Utenriksråd Kjell Eliassen tiltrådte 9. juni 1980. Han hadde da vært ambassadør i Beograd siden 1977. Eliassen hadde befalsutdannelse i 1948 og cand. jur. i 1952, og ellers en ordinær karriere i UD. Siste stopp i UD før Beograd var som ekspedisjonssjef i Rettsavdelingen fra 1973. Han ble siden ambassadør i Washington fra september 1984.

Eliassen har opplyst at han først ble kjent med Høyskole-prosessen 15. mars 1982, da innstillingen fra administrasjonsavdelingen forelå. Ifølge den offisielle versjon var det først nå de to kritiske bitene informasjon møttes: Høyskoleopptaket og spionmistanken.

Som nevnt foran ble POT oppmerksom på forespørselen til Treholt 11. mars – på basis av POTs egen telefonavlytting. Vi minner om at Haarstad fant dette ikke bare bekymringsfullt, men også merkelig! I Haarstads bok heter det¹:

«Det var flere grunner til at vi ikke ønsket Treholt som elev på Forsvarets høyskole …»

Disse årsakene var – kort referert fra boken – de betydelige informasjoner han ville få; etterforskningsmessige problemer pga. vanskelige spaningsforhold og omfattende reiseprogram ved skolen og problemet med ikke å kunne informere berørte allierte om at de hadde en spion blant de besøkende nordmenn når de reiste i utlandet. Derfor konkluderte Haarstad:

«Det var viktig å få stoppet Treholts høyskoleopptak – og det hastet.»

Han ba sin nestkommanderende, politiinspektør Tore Johnsen, og politiinspektør Ørnulf Tofte om straks å sette seg i kontakt med utenriksråd Kjell Eliassen. Etter noen dager – ifølge Haarstad senest 15. mars – fikk POT kontakt med Eliassen. Da viste det seg at Treholt hadde akseptert tilbudet 12. mars². POT ba intenst om Eliassen kunne finne en måte å hindre opptaket uten at Treholt luktet lunten, men Eliassen viste aldri den minste kreativitet i dette oppdraget.

Et interessant punkt er at Eliassen senere (under bevisopptak for Høyesterett) hevdet at det var han som hadde orientert POT, og ikke omvendt.³ Haarstad regner med at denne uklarheten skyldtes at Eliassen var blitt informert 15. mars da han mottok innstillingen fra administrasjonsavdelingen (se nedenfor). Dette var samme dag som han møtte de to fra POT på et møte. De kom mao. hver for seg med samme, nye informasjon. Men det står fast at det var POT som ba om møtet. Derfor vet vi ingenting idag om når Eliassen hadde hatt til hensikt å informere POT.

Hele tiden var det kun det at de som arbeidet med Høyskole-saken ikke visste om spionmistanken som ble brukt som unnskyldning for «arbeidsulykken». Først i mai ble Haarstad kjent med klareringsnektelsen av 1975. I alle årene imellom hadde Haarstad trodd at klarering ble gitt til tross for POT’s advarsler, sikkert fordi Treholt bare fortsatte å bli utnevnt til nye posisjoner. I denne fasen kom derfor dette temaet ikke opp i samtalene. (Denne utrolige mangel på kommunikasjon mellom tjenestene i en slik sak må i seg selv være et tankekors.)

Eliassen hadde kjent til spionmistanken helt siden han tiltrådte og hadde selvsagt gjennomgått Treholts bakgrunn grundig sammen med SSB. Naturligvis visste han om klareringsnektelsen av 1975.

Legger man til grunn Eliassens opplysning om at han første gang fikk vite om Treholts Høyskole-kandidatur 15. mars 1982 gjennom innstillingen til embetsmannsrådet, var det der og da og bare hos ham at informasjonen om spionmistanken møtte informasjonen om Høyskole-kandidaturet – i tillegg til hos POT noen dager før, som Eliassen fikk vite senere samme dag.

