Før vi gir oss inn på svaret, må vi redegjøre for dette spesielle kontoret i UD.

Alle departementer har sine etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetsfolk i huset. De har også alle tilsvarende funksjoner/oppdrag. Departementene er meget utsatt for alle slags spionasje og sikkerhetsproblemer, og alle som arbeider i departementene er orientert om hvem de skal henvende seg til i sikkerhetsspørsmål. Et departement er også – ved siden av avlytting – en ytterst viktig informasjonskilde (for «Humint») på grunn av alle de forvaltningssakene, møtereferatene, reisereferatene osv som passerer daglig. Ved å motta kopier av bestemte typer notater og ekspedisjoner får man her førstehånds informasjon. Endel saker er av en slik karakter at ingen andre enn saksbehandlerne skal ha adgang til dem. Vi vet ikke hvordan informasjonsflyten i ulike sakstyper er innenfor det enkelte departement, men tipper at det er en nokså uensartet og slapp praksis. I virkelighetens verden har alle som sitter innenfor et departement rik anledning til å se det meste, unntatt det som er underlagt helt særlige sikkerhetsregler – og da trekkes gjerne sikkerhetsfolkene inn av den grunn.

Disse medarbeiderne er såvidt vi vet alltid plassert i Administrasjonsavdelingen og som regel rekruttert fra eller utlånt fra E- eller S-staben eller POT.

Kontoret for Sikkerhet, Samband og Beredskap (SSB) i UD’s Administrasjonsavdeling fikk sin nåværende form i 1977 som følge av Georg Kristiansens omorganisering av dette kontoret. Da mistanken mot Gunvor Galtung Haavik kom opp ultimo 1976 (Haavik-saken hadde nær sammenheng med Lygren-saken og U-2) ble daværende OECD-ambassadør Georg Kristiansen i all hast tilbeordret som utenriksråd¹. Han var krigsskoleutdannet i London og Jens Chr. Hauges mann. Han hadde i en årrekke vært medlem av koordineringsutvalget for Etterretnings-, Overvåknings- og Sikkerhetstjenestene og sjef for Politisk avdeling i UD. Kristiansen, som hele 50-, 60- og 70-tallet hadde arbeidet med Aps hemmeligheter, samarbeidet med de hemmelige tjenester og dels sittet i lederfunksjoner i så henseende, var nå den best egnede utenriksråd for Ap.

Han bygget opp SSB som sentral for omfattende overvåking og intern etterretning i UD etter at det i Haavik-sakens kjølvann straks kom opp sterke mistanker om en større spion, og som et dynamisk liason-kontor til Sikkerhetsstaben, POT og Trond Johansen i E-staben, og da selvsagt også for Tronds «separate opplegg». Vi antar det var nettopp Trond Johansen som kom på idéen om Kristiansen som ny utenriksråd.

Deretter foresto Georg Kristiansen UD’s egen etterforskning i Treholt-saken som altså startet senest 3. januar 1978 da Haarstad orienterte Frydenlund og Kristiansen (og Trond Johansen!).

Sjefen for SSB var byråsjef Olav Lilleløkken (f 1923) som kom til UD som konsulent i 1971. Han var befalsutdannet i London, hadde Krigsskolen og Hærens Stabsskole i Norge samt omfattende militær utdannelse fra USA. Etter annen tjeneste i Forsvaret var han fra 1967 kontorsjef i Forsvarets Overkommando/Sikkerhetsstaben. Han kom til UD som konsulent II i 1971 og ble byråsjef og sjef for SSB i 1977².

Spesialrådgiver Knut Finstad (f 1920) hadde bl.a. Statens politiskole, E-stabens russiskkurs og ulike kurs i sikkerhetstjeneste. Han var ved Oslo Politikammer 1948-1966, unntatt 1962-64 da han var kansellist ved Moskva-ambassaden. Han var i Forsvarets Overkommando/Sikkerhetsstaben som konsulent 1966-78, og tjenestegjorde i denne perioden også et par år i Moskva (1970-71). Konsulent i SSB fra 1978.

Konsulent Martin Flølo var sambandsutdannet i Luftforsvaret og tjenestegjorde i E-staben 1972-77, da han ble ansatt som konsulent i SSB.

Hvilken sentral rolle dette kontoret har fremgår bl.a. av en reportasje i Arbeiderbladet³:

«SAMARBEID MED HYSJ-FOLK; Den militære etterretningstjenesten har sammen med overvåkingspolitiet hatt et tett og intimt samarbeid med Norges Eksportråd helt siden Rådet ble opprettet i 1945.

Stillingen som viseadm. dir. i Norges Eksportråd har opp gjennom årene også vært identisk med stillingen som sikkerhetssjef i rådet.

l forhold til det sistnevnte har vedkommende hatt SSB-staben … i UD som sin overordnede. Ved flere anledninger har hysj-hysj-tjenesten spilt en svært så aktiv rolle ved ansettelser, oppsigelser og strategiplaner i Eksportrådet.

Tidligere vise-adm. dir. Per Aarstad, som gikk av i 1987 og som fikk med seg den største fallskjermen i Eksportrådets historie, er en av dem som har hatt denne dobbeltrollen.

Som rådets sikkerhetssjef sto han i alle år under kommando av byråsjef Olav Lilleløkken og spesialrådgiver Knut Finstad i SSB. Begge disse jobbet den gangen i UD for overvåkingspolitiet⁴ …»

Dette kontoret ble av utenriksråd Georg Kristiansen fra 1977 satt så sterkt opp med folk med sikkerhets- og etterretningsbakgrunn at det kunne være et effektivt organ i den spionjakten innen UD som man allerede hadde erfaring for gjennom Haavik-saken, og som nå skulle kjøres for fullt med de nye mistankene. Riktignok hadde Kristiansen lovet å holde de nye mistankene for seg selv, herunder spesielt Treholts identitet, men det virker naivt å tro at han satte opp dette kontoret for å holde det i uvitenhet. Det er all grunn til å tro at Georg Kristiansen har gitt sine private orienteringer til SSB.

Det er enda mer grunn til å anta at SSB-kontoret er blitt informert og dirigert fra annet hold, nemlig fra Trond Johansen, som også har hatt dette som «sitt» kontor i UD, ikke minst etter anvisning fra den «nære venn» Knut Frydenlund. Det er også opplagt at Trond har sørget for å holde seg informert om utviklingen på alle tilgjengelige måter, også gjennom SSB.