Det heter videre i Dagsrevyens innslag¹

«… den andre (som sa ja etter telefonrunden) var Torbjørn Aalbu, som idag er underdirektør i UD …

Da søknadene kom frem for embetsmannsrådet, som skulle foreta tildeling av plassen, hadde en tjenestemann som var uvitende om spionmistanken mot Treholt, innstilt nettopp ham som nr. en …

Pressetalsmann Per Paust forklarer hvorfor Treholt med en alvorlig mistanke knyttet til sin person ble valgt fremfor Aalbu: Aalbu stilte betingelser med hensyn til videre tjenestegjøring og det fant ikke administrasjonen å kunne akseptere …»

Det heter i Aftenposten²

– Min betingelse var at jeg skulle få tilbake min gamle jobb, opplyser byråsjefen, nå underdirektør Torbjørn Aalbu … Utenriksdepartementets pressetalsmann Per Paust fremholder at dette var en uakseptabel betingelse for UD.»

Torbjørn Aalbu var 43 år gammel i 1982. Han hadde vært byråsjef siden 1975 og var nå byråsjef og sjef for 5. politiske kontor, som var det sentrale NATO-kontoret der det må stilles helt spesielle sikkerhetsmessige krav. Aalbu var således en kandidat det ikke kunne stilles det minste spørsmålstegn ved på noen måte.

Arne Treholt var 40 år gammel og tjenestegjorde altså som kst ambassaderåd ved FN-delegasjonen, utnevnt drøye to år tidligere og med normalt like lang tjenestetid tilbake.

Når innstillingen skal skrives, står man altså med to kandidater, Treholt og Aalbu. Absolutt senest før enhver innstilling om personalbeordringer sendes oppover fra 1. kontor skal SSB kontaktes. Dette var nå siste sjanse for rutinene. I det øyeblikk SSB ble kontaktet, skulle saken ha stanset, fordi informasjonen om spionmistanken da ville møtt informasjonen om Høyskolen.

Man satt nå med valget mellom en bunnsolid byråsjef fra UD‘s aller viktigste NATO-kontor på den ene siden, og en spionmistenkt venstreradikaler med klareringsnekt på den andre. Det skal overhode ingen fantasi til for å forstå det katastrofale ved å sende sistnevnte på Høyskolen. Likevel går 1. kontor inn for det, fordi den andre kandidaten har bedt om å få komme tilbake til sin byråsjefstilling etterpå!

Her må igjen noe helt ekstraordinært ha skjedd. Hva? Hvem?

Sjefen for 1. administrasjonskontor, som nå undertegnet innstillingen fra dette kontoret, var Leif Erling Halvorsen som hadde en meget omfattende karriere i UD bak seg. Han ble kort tid etter, i 1983 og i god tid før arrestasjonen av Treholt med påfølgende offentlig debatt, utnevnt til generalkonsul i Hong Kong der han ble til pensjonsalder, ca. 1990. Han døde 23. februar 1996³.