Legger man videre til grunn normale forhold rundt Eliassen er det opplagt at synet av innstillingen måtte sjokkere ham grenseløst. Han hadde selv påtatt seg ansvar overfor POT for at Treholt senere skulle geleides inn i en kontrollert ny posisjon uten tilgang på for sensitivt stoff. Samtidig måtte det umiddelbart gå opp for ham at Treholt som spionmistenkt aldri ville komme inn på Høyskolen. Treholt hadde vært nektet den nødvendige klarering én gang, og ville ihvertfall ikke få den nå. (At det ikke gikk slik er en annen sak og skyldes utelukkende at det i Forsvarssjefens stol satt en mann som kom til å spille et helt annet spill enn man skulle vente av en Forsvarssjef. Det er én stor unormal forutsetning; at Eliassen visste om det var også en.)

Normalt burde Eliassen nå forstått at han raskest mulig og med minst mulig bråk måtte skaffe Treholt en annen, akseptabel jobb og få den dødfødte Høyskole-plassen over i historien. Han skulle iverksatt en hektisk aktivitet. Med hele Norges sikkerhet og UD’s prestisje på sine skuldre, helt alene, skulle han nå ha handlet fast og bestemt.

Først skulle han sporenstreks ha tatt kontakt med 1. kontor for å finne ut hvor mye som var sagt til Treholt. Endel tyder på at han gjorde dette, og ble informert om at Treholt hadde takket ja. Senere er det blitt hevdet at Treholt også var fortalt at den andre søkeren hadde stilt de nevnte betingelsene. Såvidt vi kan se, sies det ikke noe sted at han var kjent med innstillingen. Det er også usannsynlig, fordi innstillingen ble avgitt fra saksbehandler 1. kontor og godkjent av byråsjef, muligens avdelingsdirektør og ekspedisjonssjef i løpet av dagen. Etter dette var det fortsatt tid for Eliassen til å holde møtet med POT. Det tyder på at innstillingen ikke kunne være klar før rundt lunchtider norsk tid (0600 New York-tid) men at Eliassen må ha fått den høyden et par timer senere, dvs. før kontortidens start i New York. Det er nesten umulig å tenke seg at noen kunne ha rukket å ha informert ham om innstillingen. Og så lenge innstilling ikke var avgitt, kunne alt skje: Nye kandidater, Aalbu kunne ha trukket sitt krav etc.

Eliassen skulle så ha instruert 1. kontor om å holde seg helt i ro og selv dratt ned til POT (hvis de ikke allerede var på vei, som de var) for å legge alle kort på bordet (herunder de andre kandidatene og klareringsnektelsen av 1975) og komme frem til den raskeste og beste handlingsplan.

Videre burde han forstått at klareringsnektelsen av 1975 selvsagt var noe både Treholt og KGB kjente til. Den gangen medførte nektelsen ikke at Treholt ble lagt på is – hvorfor skulle eksistensen av den syv år senere virke annerledes? Det var hans velkjente joviale omgang med russere som hadde medført nektelsen; en liten omkostning han forlengst hadde vennet seg til å leve med og som ikke hadde hindret hans karriere så langt. Tvert imot hadde han i Handelsdepartementet og ellers spøkt og ledd over haukene i POT, FD og FO/S som ikke forsto seg på diplomati. Den diplomatiske russerkontakten var ikke blitt mindre på 7-8 år, tvert om et greit dekke for spionvirksomheten, og det var ikke å vente at haukene skulle ha endret mening. Mao. måtte Treholt allerede ha forstått at det var henvendelsen om å få plassen som var unormal, og både han og hans føringsoffiser Titov ville allerede ha fattet mistanke om at det var en felle.

