Vi skal nå oppsummere de anklager som ble rettet mot Syse og presentert i løpet av 8 hektiske dager på løpende bånd, samt den ene som ble brukt som «oppvarming» – i omtrentlig rekkefølge:

• Inhabilitet og dobbeltrolle i Anker-Sønnak-saken (riktig forhold, helt grunnløs kritikk)

• Regnskaper til Brønnøysund ikke innlevert i tide (riktig forhold, kritikkverdig, men liten sak)
• Et tredje boligselskap som var holdt hemmelig med antydning om at statsministeren løy (rent tøv, basert på ombrekningsfeil i Aftenposten)
• Grov profitt på kjøp av eiendom (totalt feilaktig, sammenblanding av en liten og en stor eiendom)
• Lovstridig lån fra selskapet til Syse som aksjonær (riktig forhold, feil tolkning av loven)
• Ukorrekt oppløsning av boligsameie i forhold til borettsloven (feil tolkning av loven)
• Overdragelse av bygårder uten varsling for eventuell kommunal forkjøpsrett (feil tolkning av loven)
• Skatteunndragelse (ulike tolkningsmuligheter vedr hvilket år inntekten skulle føres, selvangivelsen ble godkjent)
• En ukjent anklage «som overgikk alle de andre tilsammen», forsøkt plantet i Dagbladet men aldri publisert (rent oppkonstruert sak, se nedenfor)
• En helt tilsvarende anklage forsøkt plantet i NRK
• To saker med beskyldninger om at Syse benyttet svart arbeide, ingen av dem publisert (rent oppkonstruerte saker, se nedenfor)

De fire siste sakene er ikke nevnt tidligere. (Det var sikkert også flere påstander som ble publisert; vi har neppe funnet alle.)

Det er Jan P Syse selv som har fortalt om at han under 8-dagers perioden fikk henvendelse fra Dagbladet om at de hadde mottatt et tips om et bestemt forhold. Syse hadde som sant var forklart at dette var ham totalt ukjent og 100% usant. Dagbladets journalist hadde gitt uttrykk for at han stolte mer på sin kilde enn på Syse, men at han for ordens skyld ville forelegge saken for avisens advokat siden Syse så sterkt benektet saken. Senere fikk Syse beskjed om at advokaten var kommet til at Syse hadde rett og tipset var feil – så saken ble ikke publisert. Hva om journalisten ikke hadde fått tak i Syse eller unnlatt å kontakte advokaten?

Den ene av de to siste sakene på listen – vedr svart arbeide – gikk det en tid rykter om i pressemiljøet, men de vi har snakket med som hørte ryktene fikk dem aldri verifisert. Det skulle dreie seg om at Syse hadde engasjert en person til å bygge en brygge basert på svart betaling. Denne har ikke vi hatt mulighet til å følge videre opp. Vi kjenner imidlertid til en annen lignende sak som vi har gjennomgått og undersøkt. Denne kommer vi tilbake til nedenfor.

Betrakt nå listen foran. Et titalls saker som dukker opp i løpet av 6-8 dager, nøyaktig én måned etter den første «oppvarmingssaken». «Oppvarmingssaken» var en av to som bygget på et helt reelt forhold. Den som hadde tatt initiativet til den visste selvsagt at den ikke ville føre til noen kritikk. Men den var velegnet som første angrep, fordi den hadde et overraskelsesmoment: «Jøss, har Syse private interesser i dette?» Det ville ta tid før den kunne skytes ned. Ved behendig å holde tilbake enkelte informasjoner og forstørre andre, måtte Regjeringen – i dette tilfelle Thomassen – jobbe noen dager med å bringe alle faktiske forhold på det rene. For ikke å levne noe til tilfeldighetene, opptrådte også journalist Alf R. Jacobsen slik at noen kommentar fra Thomassen ble umulig før kokepunktet var nådd, men han kunne hevde at han hadde vært i kontakt med Thomassen hvis noen spurte, f.eks. sjefer i redaksjoner. Jacobsens opptreden er opplagt provokatorisk. Han må ha visst meget godt hva han gjorde. Vi skal siden komme tilbake til ham.

