Det er nok ingen tilfeldighet at det første som skjedde var at daværende (og nåværende) VG-journalist Alf R. Jacobsen gikk på banen i august 1990. Jacobsen var nå i ferd med å avslutte arbeidet med sin bok «Iskyss»¹ som handlet om Lygren-saken og forutsatte et omfattende samarbeid med viktige folk i E-staben, særlig Trond Johansen.

Petter Thomassen, som da var næringsminister, skrev i sin bok «En regjerings fall»²:

«Sent en ettermiddag, etter kontortidens slutt, ringte telefonen på mitt kontor. Det var journalist Alf R. Jacobsen i VG som ringte, mannen med AKP(m-l)- fortid. Han var meget pågående, ja, nærmest krigersk. Han fortalte kort hva han hadde funnet ut om Syses investeringer med tilknytning til Anker-Sønnak-saken. Kjente jeg til det? Var ikke statsministeren inhabil når konsesjonssaken skulle avgjøres? Og så videre. Og så videre. Spørsmålene raste ut av ham og så snart jeg prøvde å gi svar, ble jeg avbrutt enten av motargumenter eller nye spørsmål. Til slutt sa jeg fra at jeg ikke forsto hvorfor han ringte til meg når han overhodet ikke var interessert i å høre på mine svar. Og da smelte han virkelig til: ‘Dere må faen ikke tro at dere kan vri dere ut av dette. Denne gangen skal vi virkelig ta dere’, nærmest brølte han i telefonen. Han virket lettere hysterisk, og jeg gjorde så godt jeg kunne for å roe ham ned. Hvorfor ville han ikke høre på mine svar? spurte jeg gjentatte ganger. Han nærmest bare blåste og stablet motargumentene oppå hverandre til et komplett uoversiktlig sammensurium. Jeg gjentok og gjentok at han skulle få svar på alle sine spørsmål i den grad jeg kunne besvare dem, men han måtte gi meg sjanse til å svare.

Til slutt ga jeg opp og forlangte at han skulle sende sine spørsmål på telefax til meg så skulle han få skriftlig svar meget raskt …»

Anker-Sønnak-saken var meget enkel. Anker Batterier var privatisert ved stortingsvedtak i Jan P Syses industriministertid i Willochs regjering, på linje med en lang rekke andre bedrifter. Selskapet ble delt opp i et driftsselskap som senere, under Aps regjering, ble solgt til finske interesser, og et eiendomsselskap som senere bli solgt til to norske ansvarlige selskaper, som så ble stående som utleiere til Anker-Sønnak. Etter at han var sluttet som industriminister og før han ble statsminister hadde Syse etter råd fra finansmannen Leon Bodd og uten å kjenne tilknytningen til Anker-Sønnak kjøpt 1% i ett av utleierselskapene.

De finske kjøperne av driftsselskapet hadde ved kjøpet måttet forplikte seg til et visst program for å undersøke mulighetene for å skaffe nye eiere og fortsatt drift hvis de selv senere ønsket å legge ned. En slik situasjon oppsto i 1990, og næringsminister Petter Thomassen skulle avgjøre om dette konsesjonskravet var oppfylt. Finnene hadde prøvd seg mange veier i inn- og utland uten å lykkes, og hadde reelt oppfylt kravet da de ansatte å forsøke seg på overtid. Thomassen klarte å forhandle frem en mulighet for dette, men heller ikke dette lyktes. Det var midt i denne prosessen herr Jacobsen plutselig «oppdaget» Syses ene prosent i et av selskapene som var utleier av lokalene til Anker-Sønnak, og gjorde dette til en skandalesak.

Etter den refererte «samtalen» forteller Thomassen at det likevel ikke kom noen telefax fra Jacobsen, det hindret ikke VG i å bringe saken noen dager senere i august 1990, med verdenskrigsoverskrifter³: «Politisk mareritt». «Dobbeltrolle i industriskandale». «Syse huseier for privatisert statsbedrift». Først etter dette kom spørsmålene, som ble grundig besvart. VG trykket senere et utdrag av Thomassens svar, lett forvridd.

Det var intet irregulært i saken i det hele tatt. Saken skulle behandles, og ble korrekt behandlet. Den gikk noen uker i media med ettervirkninger i Stortinget, men etterhvert forsto alle at det ikke fantes et rusk av dekning for hverken «mareritt», «dobbeltrolle» eller «industriskandale». Det var like dumt som om noen skulle «avsløre» at Gro Harlem Brundtland eide 10 aksjer i Kreditkassen idag.

Men nå var media, Regjeringen og Stortinget varmet opp. Underveis hadde både den ene og den andre i Regjeringen og blant ikke-sosialistiske stortingsrepresentanter tildelt hverandre mange småsår som ikke grodde med en gang. Og siden det ikke er noen som elsker å gå i flokk som dagspressejournalister gjør, var det pløyet gode markfurer for neste stykke plantet informasjon.