Vi er overbevist om at Trond Johansen tenkte så det knaket på hvordan han skulle få tent en motbrann mot den eksplosjonsbrann som teoretisk når som helst ville slå mot Ap. Han visste godt om at erkefiendene i POT ville fyre opp, men kjente lite til tankegangen i Høyre. Derfor sørget han selvsagt også straks for løpende avlytting av sentrale Høyre-statsråder, som nettopp to offiserer varslet Norvik om de tekniske muligheter og risikoen for primo 1982 og som gang på gang senere ble bekreftet ved at statsråder i Willoch-regjeringen uvitende om advarslene senere meldte fra om avlyttingsmistanker, uten at dette noen gang ble et tema for regjeringen. Heller ikke for Riksadvokaten eller andre som etterforsket, bortsett fra Dahl-gruppen i 1993 som oppdaget avlyttingen av Tormod Hermansen privat, men ikke den han skulle ha opplevet på jobb.

Trond fikk sikkert sine mistanker bekreftet. Det ble neppe lagt noen strategi for å utnytte situasjonen blant Høyre-statsrådene, men mellom de få personene som visste, har det sikkert vært tenkt lystige tanker over hvordan media etter dette ville slakte Ap – noe det også ble spredte tilløp til.

En motbrann måtte således ramme både Høyre og POT. Altså noe på linjen POT – Justisdepartementet – Statsministeren. En beslutning de måtte tvinges til å ta som for andre ville virke meningsløs og svært skadelig.

Samtidig kjente Trond selvsagt tankegangen i POT. Han visste hvor opptatt de var av at Treholt ikke måtte få mistanke om mistanken, jfr. alle påleggene om at kunnskapen om mistanken måtte holdes blant en håndfull personer. Han var også kjent med POTs stadige mas om at man måtte planlegge Treholts retur slik at han fikk en ny stilling som passet til situasjonen. Det var da ikke langt frem til konklusjonen: Regjeringen/POT måtte bringes i en situasjon der de måtte akseptere en stilling for Treholt der nye, store hemmeligheter ble kompromittert.

Men det måtte skje raskt! UD hadde akseptert at ledelsen måtte ta ansvar for prosessen som ledet til Treholts nye stilling, når den tid kom, men da i samarbeide med POT. En Trond-styrt prosess måtte derfor komme tidligere, skulle overstyring unngås. Vel kunne Trond sikkert regne med samarbeid fra utenriksråd Georg Kristiansens etterfølger Kjell Eliassen og SSB, og utenriksminister Svenn Stray ville kanskje la seg manipulere. Men hans statssekretær Eivinn Berg, selv UD-mann med god nese i korridorene, var neppe manipulerbar.

Da måtte noe skje allerede i 1982, før departementsledelsen begynte å planlegge Treholts hjemkomst. Det måtte være av en slik art at Treholt ikke kunne vente noen måneder, men måtte komme hjem raskere enn planlagt. Forsvarets Høyskole oppfylte alle kravene. For den plassen ville prosessen starte raskt. En annen fordel var at Treholts føringsoffiserer sikken ville legge press på ham for å få Treholt som trivdes så godt i New York og ikke hadde noe i Oslo å gjøre til å si ja, når det var Forsvarets Høyskole og ikke en byråsjefstilling på et tørkeloft det dreide seg om.