25.10.11.2 Telefonrunde

Fortsatt fra Dagsrevyen:

«… og da studieplassen skulle besettes av en byråsjef eller en ambassaderåd, ble det rettet forespørsler til andre om de kunne tenke seg å søke. To personer svarte på denne forespørselen. Den ene var Arne Treholt …»

Å sende noen på Forsvarets Høyskole var ikke noe man gjorde første gang. Det var 1. administrasjonskontor som hadde ansvaret for alle utnevnelser, forflyttinger osv., herunder denne saken. Vi må nå huske på at departementet av Georg Kristiansen var blitt satt i alarmberedskap etter Haavik-avsløringen. Det er greit at 1. kontor ikke visste om mistanken mot Treholt, men da de konstaterte at de måtte prøve å fremskaffe en kandidat, visste de at det dreide seg en sikkerhetsmessig meget følsom studieplass som krevde klareringen Cosmic Top Secret. Det er heller ikke død rutine, selv for 1. kontor.

Det er under denne ringerunden man «uheldigvis» kommer til å treffe Arne Treholt. Vi vet ikke hvor mange man ringte, men hvis man valgte tilfeldig var det mindre enn 1% sjanse for å velge Treholt for hver ny man valgte. Siden man ikke valgte tilfeldig, ville det vært naturlig å tro at man ventet i det lengste med å ringe Treholt. Selv om man ved kontoret ikke kjente til spionmistanken, visste man at det allerede hadde så sent som i 1978 var strid om utnevnelsen av Treholt til ambassaderådstillingen i New York. Haarstad skriver1:

«Om de motforestillingene som gjorde seg gjeldende i UD’s administrasjon og hos FN-ambassadøren, når det gjaldt spørsmålet om ambassaderådsstilling for Treholt, er det senere gitt opplysninger, bl.a. i utenriksminister Strays redegjørelse i Stortinget i november 1985. Motforestillingene bygget på ansiennitetshensyn, og bl.a. det forhold at Treholt manglet formell kompetanse og ikke hadde gjennomgått UD’s aspirantutdannelse. Sikkerhetshensyn kom åpenbart ikke med i vurderingen …»

«UD’s administrasjon» er jo her nettopp den innstillende myndighet, dvs. 1. kontor. De var mot å gi Treholt stillingen i New York! – på grunn av manglende ansiennitet og formell utdannelse og fordi han ikke hadde fullført aspirantkurset. Det var bare denne avgjørelsen – som 1. kontor hadde vært mot – som nå gjorde at Treholt oppfylte stillingskravet til Høyskolen! Når det var ervervet på så svakt grunnlag, kombinert med den alminnelige kunnskap om at Treholt hørte til på ytterste venstre fløy, og med at han allerede etter kontorets mening hadde avansert for raskt, tror vi kontorets linje må ha vært å spørre svært mange før Treholt. Men dét vet vi selvsagt heller ikke.

Vi vil videre finne det helt unaturlig at det ble overlatt til en saksbehandler å bestemme hvem man skulle ringe til og i hvilken rekkefølge. Denne avgjørelse var det naturlig å ta ihvertfall på byråsjefsnivå.

Om man til tross for foranstående likevel valgte å vurdere Treholt, ville Treholts personellmappe kommet frem før han ble kontaktet telefonisk. Vi kan ikke tenke oss annet enn at helt ordinære rutiner forutsatte dette, pga. utdannelse, erfaring, tidligere tjeneste, ansiennitetsspørsmål, flytteplikt, tid i siste stilling, sikkerhetsklarering etc. Der ville det ihvertfall fremgå at Treholt ikke hadde sikkerhetsklarering for Cosmic Top Secret Det ville også vært naturlig at det i mappen befant seg et notat e.l. hvor det i minste ble vist til korrespondansen vedr en søknad fra Handelsdepartementet i 1975 om å få Treholt klarert for nettopp dette nivå; en søknad som ble trukket fordi det ble gitt klar beskjed om at den ikke ville bli innvilget! Selv om det ikke befant seg noe slikt spor i personellmappen (selve korrespondansen lå nok i SSB-arkivene), ville den erfarne byråsjefen vanligvis stusset over hvorfor Treholt som hadde deltatt i gråsoneforhandlinger med russerne og vært statssekretær ikke hadde slik klarering, og undersøkt det nærmere. Da måtte han tatt kontakt med 4. kontor – SSB.

SSB – kontoret for Sikkerhet, Samband og Beredskap er nettopp opprettet bl.a. for å være en støtte på personellsiden. SSB hadde nå under ledelse av byråsjef (major) Olav Lilleløkken (Tronds mann) drevet spionjakt i UD siden 1976-77. SSB visste selvsagt om klareringsnektelsen av 1975. Og SSB jaget også selv på spionen Treholt, for det var jo hele poenget da Georg Kristiansen i all hast ble utnevnt til utenriksråd og reorganiserte kontoret og fikk tak i tre personer fra E- og S-tjenestene til å utgjøre hovedstammen i dette kontoret. SSB var selvsagt i samarbeide med både POT og E-staben v/Trond. Internt rapporterte SSB direkte til Georg Kristiansen og deretter Kjell Eliassen i slike saker.

I det øyeblikk 1. kontor kontaktet SSB med navnet Treholt, ville det vært stopp fordi informasjonen om Høyskolen da ville ha møtt informasjonen om spionmistanken. Fant 1. kontor selv informasjon om klareringsnekten i 1975 fra dokumentene, ville det forstått at Treholt ikke bare var mye svakere kvalifisert enn Bech men sannsynligvis helt uaktuell, og enten droppet begge eller under omstendighetene innstilt Bech og latt telefonen til Treholt være. Alle vet at den som en gang er prøvet for en klarering og ikke nådd opp, har enorme vanskeligheter med å få den samme klarering senere.

Det er mao. særdeles usannsynlig at 1. kontor – før Treholt mottok tilbudet – skulle ha oversett klareringsnektelsen fra 1975 hvis normale rutiner var blitt fulgt, men det er kanskje ikke helt umulig. Vi synes imidlertid sannsynligheten for at man rutinemessig kom i skade for å tilby Treholt stillingen nå er blitt så liten at det er vanskelig å få øye på den.

I virkeligheten ble Treholt spurt pr. telefon, med 99% sikkerhet i strid med normale rutiner. Dette måtte ha skjedd på grunnlag av en eller annen påvirkning utenfra. Hva besto den i? Hvem sto for den?

1 Haarstad, side 275.