Den 20. oktober 1981 – rett etter regjeringsskiftet – ble justisminister Mona Røkke orientert av POT-sjef Gunnar Haarstad om det som da var blitt en meget sterk spionmistanke mot byråsjef Arne Treholt. 24. oktober ble statsminister Kåre Willoch og utenriksminister Svenn Stray orientert av Haarstad.

Arne Treholt var en kjent ung og lovende Ap-politiker med gode kontakter og mange venner, ikke minst i media. Treholt var en de fremste fanebærere for venstresiden i Ap og hadde vært Jens Evensens protege bl.a. som statssekretær i Jens Evensens midlertidige havrettsdepartement. Han var sjarmerende og talefør, og var generelt godt likt i de fleste leire. Det eneste som forundret mange, var hans åpenbare hat til USA og alt amerikansk, selv om han langt fra hadde noen profil som en sosialistisk puritaner, hvilket ikke minst var blitt observert av venner og bekjente på besøk hos Treholt under hans tjenesteopphold i «The big apple».

Arne Treholt er født i 1942 og tok artium i 1961. Han tok endel deleksamener ved Universitetet i Oslo (statsvitenskap, sosialøkonomi og politisk historie) 1963-66. Han var lærer 1962-65 og journalist i Arbeiderbladet 1966-71. I 1971 fikk han ansettelse som vit. ass. på Norsk Utenrikspolitisk Institutt, og fikk herfra et spesialoppdrag som konsulent for Utenriksdepartementet i 1972. NUPI ble således et springbrett til UD, der han kom inn på aspirantkurset i 1973 (vanligvis kreves embetseksamen for å komme inn på aspirantkurset). Han fullførte imidlertid ikke kurset fordi han da Jens Evensen ble handelsminister i 1973 ble hans personlige sekretær (den tredje politiske stilling i departementet). Evensen tok ham så med seg da han etablerte sitt Havrettsdepartement for å starte grenselinje- og «gråsone»-forhandlingene med Sovjet i 1974. I 1976 fikk han opprykk til statssekretær i Havrettsdepartementet. Han ledsaget alltid Evensen i forhandlingsmøtene helt frem til den såkalte midlertidige fiskeriordningen i Barentshavet («gråsoneavtalen») ble inngått (og kritisert sterkt av alle andre partier for å gi Sovjet for store fordeler). Fra 1979 til han kom tilbake for å stille på Forsvarets høyskole høsten 1982 var han konstituert ambassaderåd ved Norges faste delegasjon til FN. Etter høyskolen ble han som kjent byråsjef før han ble arrestert.

To ting ble klart for Willoch og justisminister Mona Røkke som var de første til å bli orientert: Avsløringen av Treholt ville kunne bli en enorm belastning for Arbeiderpartiet, som i alle år hadde tatt alt for lett på den aktivitet det man kalte «Gerhardsens barn» hadde drevet med; et slags selvbestaltet pjolterdiplomati med Sovjet-unionen gjennom hyppig og jovial nærkontakt med sovjetiske og øst-europeiske miljøer som selvsagt var fulle av KGB-foIk; og dernest at Treholt ville kunne nå de store høyder i norsk samfunnsliv hvis han ikke ble avslørt. Og verre: De ble fortalt at hvis Treholt og hans oppdragsgivere fikk mistanke om mistanken uten at fellende bevis foreslå, at han ville kunne bli lagt «på is» som spion til alt gled over, slik at han kunne aktiveres igjen på nye høye plan i statsstyret eller diplomatiet.

