La oss raskt rekapitulere det vi vet: Trond Johansen og Knut Frydenlund hadde brukt Treholt som en slags privat agent for sin egen, private gren av «den fjerde tjeneste» inntil de i 1975 må ha fått kalde føtter og medvirket til at Treholt ikke ble sikkerhetsklarert. Informasjonen om denne nektelsen ble imidlertid holdt på meget indre kanaler i FO/S og UD inntil det var blitt for sent i 1982. Etterhvert som POT nærmet seg Treholt som spion ble saken stadig mer alvorlig for de to, og Trond må ha fulgt med nærmest fra dag til dag.
Offisielt fikk Frydenlund og hans departementsråd Georg Kristiansen vite om mistanken mot Treholt og noen til i 1978. POT var hele tiden opptatt av å holde mistanken på meget snevre kanaler. Dette ble bl.a. benyttet til å holde utenfor statssekretærene Eivinn Berg i UD og Oddmund Hammerstad i FD. Begge kunne ha bidratt til et helt annet saksforløp hvis de hadde visst. Dette ble også benyttet av UD som «forklaring» på at Treholt ble forespurt om Høyskole-plassen og godtok denne før POT fikk kjennskap til det og fikk reagert. Da het det at administrasjonen i UD – fra den aktuelle konsulent til ekspedisjonssjefen – dessverre ikke var orientert om spionmistanken og derfor ikke hadde noen grunn til å fravike en «ordinær» utvelgelsesprosess.
Det som den daværende utenriksråd Kjell Eliassen, etterfølger etter Georg Kristiansen fra juni 1980, underslo for POT og Haarstad i denne fasen, var at prosessen slett ikke var ordinær. Da den «lille biten» informasjon om klareringsnektelsen i 1975 som gjorde den helt ekstraordinær dukket opp, utløste dette annen dramatikk som gjorde at ingen trakk denne konklusjonen før vi gjør det nå.
Det ekstraordinære ved dette – som vi har beskrevet i stor detalj foran – kan egentlig kokes ned til to setninger: SSB-kontoret skal alltid konsulteres i utnevnelsessaker; det er bl.a. det det er til for. SSB visste om klareringsnekten (og sannsynligvis om spionmistanken), og fra det øyeblikk – uansett når – SSB ble konsultert ville saken normalt stanset.
Fra POT ble oppmerksom på saken til den var endelig avgjort av UD, ble samme utenriksråd tryglet og bedt av POT om å finne en løsning. Eliassen avviste alle forslag. Haarstad beskriver prosessen detaljert og påpeker manglende kreativitet fra Eliassens side og antyder dessuten en god porsjon vrangvilje.
Flere år etterpå dukket et annet stykke «liten informasjon» opp. Det var en annen, vel kvalifisert kandidat som kunne ha vært innstilt foran Treholt, men Eliassen prioriterte en intern regel i UD-byråkratiet om ikke å gi forhåndsløfter om stilling ved tilbakekomst foran det katastrofale for Norges sikkerhet ved å la Treholt komme inn på Høyskolen. Eliassen unnlot sågar å opplyse om denne andre kandidaten og foreslå at han ble informert og bedt om å samarbeide. Det viser seg (se Underlands uttalelser foran) at den andre kandidaten aldri kom frem i rettssaken, hvilket tyder på at denne informasjon heller ikke ble gitt til POT eller regjeringen. Dette er i så fall mildt sagt ubegripelig opptreden av Eliassen, og ihvertfall tjenesteforsømmelse (vi vet dog ikke når Stray ble informert om kandidat nr. 2).
To små puslebiter som ingen har vist særlig oppmerksomhet unntatt avdøde Gunnar Haarstad, og da bare den ene, før vi har satt dem på plass nå, river ned hele byggverket og teorien om en forståelig arbeidsulykke fordi rutinene fikk gå sin gang. Det var nettopp det de ikke fikk!
Hva og hvem var det som la seg opp i rutinene?
Noe må ha skjedd som fikk 1. kontor og dets overordnede til å tro at klareringsnekten fra 1975 bare kunne ses bort fra. Den eneste muligheten for det var at noen hadde fortalt dem at det allerede var avklart at Treholt nå ville få full klarering. Men det var ikke sant, jfr. S-sjefens uttalelser til Haarstad. Hvem serverte dem denne historien? Det er bare to muligheter: Utenriksråden selv, eller den korrekte instans i departementet for slike saker, SSB/4. kontor. Men utenriksråden kunne ikke gjøre det, for han skulle jo etterpå fortelle at han ikke visste om Høyskoleplassen, og at kontoret ikke visste om spionmistanken! Eliassen og 1. kontor kunne ikke ha drøftet saken i det hele tatt! Da gjenstår SSB – kontoret som ifølge Arbeiderbladet rapporterer til E-tjenesten og POT vedrørende Norges Eksportråd. I praksis tjenestenes kontor.
Og i denne saken i praksis Tronds kontor. Hvorfor? Fordi Knut Frydenlund forklarte kontoret at det var Trond Johansen som var hans personlige saksbehandler i spionsakene, og statsrådens representant i alle relasjoner til POT. Det er også den generelle beskjeden de har fått fra Georg Kristiansen. En slik beskjed virker på byråkratisk vis på et departementskontor, og overlever et regjeringsskifte inntil de får en annen beskjed. Og Tronds generelle maktaura fanget disse inn, som alle andre.
Konklusjonen må bli at Tronds motbrann ble tent ved at han instruerte SSB om å meddele 1. kontor at Treholt ville få sin sikkerhetsklarering, og at man bare kunne gå i gang med å spørre ham. Enten har SSB tilbakeholdt hele sikkerhetsnektelsen fra 1975, eller de har sagt at dette ikke lenger var noe problem, og ville bli ordnet glatt opp i.