Så – etter at hvert gram av nytte er trukket ut av denne saken, og den har etterlatt seg en generell guffen, defensiv følelse blant ofrene og et forvirret inntrykk om at «var det ikke noe annet kluss med Syse for noen uker siden?» blant folk flest, spiller man ut det eneste kortet med hold i: Brønnøysund-saken. Dette virker bekreftende på de følelser mange satt igjen med etter forrige sak, og overrumpler fullstendig. Syse kommer i skade for å forsøke seg på en bagatellisering, som alle andre enn han selv med rette kunne gjøre. Diskusjonen når toppunktet.

Kanskje ikke en stor sak, men mannen er jo statsminister! Statsministre må vise eksempel for andre og respektere sine egne lover. Men hvem kan bli statsminister hvis man aldri kan gjøre en eneste feil? Osv.

Under dekke av den «ekte» saken hiver man så inn to rent oppkonstruerte, som man vet vil bidra til hysteriet en dag eller to før de faller til jorden. For fortsatt å kaste bensin på ilden og kamuflere at det hadde dukket opp to oppkonstruerte saker kjører man nå hele revisorlisten. (Alle som har drevet firma vet hva vi mener: Den første listen som revisor setter opp mens han gjennomgår regnskapene for siden å sjekke andre forhold og undersøke reglene nærmere før han avgjør om det skal bemerkes eller ikke.) Alle saker som trenger et minstemål av undersøkelse før spørsmålstegnene kan fjernes kjøres i tur og orden med de aller verst mulige tolkninger og med de størst mulige dimensjoner.

Til slutt skal man kjøre den virkelige «godbiten». En sak som ikke bare var oppkonstruert, men der rollene var fordelt og aktørene utpekt til en god, klassisk «set-up» eller «framing» av offeret¹ på en måte som ville etterlate ord mot ord, men «bevis» bare til fordel for anklagerne; en sak der Syse aldri hadde kunnet bevise sin uskyld.

Hadde den siste saken kommet alene, ville alle trodd på Syse. Men etter den foregående kanonaden var hans troverdighet kuttet ned bit for bit. Klimaet var blitt slik at man kunne tro hva som helst. Og realiteten i saken var bevisst lagt slik at det ikke var noen overdrivelse. Skattesnyteri er noe mange gjerne vil gjøre, bare noen tør, og alle fordømmer.

Kan noen være i tvil om at denne serien var nøye planlagt?

• Alle detaljinformasjonene måtte komme fra noen med «unormalt innsyn», som hadde samlet i lader for en samordnet innsats (se nedenfor)
• Regnskapene måtte være gjennomgått av faglig kvalifisert revisorkyndig eller regnskapsjus-kyndig personell som var innforstått med at poenget ikke var å finne ut hva som var kritikkverdig, men hva som kunne fremstilles som kritikkverdig
• Samme fagkyndige personell må ha bistått i å velge ut delinformasjoner i hver enkelt sak og holde tilbake andre slik at maksimalt negativ tolkning kunne oppnås
• Skarpskodde psykologer måtte nøye ha planlagt rekkefølgen av sakspresentasjonene og vurdert tiltakene opp mot Syses personprofil og hans psykologiske terskler, dvs. hans motstandskraft vis-a- vis psykologisk krigføring

Alt dette viser at hele Syse-saken fra begynnelse til slutt var kjørt fra en operasjonssentral med høy kompetanse i provokativ virksomhet og psykologisk krigføring. Gjennom romavlytting via telefon (se nedenfor) har man kunnet få tilbakemeldinger om hvordan Syse og hans omgivelser reagerte som veiledning for videre dosering. Det er ikke umulig at dette kan ha blitt ledsaget av andre former for psykologisk krigføring som vi ikke vet noe om, men som kan ha skapt ekstra tvil og uvisshet. Det er vel kjent at hardkjøret var en enorm påkjenning for Syse og hans familie.

Denne sentralen måtte ha til disposisjon kanaler som fikk plantet hver enkelt sak tilsynelatende naturlig i hver enkelt redaksjon. Vi tror dette var svært enkelt i tilfellet Alf R. Jacobsen. De andre journalistene som deltok antar vi var helt uskyldige. De fikk nok sakene opp i hendene fra andre, fikk småtips som «ledet dem inn i øvelsen» etc. Og en spesiale gasjert juridisk rådgiver i VG ser ikke ut til å ha hjulpet VG det minste med å finne riktig tolkning av og dimensjon på sakene. Vi skal komme tilbake til denne advokaten også.