25.1.1.8 Lillehammer-saken

Det var i dette klima av frykt at det på vårparten 1990 i Stortinget ble reist spørsmål om Lillehammer-saken, hovedmannens identitet og mulig norsk medvirkning. Her var det en stor og stygg og løpende dekkaksjon som kunne bli avslørt med et smell. Det dreier seg om omfattende norsk og alliert medvirkning, påvirkning av rettsapparatet, systematisk tildekking, historieforfalskning, desinformasjon og fortløpende forfalsket informasjon fra Gro & Co til Stortinget.

Det begynte i 1989 da Vegard Bye hadde startet arbeidet med sin bok «Forbuden Fred»1, og meddelte Riksadvokaten om at Mike Harari var hovedmannen på Lillehammer. Parallelt med dette drev Mossad og E-staben en ulovlig overvåkingsaksjon mot major Setsaas på Ellingsrudåsen. Setsaas er en person som ikke kan overvåkes lovlig, men den fjerde tjeneste hadde gitt blaffen i lov og rett og brukte apparatet «ute i det blå» for spesielle oppdrag. I utgangspunktet var nok dette betraktet som en mindre, avgrenset operasjon ut fra private interesser som hadde Mossad og E-staben til disposisjon. Etterhvert har man gjennom disse operasjonene forstått at Setsaas planla å skrive bok, og at han hadde avslørt den pågående aksjonen mot ham.

Dette må ha blitt særlig urovekkende da Setsaas kom i kontakt med Vegard Bye sommeren 1990 på et møte hos forlagssjef Ragnar Aamodt i Leseselskapet A/S, som skulle utgi boken. Ihvertfall fra dette tidspunkt ble de klar over at Setsaas var klar over sprengkraften i de informasjonene han hadde vedrørende Mike Harari og Lillehammer-saken, opplysninger som ingen uinnvidd nordmann burde kjenne. Setsaas’ bok ville kunne bli mye farligere enn Byes, fordi Bye ikke hadde konkrete kilder slik Setsaas hadde. Dessuten hadde han både direkte og via allierte kanaler direkte til Regjeringen og kunne varsle denne når som helst.

Dessuten visste «den fjerde tjeneste» altså at Setsaas var i ferd med å avsløre en joint venture mellom E-staben og Mossad der romavlytting, telefonavlytting, videoovervåking, husundersøkelser m.v. var hovedingrediensene. Avsløring av dette ville også avdekke de irregulære kommandolinjene fra Trond Johansen i E-tjenesten til Iver Frigaard i POT, utenom POT-sjefen Svein Urdal – «den fjerde tjenestes» egen kommandolinje.

Både da Bye henvendte seg til Riksadvokaten og ved utgivelsen av boken i 1990 og dette utløste spørsmål i Stortinget, må det ha funnet sted omfattende notatutvekslinger og møtevirksomhet om Lillehammer-saken mellom departementer, tjenester og etater og Ap. Det må ha blitt stilt mange spørsmål internt. Vi tipper at man allerede var temmelig utkjørt av å dekke alle disse brannene, hindre spredning av problemstillinger, berolige, presse, true og kamuflere slik at saken til slutt kunne legges død av statsråd Else Bugge Fougner – justisminister i regjeringen Syse.

Men Else Bugge Fougner feilinformerte Stortinget. Iver Frigaard og Riksadvokaten hadde forfalsket den historien som ble presentert for henne. Hvor mye av denne forfalskning hun selv forsto eller burde ha forstått eller senere fikk vite om må avklares siden. Faktum er, som vi skal komme tilbake til, at hele systemet siden da har løyet for å tildekke fakta som finnes offentlig tilgjengelig bare man setter dem sammen, og som finnes i lysende klarhet i hemmeligstemplede dokumenter.

Oppklaring av Lillehammer-saken vil føre til et gedigent manne- og kvinnefall. Vi skal komme tilbake til dette.

La oss i denne sammenheng nøye oss med å konstatere at de som vet, også vet hva de hadde å frykte da Lillehammer-saken begynte å våkne til live mens det satt en ikke-sosialistisk regjering ved makten. Derfor måtte den vekk!

1 Vegard Bye: «Forbuden fred», Cappelen 1990.