Trenger vi stave helt ut hva disse historiene forteller oss? La oss gjøre det, for sikkerhets skyld:

• I 1975 var Ap-regjeringen i full oppløsning. Internt i Ap var de gamle bakmennene som styrte oppbyggingen av «den fjerde tjeneste» i indre eksil og alle tjenestens ressurser innrettet på å skaffe tilbake makten i partiet. Den hadde ennå ikke bygget opp sitt apparat for å kontrollere norsk presse. Per Kleppe, Trygve Bratteli, Annemarie Lorentzen og Knut Frydenlund pluss 12 andre statsråder kunne ikke beskyttes mot «blåkort»-saken, og Gro måtte tåle søkelys på sitt skattesnusk om enn på et forholdsvis rimelig nivå. Ingen av disse sakene medførte den typen hets som Syse fikk.

• I 1990 var «den fjerde tjeneste» 100% operativ og siden 1981 100% samkjørt med Ap-ledelsen under Gro’s regime. Våpnene var forlengst rettet mot de ikke-sosialistiske partier, og motiveringen for å avskaffe Syse-regjeringen meget sterk. Systemet ble satt inn for å plante en riktig, en rekke feiltolkede og flere rent forfalskede anklager mot Syse. Et profesjonelt og offensivt diskrediteringsapparat i arbeid, som man kjenner det fra internasjonal litteratur.
• Men i 1990 klarte «den fjerde tjeneste» ikke bare å overdrive Syse-saken fra nesten ingenting til en vanvittig heksejakt, men den klarte også å tildekke ekteparet Brundtlands egen sak selv om den var mer alvorlig enn Syses til absolutt ingenting og dermed tildekke Ap-lederens åpenbare dobbeltmoral – som er dét faglig bevisste pressefolk alltid sier er forutsetningen for at de vil grave i politikernes skittentøy.

Dette viser at media i 1975 behandlet denne typen saker med like kritisk søkelys uansett parti (husk Willochs industriforbundslønn, ingen gikk fri den gangen), men i 1990 ble det heksejakt av det da det gjaldt Syse, men ingen verdens ting da verre forhold en måned senere ble avslørt om Brundtland. Hvorfor? Alt tyder på at noen har klart å skaffe seg en form for kontroll over media. Vi vil gjerne se bedre forklaringer presentert, i lys av alle andre opplysninger.

Vår tidligere liste over diskrediterte topp-politikere (se kap. 21.45) må også sees i denne sammenheng i nytt lys:

Diskreditering i 60- og 70-årene (Gustavsen, Borten og Kristiansen): Gustavsen og Kristiansen ble tatt ved hjelp av rene rykter, Borten ved hjelp av pressen. Bare en av tre ganger klarte man å erte opp pressen.

Diskreditering i 80- og 90-årene (Presthus, Nordengen, Bye, Heggen Larsen og Syse): I samtlige tilfeller ble det aller meste av media benyttet.

Vi er fristet til å si som Perry Mason: «We rest our case». Men det er slett ikke tiden for det. Her kommer mer: