Vi skal nå se litt nærmere på enkelte av aktørene i Syse-saken. Vi kjenner flere av dem igjen fra en rekke andre sammenhenger i denne boken. Det er nok ikke bare fordi Norge er et lite land:

25.1.11.1 Klassekampen

Flere av aktørene i Syse-saken hadde bakgrunn fra Klassekampen, selvsagt først og fremst Alf R. Jacobsen og Finn Sjue. Tidligere journalister fra Klassekampen dukker forøvrig opp i andre media rett som det er og har en egen evne til å få arbeide med «hysj-Norge». La oss derfor her gå gjennom hva slags «journalistskole» Klassekampen er¹.

Avisen «Klassekampen» kom ut første gang i februar 1968 i forbindelse med bruddet med SF. Redaktører var Anders M Andersen og Finn Åsheim. Senere ble Sigurd Allern eneredaktør, men det var bare en formalitet ihvertfall fra 1972 da avisen ble ukeavis og Finn Sjue ble den virkelige redaktør. Sjue ble også formelt redaktør fra januar 1973. I løpet av et par år steg opplaget fra 10.000 til 20.000. Etterhvert ble også Sjue mer en gallionsfigur. Hans viktigste oppgave ble å være AKP’s sekretær, men ringte inn politiske direktiver og rettelser/godkjenninger til redaksjonen. Den som i størst utstrekning hadde det reelle redaktøransvaret var Roald Helgheim.

Gjennom store deler av 70-årene ble Klassekampen distribuert ved hjelp av egne m-l-bud. I virkeligheten var det økonomiske grunner for dette fra begynnelsen av, men det ble presentert som et sikkerhetstiltak for å få skikkelig oppslutning fra de ideologisk bevisste. (Ved ordinær distribusjon var man angivelig redd for at Overvåkingspolitiet ville få alle navnene.) Alle partimedlemmer måtte abonnere, og det var en ideologisk plikt å gå bud. Noen gikk i timevis i mange år, drillet til det ytterste i klandestin opptreden. Noen mente at budsystemet også var en strategisk forberedelse til et illegalt landsomfattende nettverk. Men det var ikke mulig å holde gløden mer enn noen år. Gjennom 80-årene måtte hele systemet gradvis avvikles.

Klassekampen var ingen vanlig avis, og Sjue var ingen redaktør med selvstendig ansvar og redaktørplakat. Han måtte følge detaljerte redigeringsdirektiver fra partiledelsen. Regel nr. 1 var at alt stoff fra partiledelsen skulle rett på trykk; det var ikke en gang adgang til å endre en mellomtittel. Deretter vedtok partiledelsen en detaljert prioritering av stofftyper og hensikten med å bringe hver enkelt type stoff.

Journalister ble valgt etter lojalitet – kalt «politisk styrke», ikke journalistisk ferdighet. Man trengte også en rekke andre fagfelt i avishuset: Sosionomer, lærere, leger, jurister, psykologer og filmfotografer. Men for alle gjaldt det at de først måtte «kadervaskes» og «skrubbes» for å passere lojalitetsnåløyet, og den faglige kompetansen kom etterpå. En fotograf med lang praksis ble plassert som typograf, og hans virkelige fag først «oppdaget» lenge etterpå. Alle arbeidet for luselønn under parolen om at et «korrekt klassestandpunkt» ga styrke til å jobbe hardt, tidlig og sent. Den som ble utslitt og ville slutte var en «sviker», det måtte være noe galt med klassestandpunktet. Finn Sjue håndhevet dette hardt og brutalt. Og i likhet med redaktøren var det intet som het journalistisk frihet eller presseetikk. Det var propaganda man skulle drive.

Rune Ottosen og Bjørn Westlie skriver i boken «m-l»:

«En journalist i Klassekampen skulle være journalist av en ganske annen type enn den man fant i andre aviser. Klassekampen skulle være et propagandainstrument og en organisator av arbeiderklassen for å få den til å tilslutte seg AKP. I lys av dette ble også journalistene vurdert som verktøy og ikke som selvstendige skribenter med kreativitet ut fra egne premisser. Journalistene skulle være partifunksjonærer med lojalitet til partiet og dets målsettinger mer enn noe annet …

Bare et lite mindretall av journalistene i Klassekampen var det første året organisert i Norsk Journalistlag. Årsaken til at noen fikk lov til å organisere seg var ikke at deres faglige rettigheter skulle sikres, men at de skulle drive politisk arbeid i Journalistlaget i Oslo.

I Klassekampen fantes det ingen fagforeninger eller det en vil kalle normalt bedriftsdemokrati. Det var den demokratiske sentralismen som styrte bedriften. Det var partiets organer som avgjorde alt gjennom politiske kommisærer, partifunksjonærdirektiv og partiavdelingene …

Den sterke mann i Ole Deviks vei var den gang den mektige og myndige Sverre Knutsen som fungerte som en slags politisk vaktmester og holdt overoppsyn med stedets aktiviteter …

I den atmosfæren som rådet i Ole Deviks vei var det ikke mye rom for lønnsforhandlinger eller diskusjoner om arbeidstid, det skulle jobbes så lenge det var nødvendig, alt annet ble stemplet som politisk avvik.»

Særlig i perioden 1977-78 gjennomførte man meget strenge sikkerhetstiltak. Det var nattevakter i alle AKP-virksomheter. AKP-medlemmer tok selv ansvaret for å vaske lokalene – ingen utenforstående skulle slippe inn! Navnene på journalistene ble ikke nevnt i avisen. Flere ganger ble det dokumentert at enkeltmedlemmer av AKP og partiets lokaler ble avlyttet. Helt til 1980 var det hemmelig hvor redaksjonen faktisk var! Offisielt var den i Øvregate 7, og der var det alltid en journalist på skift for å skape inntrykk av at dette var redaksjonen! Selve partiet var enda bedre skjult. Det ble brukt dekknavn og koder i telefonsamtaler etc.

Etterhvert fikk journalistene bruke navn i reportasjene, men da skulle det være dekknavn. Disse ble også brukt når man ringte ut.

Først da Sigurd Allern tiltrådte som redaktør ble Klassekampen «normalisert» og folk fikk bruke sine egne navn etc. Da gikk også journalistene inn i Norsk Journalistlag under eget navn. AKP (m-l) hadde skiftet til «masselinja».