Det var akkurat det som skjedde. Vi har fått sikker informasjon fra troverdig kilde om at SSB ga 1. kontor grønt lys for Treholt. Vi beklager at kilden ikke kan oppgis – av naturlige grunner. Derfor presenterer vi våre resonnementer – basert på åpne kilder – som entydig pekte i denne retning før vi også fikk det direkte bekreftet.
Muligens har det vært nødvendig med ekstra fotarbeid for å få vekk andre gode søkere. SSB-kontoret kan forsåvidt ha vært i god tro i samtid, men ihvertfall senere må det ha gått opp for kontorets sjef, byråsjef Olav Lilleløkken, at det måtte være noe muffens. For hvordan kunne det ha seg at det var avklart at Treholt ville bli klarert, når hverken UD-ledelsen eller FO/S på det tidspunktet kjente til opptakssaken?
Like før nyttår 1992 – 10 år senere, og akkurat i den tiden den ene etter den andre av ubehagelige overvåkingssaker og etterretningssaker var begynt å røre på seg (se en beskrivelse av dette klimaet i kap. 25.1.1), ble Lilleløkken funnet skutt og drept. Konklusjon på etterforskningen: Selvmord.
Den som ble skikkelig tatt ved nesen under UD’s behandling, var byråsjef Leif Erling Halvorsen i 1. kontor. Det var nok han som fikk den fatale meldingen fra Olav Lilleløkken. Bortsett fra et opphold i Havanna på 50-tallet hadde han hatt en usedvanlig grå og kjedelig UD-karriére. Som plaster på såret ble han året etter utnevnt til generalkonsul i fargerike Hong Kong der han ble hele sin gjenværende tjenestetid. Også behagelig langt borte dersom noen skulle stille nærgående spørsmål.
Det er interessant å merke seg at underdirektørstillingen sto ubesatt i de kritiske dagene, og at man skyndte seg med å få frem innstillingen før den nye underdirektør Sven Knudsen var kommet i normalt arbeide. Hva som har skjedd med og rundt ekspedisjonssjef Roald Knoph vet vi ikke. Han hadde kanskje ikke stort annet å gjøre hvis han ble meddelt at SSB hadde gitt sin velsignelse – og kanskje anbefaling. Det kan ha blitt hintet at dette var noe de og de krefter ønsket som en slags test. Selv om Knoph ikke visste om spionmistanken, visste han jo at det pågikk en spionjakt. Han var tross alt det linjemessige mellomledd mellom SSB og utenriksråden.
Hva så med Eliassen? Han har like sikkert blitt forledet til å spille på lag i den perioden hans rolle var avgjørende. Hvorfor? Svaret er nok å finne i samtalene med hans forgjenger, utenriksråd Georg Kristiansen, som forlot UD da det trakk opp til ikke-sosialistisk valgseier. Kristiansen er en av gamlegutta til han Trond, se f.eks. i kap. 3.
Kristiansens beskjed til Eliassen har nok vært å holde seg til Trond og SSB i alle sammenhenger. Beskjeden fra Trond/SSB har nok vært at han skulle holde seg i ro og ikke foreta seg noe som helst. I en krysspress-situasjon var nok dette også det enkleste.
Og hva med forsvarssjef Hauge? Også på Tronds lag. Det finnes ingen annen forklaring på hans passivitet. Bakgrunnen er beskrevet foran.
Videre: Hva var forklaringen på at det var så lite oppmerksomhet rettet mot UD-behandlingen, unntatt det lille blaff? Hvorfor har ingen tidligere gått inn på konsekvensene av «de to små biter informasjon» som ble holdt tilbake lengst mulig?
Svaret er enkelt: Da angrepene ble rettet inn mot regjeringen ble den helt avhengig av hjelp, støtte og beskyttelse fra sitt embetsverk. Til dags dato har den ikke-sosialistiske siden følt seg i forsvarsposisjon og på samme lag som UD, Forsvaret, E-tjenesten og POT – i denne saken. Ingen på denne siden av politikken har hatt interesse av å se kritisk på sine allierte.
Men ingen hadde interesse av det på den andre siden heller – fordi de visste hva som ville komme frem!
Dette er også forklaringen på Bengt Calmeyers mange store spørsmålstegn: Hvorfor i all verden ville ikke hans eget parti ha Riksrettssak mot Willoch-regjeringen? Naturligvis fordi en Riksrettssak med sitt store apparat av forsvarere og dommere med stor sannsynlighet ville gå adskillig dypere til verks enn de høringer som ble holdt i Stortinget. Og da ville sannheten kunne komme for en dag!
Ganske spesielt skulle man tro det lå godt til rette for en riksrettssak mot utenriksminister Svenn Stray, for det var i hans departement og under hans parlamentariske ansvar det sviktet i første omgang. Men selv om Stray i det daglige kan ta lett på sitt forhold til saksdokumenter og være lett å manipulere av byråkratiet (for når sant skal sies, kunne nok en mer dyptpløyende utenriksminister gitt sin statsminister mer early warning og kanskje i tide ryddet opp selv), er han ingen liten jurist og ville nok visst å finne det riktige forsvar – og da ville ihvertfall manipuleringen av hans underordnede kommet frem. Og hvem ville da stå i neste rekke for Riksrett?
Og nå forstår man jo også hvorfor Calmeyer måtte tas av Treholt-saken i Arbeiderbladet. Så ivrig som han var på Riksrett, kunne han kanskje klart å hisse opp en opinion for det? Eller tvert imot – han kunne komme til å grave så dypt at han selv – som ikke på noen måte er en person som noen gang har falt lett inn i rollen som partikanin – forsto ett og annet og skrev om det.