Både Treholt og Titov visste selvsagt også at det etter Haavik pågikk spionjakt i UD. Det skulle ikke mange kollegiale samtaler mellom Treholt og hjemmepersonell eller mottakelser i Drammensveien for å bli oppmerksom på det! Av åpne kilder kunne russerne se omorganiseringen av SSB. At «haukene» i POT, FO/S og FD sågar under en Høyre-regjering ikke slappet av, var ikke rart. Men særlig for Titov må det ha sett meget mistenkelig ut at en Høyre-regjering skulle oppheve klareringsnekten som Ap-regjeringen hadde innført! Det var det som luktet felle lange veier.

På det møtet som ble holdt med POT skulle Eliassen ha presentert dette resonnementet. Det gjorde han ikke, og POT hadde selv ingen mulighet for å utvikle det, fordi POT ikke visste om klareringsnektelsen. Tvert imot presenterte Eliassen det forløpne som normalt, og en tilbaketrekking av plasstilbudet som unormalt. Derfor kjørte hele problemstillingen seg fast i det unormale ved at tilbudet eventuelt ble trukket tilbake, og risikoen for at dette «unormale» ville vekke mistanke. Dette sporet klarte siden hverken POT eller noen andre å komme seg ut av. I FO/S og i Regjeringen var man fortsatt lenge uvitende om at det fantes en Høyskole-sak.

Ikke bare det. Eliassen burde også øyeblikkelig ha sett at det var en annen, eldre, mer erfaren og på alle måter mer kvalifisert søker – og informert POT om det. Det eneste problemet med ham var at han gjerne ville ha et løfte om å komme tilbake i samme byråsjefstilling. Det skulle ikke engang kreativitet til for å forstå at det ikke ville ta mer enn 5 minutter å sette denne solide embetsmannen inn i situasjonen og forklare hva han ville redde ved å trekke ved å trekke dette kravet tilbake. Intet hindret heller Eliassen i å gi ham alle slags underhåndsløfter, eller for den saks skyld å akseptere det meget moderate krav, selv om dette ikke var vanlig. Denne opsjonen ble heller ikke forsøkt, igjen fordi Eliassen holdt eksistensen av den andre søkeren for seg selv.

Det er ikke klart når Haarstad fikk vite om denne søkeren. Det fremgår av boken at det å bruke denne søkeren aldri ble drøftet mellom Eliassen og POT. Haarstad skriver selv i ettertid i sin bok⁴:

«Likevel mener mange, og jeg vil Ikke motsi dem, at det måtte ha vært mulig å komme seg ut av dette. Det var en annen og velkvalifisert kandidat som hadde sagt seg interessert, men som hadde satt visse vilkår for høyskole-opptaket, vilkår som normalt ikke aksepteres. Den situasjonen som forelå, var heller ikke normal, og hvis man underhånden hadde snakket med denne kandidaten, informert ham og fått ham til å trekke sine forbehold, kunne saken kanskje vært løst uten at det hadde virket påfallende.»

Her bør man merke seg uttrykksmåten: «Jeg vil ikke motsi dem.» Dette tyder på denne handlingsopsjonen ville kommet frem om Haarstad hadde hatt de nødvendige kunnskaper om de andre kandidatene. Dette fremgår av Aftenposten⁵:

«Treholts forsvarer under lagmannsrettssaken, advokat Ulf Underland, var inntil i går ikke kjent med at Treholt hadde hatt en konkurrent til elevplassen ved Forsvarets Høyskole … Ulf Underland var tilstede i lagmannsretten på alle rettsmøtene. …»

Når eksistensen av en annen kandidat ikke kom frem i retten, viser det at dette var en kunnskap som var svært begrenset i vårmånedene 1982, helt til Dagsrevyen fikk rede på det tre år senere. Det underbygges også av Aftenposten⁶:

«Utenriksminister Svenn Stray benektet igår at han tidligere skal ha sagt at det bare var en søker til høyskolen. Men konfrontert med at forsvarsminister Anders C. Sjaastad tidligere har sagt nettopp dette, svarte Stray: – Til hans forsvar vil jeg si at han antakelig ikke visste at det var flere søkere.»

