Flere kilder¹ beskriver den underlige kontakt som lenge pågikk mellom Knut Frydenlund, Trond Johansen og Arne Treholt i form av «kaffemøter» på en av kaféene i Vika nedenfor Victoria Terrasse. De fleste har antatt at dette var en slags konspirasjon mot Jens Evensen eller at de ihvertfall hadde til hensikt å føre litt oppsyn og kontroll med først Handelsdepartementet og siden Havrettsdepartementet og de følsomme felles interesser disse hadde med UD.

En langt mer interessant teori som også kan forklare denne kontakten lanseres av Bengt Calmeyer i «Forsinket oppgjør»²:

«En annen sak er i hvilken grad Treholts politiske foresatte kjente til, eventuelt hadde oppmuntret til kontakt med russerne/KGB.

En del i den indre krets er for eksempel ikke i tvil om at havrettsminister Jens Evensen i sterkere grad enn det som kom frem under saken, kjente til Treholts gode kontakter med Gennadij Titov i Oslo-perioden (1972-76).

Det er også klart at utenriksminister Knut Frydenlund var interessert i Treholt som en uoffisiell link til russerne. Tidligere hadde Herman Pedersen i Arbeiderbladet … med sine gode og autoriserte forbindelser med russerne, blant annet til presseattachéen Vadim Makarov, på mange måter fungert som liaison mellom russerne og utenriksminister Knut Frydenlund på syttitallet. Frydenlund mente det var viktig å opprettholde en nær og uforbindtlig kontakt da Pedersen gikk tilbake i diplomatiet. Arne Treholt kom i en periode på mange måter til å spille den samme link-rollen og hadde den samme ryggdekning som mange andre tydeligvis hadde, i Trond Johansen, Frydenlunds gode venn, rådgiver og seksjonssjef i Etterretningsstaben.

Enda mer påfallende enn Einar Førdes taushet om sine kontakter … var derfor Jens Evensens og Knut Frydenlunds taushet om hva de hadde kjent til, eventuelt oppmuntret til, og faktisk også fått vite under hånden og privat fra nettopp Arne Treholt.»

Dette er mildt sagt oppsiktsvekkende opplysninger. I praksis dyrket altså Trond Johansen og Knut Frydenlund Treholt som en slags agent på egen hånd for å fortsette den naive russiskvennlige virksomheten som i sin tid ble drevet av Einar og Werna Gerhardsen og Andreas Andersen, i begge tilfelle på siden av alle faglige instanser, regler og ansvarsforhold, og i realiteten bare godkjent på Aps egne lukkede topp-kanaler.

Johansen/Frydenlund drev denne leken uten i samarbeid med de som hadde ansvar for kontraspionasjen, nemlig POT – eller Sikkerhetsstaben for den saks skyld. Etter hvert som spionmistankene mot Treholt ble sterkere ut over på 70-tallet, og Johansen/Frydenlund visste at de selv var med på å styre ihvertfall en del av den aktiviteten som ga grunnlag for mistankene, måtte de også forstå at de på egen hånd i realiteten styrte en privat mulig dobbeltagent. De trodde nok de hadde full kontroll, men i virkeligheten var dette en farlig lek, som altså eksploderte rett i ansiktet på Trond & Co da det ble klart at deres agent i virkeligheten var spion for russerne.

I mellomtiden har de selvsagt avfeiet alle motforestillinger mot Treholt, herunder nektelsen av sikkerhetsklarering, i den tro at de «de uinformerte haukenes» skepsis bygget på observasjoner av en virksomhet Trond Johansen og Frydenlund selv hadde autorisert og «visste» var bonafide. Derved har de altså medvirket til å slippe Treholt lenger og lenger inn i spionens sfære.

De visste også at Gennadij Titov ikke var noen smågutt, men hadde med hele KGB-apparatet i ryggen og adskillig profesjonalisme i å «fange inn» og snu folk som manglet kunnskap om den russiske spionrekrutteringens psykologi og infamiteter. Like fullt lot de ham løpe linen ut.

Opplysningene stemmer også forbløffende med at Arne Treholt ble plassert på NUPI rett fra journalistjobb i Arbeiderbladet. Som dokumentert i kap. 24.10, skjedde det lite på NUPI uten Trond Johansens medvirkning. Trond Johansen må således i 1971 ha hatt full tillit til Treholt og sett ham som en potensielt nyttig medarbeider til tross for at han helt sikkert har kjent til POTs mistanker fra 1970. Litteraturen om Trond Johansen, særlig Alf R Jacobsens «Mistankens pris» kommer stadig tilbake til at Trond hadde et langt mer avslappet forhold til dette tema enn POT.