Den siste problemstillingen ble etterhvert til en stor nøtt for Willoch-regjeringen. I mai 1982 presenterte forsvarsminister Anders Sjaastad regjeringen for en søknad fra Forsvarets Høyskole om sikkerhetsklarering NATO Cosmic Top Secret (Strengt hemmelig) for Arne Treholt. Det var et uhyre vanskelig dilemma. Det hadde angivelig funnet sted en tabbe i Utenriksdepartementet. Tjenestemenn som ikke visste om spionmistanken hadde tilbudt Treholt en plass på Forsvarets Høyskole. Det var for sent å snu, nettopp fordi man da ville vekke mistanke på et for tidlig tidspunkt. Fellende bevis forelå ikke. Men på Høyskolen ville Treholt få tilgang på mange av Norges aller mest hemmelige informasjoner, vitale for landets forsvar. Disse ville bli kompromittert, og regningen kunne bli høy. Men det var farligere å risikere en spion i dvale, mente Sjaastad, med støtte fra utenriksminister Svenn Stray, justisminister Mona Røkke, departementsrådene og forsvarssjef Sven Aage Hauge. Likevel kunne Forsvaret ikke utstede sikkerhetsklarering for Treholt ut fra foreliggende instruks. Det måtte regjeringen beslutte selv. Og slik ble det. Treholt gikk sin tid på Forsvarets Høyskole og fortsatte å overlevere hemmelig informasjon til KGB, men nå var det meget mer alvorlige saker enn før.

Den 20. januar 1984 sendte NTB ut en melding om at POT hadde arrestert en byråsjef i UD, siktet for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Redaksjonene la seg langflate for å finne ut hvem det var. I Arbeiderbladet visste de råd: Ring til Arne, han vet sikkert hvem det er! Det var effektiv journalistikk. Svaret var klart før journalisten rakk å si et ord, for telefonen ble ikke besvart av Arne Treholt, men av en politimann fra overvåkingspolitiet.

Treholt ble dømt til 20 års fengsel, som en mye større spion enn før han kom inn på Høyskolen.

I ettertid ble saken meget ubehagelig for Willoch-regjeringen, som måtte forsvare seg mot alle slags angrep for å ha forlist flere års forsvarsbudsjetter eller «femti milliarder kroner»¹. I praksis ble dette en glimrende avledning av den debatt om Ap og «Gerhardsens barn» som ellers ville kommet opp. Svarteper var overført fra Ap til Høyre. Noen hadde maktet å legge tauet rundt både Willoch-regjeringen og Treholt! To fluer i ett smekk.

Vi har arbeidet med denne saken i flere år, og er kommet frem til at dette dessverre ikke var noen tilfeldighet. Ap hadde tapt valget og mistet mye terreng under høyrebølgen frem til 1981. Partiet slet med interne problemer og maktkamp. Willoch-regjeringen ble «ledet inn i øvelsen» av «den fjerde tjeneste» som nettopp fikk marsjordre for å hindre en ny og meget alvorlig politisk belastning for Ap. Forholdene i UD var slett ikke så slepphendte som det ble hevdet. Tvert imot måtte det mye ekstraordinære håndgrep til for å hindre at rutinene tidlig nok avverget ulykken.

Under arbeidet med denne boken og selvsagt også med Treholt-saken har vi måttet evakuere to leiligheter som etterhvert ble for kompromittert av alle slags overvåkingsutstyr. Overvåkerne har dessverre hatt alle muligheter til å oppdage hva vi arbeidet med, og ta sine forholdsregler. La oss si det slik at vi ikke ble overrasket over at Treholt-saken var det viktigste tema da Alf R Jacobsen kom ut med sin bok «Mistenksomhetens pris»² noen måneder før denne boken kommer ut, og at han i denne boken lanserer en ny versjon av Treholt/Høyskole saken som har til hensikt å klistre Svarteper enda sterkere til Høyre enn før, og enda fjernere fra Ap enn før. Vi tar oss av denne boken og denne versjonen i neste underkapittel. Det vil vise at Jacobsens versjon er helt udokumentert og uholdbar på alle punkter, og sammenrasket i full fart som fremstillingen bærer preg av. Konklusjonen later til å ha kommet lenge før argumentene ble funnet. Men på enkelte punkter gir han ufrivillig noen få bidrag som hjelper oss til å bevise enda klarere hva som virkelig skjedde.