Det interessante i denne sammenheng er at også dette tyder på at POT ikke ble informert om dette heller av Eliassen.

POT visste mao. hverken om klareringsnektelsen eller den andre kandidaten, de to forhold som ville ha gjort det svært enkelt å stanse opptaket den 15. mars 1982 og i flere uker etterpå, og var dessuten uforvarende penset inn på feil spor om hva som Treholt ville oppfatte som unormalt og mistenksomhetsskapende.

Dette var særdeles unormalt.

Hvis Eliassen hadde opptrådt normalt, ville det på et felles møte med ham og POT der alle var fullt informert raskt kommet opp flere ulike opsjoner:

1. Bygge på den gamle nektelsen som ikke ville forbause noen; ved at en fra avdelingen snarest mulig informerte Treholt i kollegiale former om at det rett og slett var gjort en liten feil; saksbehandleren visste ikke om den lille saken fra 1975, men SSB hadde nettopp gjort dem oppmerksom på det, og nå var det ikke tid tilbake. Ny, korrigert innstilling (trolig utsettelse) kunne ettersendes rådet samme dag eller senest dagen etter …
2. Ta kontakt med Aalbu som nevnt foran og få ham til å trekke tilbake sitt stillingskrav ved skriv datert samme dag. Ettersendelse av endret innstilling.
3. Skaffe ny, bedre kvalifisert søker på samme måte.
4. Forklare Treholt at man hadde sett på hele kabalen og funnet ut at man ikke hadde noen kvalifiserte folk ledige til å overta i New York, at man ikke kunne bruke hvilken som helst kald kriger i FN i disse viktige avspenningstider og tilby ham fast ansettelse i den stillingen han var konstituert i med et par års videre funksjonstid – så fikk evt. Høyskolen komme senere. (Treholt trivdes i New York og ville funnet dette meget attraktivt.)
5. Tilby Treholt en annen og bedre stilling i UD, f eks. i nedrustningskontoret eller annet sted der hans egenskaper og erfaringer ville være særlig nyttige.

De to siste punktene kunne sågar vært benyttet på et hvilket som helst senere tidspunkt før Treholt faktisk vendte hjem!

Disse punktene – og kanskje flere til – burde Eliassen lagt frem for POT som ulike alternativer for gjennomdrøfting. Sammen ville de nok da ha kommet frem til en fornuftig strategi som kunne spart Regjeringen for enorme problemer og landet for enorme utgifter og sikkerhetsrisiko. Men POT selv hadde ingen forutsetninger for å foreslå noe av dette selv uten kunnskap om sikkerhetsnekten av 1975 og Aalbus søknad, og uten nødvendig innsyn i UD ellers.

Vedr. pkt. 2: I samtid var den offisielle versjonen at UD ikke ville imøtekomme Aalbu’s ønske om å beholde stillingen. Senere har Eliassen forklart at det etter hans mening i alle fall var risiko for at Treholt ville fått mistanke om mistanken, og «bli lagt på is», nærmest uansett begrunnelse. Men Haarstad var av en annen mening, uheldigvis bare lenge etterpå når han fikk vite om den andre kandidaten. Og det var jo POT og Haarstad som burde få vurdere hva som ville få Treholt til å få mistanke! POT tryglet og ba Eliassen gang på gang om å komme med forslag til løsning, men ingen forslag kom.

Eliassen hadde ihvertfall hele tiden fra 15. mars til møtet i embetsmannsrådet skulle holdes 24. mars til å finne en løsning, og et par av våre forslag hadde altså lenger holdbarhet. Men POT hørte bare nei, nei, nei.

Imens satt hele regjeringen og statsminister Willoch fullstendig uvitende om hva som brygget opp under dem.

Hvorfor denne uforklarlige opptreden av Eliassen?