Og med det samme: En agent ansatt i UD og styrt nærmest privat i regi av en utenriksminister fra Ap og en underordnet seksjonssjef i E-staben i strid med alle instrukser og ansvarsforhold – kan man komme nærmere «den fjerde tjeneste»?

En observasjon i Calmeyers bok en side tidligere – tolket annerledes av ham i boken – kommer i nytt lys på denne bakgrunn. Det gjaldt en samtale Calmeyer hadde med Einar Førde i 1984 med bakgrunn i at Calmeyer var fortørnet over at det ikke ble reist forslag om Riksretts-tiltale mot regjeringen Willoch³:

«Jeg tok opp spørsmålet om grunnen til Arbeiderpartiets unnfallenhet på bakgrunn av blant annet Willoch-regjeringens klart ulovlige sikkerhetsklarering av den spionsiktede. Førde var pint. Han nøyde seg med å gi en smule moralsk støtte for at jeg i Arbeiderbladet hadde tatt opp mer tvilsomme sider ved Treholt-saken. Han og partiet kunne ingenting gjøre. De var bastet og bundet lot han meg forstå: – Vi vet jo ikke hva slags bumerang som kommer hvis vi gjør politikk ut av dette.»

På dette tidspunkt hadde selvsagt Førde som nestformann i Ap deltatt i samtaler på topplan om den kommende «oppvasken» etter Treholt-arrestasjon en og en eventuell fellende dom. Da er han tydeligvis blitt informert om en eller annen tvangssituasjon og en mulig «bumerang»-effekt. Ironisk nok har Calmeyer kanskje skrevet om begynnelsen av bumerangen på neste side i boken – han har bare ikke sett observasjonene i sammenheng! – og derfor feiltolket dem som en politi/politikerprovokasjon. Men man kunne ikke stole på at han ville fortsette å overse sammenhenger. I 1984 fikk således redaktør Calmeyer – som ikke bare hadde lang fartstid i Arbeiderbladet, men som også var mangeårig observasjonspost til det hemmelige Ap-Norge fra Per Monsens og Rolf Gerhardsens tid i avisen, fikk i denne sammenheng først henstillinger om å ligge unna, så et muntlig og så et skriftlig skriveforbud ifb med Treholt-saken av avisens redaktør Per Brunvand. Calmeyer oppfattet tydelig at Brunvand i så henseende var presset ikke bare innenfra, men også utenfra⁴:

«Det var rent vondt å se hvordan Brunvand vred seg i situasjonen …

Brunvand hadde aldri tidligere forsøkt å innskrenke min adgang til spaltene»

Vi tillater oss å formode at fornavnet til «hr. utenfra» var «Trond»!

Istedet ble en yngre journalist, sågar en som hadde konvertert fra Unge Høyre til Arbeiderpartiet etter en periode som hvalfanger, nemlig Harald Stanghelle, satt på Treholt-saken. Han var forlengst «sikkerhetsklarert» for Treholt-saken av Trond og Arbeiderbladets redaktør. I 1983 ble han som journalist i Arbeiderbladet den eneste journalist som ble innvilget audiens og intervju hos den da fortsatt topp-hemmelige Trond Johansen (se kap. 19 om Stanghelle). Stanghelle hadde tidligere hatt jobb som presseassistent i Libanon, der han like før han dro hjem såvidt traff Iver Frigaard som kom til UNIFIL i mars 1980.

Årsak for utskiftningen: Calmeyer gravde for meget. Han var kommet opp med hvordan Trond Johansen og Knut Frydenlund benyttet seg av Treholt mens spionmistanken vokste seg til andre steder (POT/Youngstorget). Calmeyer ville ikke gi seg før han fant ut hvorfor Ap vek tilbake for riksrett mot Willoch. «Noen snakket sammen» og fryktet at han ville finne svaret. Skriveforbudet er det beste bevis på at han så langt var på rett spor. (At Stanghelle aldri forsøkte å finne tilbake til dette sporet er et annet «godt tegn».)

Calmeyer er såvidt vi vet den eneste journalisten som oppdaget en bumerang og som så virkningene av den. Dessverre ble han tatt av saken i Arbeiderbladet da han ellers sikkert før eller siden ville ha oppdaget hva bumerangen var.