ingeborg Lygren i 1968. Det kan man mene hva man vil om, og praksis for billighetserstatninger er antakelig utvidet siden, men det har aldri vært slik at noen som har vært mistenkt og fått sin sak henlagt ut fra bevisets stilling, enn si frikjent, har noe umiddelbart krav på erstatning. Dessuten var det sider ved Lygren-saken som Jacobsen burde kjenne som ihvertfall i 1968 absolutt forble meget urovekkende!

Jacobsen konstaterer imidlertid at Høyre da var på «feil side», og setter det i sammenheng med Høyres engasjement for å få oppklaring av overvåkingssakene i vår tid. Begge dele skal være bevis for den store konservative konspirasjonen mot Vilhelm Evang, Trond Johansen, Ap osv. Men Jacobsen kommer i skade for å forsnakke seg

«Sist Høyre var på feil side var i 1968 …»

Sist? Jacobsen klarer altså ikke å plassere Høyre i sin konspirasjonsteori mellom Lygren-saken i 1968 og ‘Vi som styrer Norge’, Ramm/Setsaas-sak etc. i 1993 – over 25 år!

Realiteten er selvsagt, som alle observatører vet, at Høyre var solid støttespiller for alle de hemmelige tjenestene og ikke øynet hva som etterhvert utviklet seg før det kom enkelte advarsler på 70- og 80-tallet, men likevel valgte å forsvare dem mot alle angrep inntil det i 1993 ble for mye – akkurat som vi selv og 99% av landets forsvarsvennlige majoritet hadde gjort nesten like lenge! Før dette var det kun venstresiden ved Jacobsen/Sjues eget AKP(m-l) og tidvis SV som deltok i det «konservative komplott». Bare dette faktum skulle være nok til å sette hele Jacobsens hovedteori i sitt rette lys.

Tror Jacobsen at folk ikke har hukommelse? Når man forstår at den partipolitiske forbindelse må tas vekk, koker det hele ned til den gamle og velkjente historien om motsetninger mellom Bryhn i POT og Evang i E-staben.